Cu Chi Tunnels

Ho Chi Minh 28/12–15.

Dagen etter vi landet i Ho Chi Minh brukte vi dagen på å dra å besøke de kjente Cu Chi Tunellene. Tunellene er laget for små asiatiske kropper, Goriljakrigere som kjempet mot amerikanerne under Vietnam krigen. I disse tunellene bodde Goriljakrigerne i ca 20 år. Tunellene var mange og ble hovedsakelig benyttet som gjemmested og for å frambringe våpen og andre forsyninger under krigen. Goriljakrigerne hadde laget til tre etasjer under bakkenivå. Her hadde de alt fra kamprom, soverom, sykehus og kjøkken med pustehull for blandt annet å få ut røyken fra kjøkkenet når de laget mat.

En figur av hvordan det så ut under jorden

Pustehullene de laget for tunellene var plassert ca 20–30 meter unna, slik at amerikanerne ikke skulle finne ut hvor under bakken de var. Til luftehullene brukte de bambusrør som gikk ned helt til 12 meter under bakken.

De brukte også sandaler hvor sålen var laget bakfrem, slik at amerikanerne skulle dro at de gikk motsatt vei.

Tunellene er trange med bitte små åpninger i bakken, slik at amerikanske kropper ikke skulle få plass. De lagde ofte feller for amerikanerne som så ut som åpninger til tunellene, men når amerikanerne prøvde å gå ned, eller tråkket og falt ned i åpningen, falt de ned på sylskarpe stålspisser som gikk rett inn og ut gjennom kroppen deres og drepte dem umiddelbart. De blandet også sammen noe suppe med forskjellige urter og chili og blåse lukten ut gjennom lufterørene, slik at de amerikanske hundene ville gå etter lukten. Når de pustet inn den sterke chililukten ble de nummen i luktesansen og vietnamerne drepte dem og spiste hundekjøttet senere.

En av inngangene til tunellene.
Fellene de laget til amerikanerne Her kan du også se at åpningene på fellene er større enn åpningene til selve tunellene. Dette var for å være sikker på at Amerikanerne ville falle nedi.

Den opprinnelige lengden på Cu Chi tunnelene var over 200km, men bare 120km er bevart. Tunnelene er ca 0,5–1meter brede og 3–4meter under bakken i den øverste etasjen. Jordlaget mellom bakkeflaten og tunellene tåler vekten av en 50tonn stridsvogn og bombardement av lettere bomber.

Tunellene og artitekturen er legendariske og flere arkitekter har prøvd å gjenskape tunellene, men ikke klart å gjennomføre det. Alle detaljer og smarte løsninger er nøye planlagt og tunellene strekte seg fra sør i Vietnam til grensen av Kambodsja.

Da vi gikk ned og inn gjennom disse tunellene strømmet tankene om hvordan vietnameserne faktisk har klart å løpe på armer og bein gjennom disse km meter lange tunellene, genialiteten rundt dette og hvor utrolig hardt de må ha arbeidet for å klare å lage og planlegge disse tunellene og alle detaljene rundt det. Helt utrolig fascinerende!!

Denne tunnelen er blitt litt utvidet for turisters skyld.

Jeg var takknemlig for min centimeter høyde da vi gikk gjennom tunellene, for jeg kunne se at andre, blandt annet min kjære hadde en litt større utfordring enn hva jeg hadde når det gjaldt å komme seg gjennom. Noen måtte rett og slett innse at kroppen var for stor eller åpningen for liten og andre ønsket å komme seg ut allerede etter første åpning. Man kunne gå opp etter hver 30meter i tunnelen vi var i, men vi klarte oss hele veien. På et tidspunkt måtte jeg bære tskjorten til Ray som gikk som en apekatt bak meg. Mens jeg gikk gjennom tunellen med bøyd hode og rygg krøp han på alle fire, pustet tungt og måtte ta seg en pause eller to underveis. Da vi omsider kom oss gjennom og ut av tunellen var han helt gjennomvåt av svette, stakkers. En god blanding av den hete varmen som var i tunnelene og kreftene som ble brukt til å komme seg hele veien gjennom.

Helt uvirkelig å forestille seg at goriljakrigerne faktisk bodde i tunellene i opp til 20år.

Jeg må dog nevne at de jobbet på gården sin på dagtid, plukket opp geværer, krutt osv som amerikanerne etterlot seg etterhvert som de omkom i fellene til Goriljaene og dro ned i tunellene igjen når dagen var omme eller ved behov når de trengte å gjemme seg.

Vi fikk også skyte med gevær på blink. Vi skjøt med Ak-47.

En utrolig spennede, innholdsrik og fascinerende opplevelse og historie!

På kvelden møtte vi tilfeldigvis på Amanda og Tristian, søskenparet fra Australia som vi ble kjent med i Phong Nha og har møtt igjen gradvis gjennom hele turen.

Ettersom de nylig hadde spist middag, dro jeg og Ray og spiste på en indisk resturant som serverte fantastisk mat og møtte dem etter middag for noen øl i backpackergaten i Ho Chi Minh/Saigon.

Klokken 08 dagen etter gikk ferden videre til: Mui Ne!

Les om våre dager i Mui Ne på neste innlegg.

X Perri n’ Ray