Isolasjon
Alle sier det, men jeg skjønte ikke hva de egentlig mente før det skjedde meg. Da jeg flyttet til Norge, var det ikke planen å bo her for evig. I skolen snakket folk engelsk til meg til tross for at jeg var den eneste der som hadde det som morsmål. Dette satt jeg stor pris på selv om de fleste av kollegene mine holdt en kald avstand, og snakket til meg kun da det var nødvendig. Noe med forholdet vårt var overfladisk og oppstyltet, og det er fortsatt vanskelig å si fra hvilken side det egentlig kom fra. Ingen forventet at jeg skulle bli, og umiddelbart etter avgangen mistet jeg kontakt med de fleste. Selv forventet jeg ikke å bli. Jeg ble.
Å begynne på nytt er ikke noe nytt for meg. Jeg ble født i en by jeg ikke har minner om, og før jeg gikk på ungdomsskole hadde jeg allerede bodd på sju forskjellige steder. Barndomsvenner eksisterer ikke. New York, det siste stedet jeg kunne kalle for hjem, er et sted av stadig skiftende, midlertidige innbyggere. Der var det lettere å få venner, men lettere å miste de og. Dessuten er jeg ikke noe flink når det kommer til å holde kontakt over store avstander. I løpet av de siste fem årene her i landet er jeg totalt forvandlet når det gjelder de meste. Norge har gjort meg mer langsom. Ofte tør jeg ikke å se på CVen min. På grunn av uforutsigbare deltidsjobber, angst og senere norskkurs ble det stadig sjeldnere at jeg viste ansiktet mitt på kunstarrangementer. Sånne ting baller på seg. Det hjalp heller ikke at jeg mistet en god del av troen min i kunstverden da jeg gikk på skole i Oslo.
Her i landet er språkkurs «en rett og plikt» for potensielle borgere og permanente innbyggere. Kursene krever mye tid, konsentrasjon, og er veldig dyre hvis man ikke er flyktning eller gift. Det har svelget opp det siste året mitt, og har stort sett ført til at det tankevirvaret mitt er nå tospråklig. Det kunne ha vært verre, mange flere innvandrere må sjonglere minst tre språk hele tida. Når man har såpass mye i hodet hele tida, er det ikke overraskende at det er strevsomt å lage grammatisk riktige konstruksjoner, for ikke å snakke om å uttrykke nyanserte følelser og meninger. På dårlige dager er personligheten min flatet ut, og jeg blir bare til nok én innvandrer som glemmer å bruke inversjon. Virvaret gjør meg ofte urolig, og det er her sanking og gjæring kommer inn i bildet.
Jeg begynte å gjære ting for noen år siden da jeg hadde en pause fra skolen, og like etter jeg tok et hvit år. Som min tvil om kunstverden, ballet gjæring på seg. Gjæring kom mer naturlig enn språket, og det var lettere for meg å vurdere resultatene. Det er også en veldig langsom hobby forbundet til visse tidspunkter på året som passet bra til situasjonen min. Sanking og gjæring går hånd i hånd. Jo mer jeg lært om gjæring, jo mer lærte jeg om norske sopper og nyttevekster. Og dessverre, jo mer kom jeg over forsøpling i dette vakre landet.
Noe endret seg i dypt inne i meg da jeg først fant den halvrevnede plastposen full av brukte batterier midt i et felt traktkantareller ved Sognsvann. Litt senere da jeg var på ferie i Italia, oppdaget jeg et svaberg belagt i smeltet fargerik plast. Det så ut som et barn hadde gått berserk med fargestifter. Da jeg fant den første biten av «strandplast» ett år senere i Oslofjorden, ble skjebnen min beseglet. Noe med de kuriøse plastbitene, som hadde blitt formet av sol og bølger, fant gjenklang hos meg. Ettersom de lignet på naturlige former som skjell og småstein, gikk de i ett med stranden slik at folk ikke reagerte. Selv om de er merkelig vakre, er de også forurensning legemliggjort. Hvis jeg følte meg utenfor før, var det ikke noe i forhold til hvordan jeg følte meg etter at jeg begynte å sanke plast ved fjorden, og bestemte meg for å ikke lage unødvendig fysiske kunstverker uten å ta hensyn til miljøet.
Hvor står jeg nå? Jeg vet ikke. Hva vil jeg? Det vet jeg ikke heller. Kanskje jeg burde legge ut en annonse på Internett: Lunefull og desillusjonert kvinne utdannet som kunstner søker venner som ikke kommer til å gjøre narr av aksenten sin. Hjemmelagde alkoholholdige drinker tilbudt.
Everyone says it, but I did not understand what they actually meant before it happened to me. When I moved to Norway, the plan was not to live here forever. In school people spoke English to me, despite the fact that I was usually the only native speaker. I appreciated this, even though the majority of my colleagues kept a cold distance and spoke to me only when it was absolutely necessary. Something about our dynamic was superficial and stilted and it’s still difficult to say from which side the feeling emanated. No one expected me to stay and after graduation I lost contact with the majority of my peers. I did not expect to stay. I stayed.
Starting over is nothing new for me. I was born in a city I have no memories of and before I attended middle school, I had already lived in seven different places. Childhood friends do not exist. New York, the last place I could call home, is a place of constantly changing temporary residents. There it was easier to make friends, but easier to lose them as well. I’m also not very good at keeping up contact over long distances. Over the last five years in this country, a huge transformation has snuck up on me. Norway has made me slower. More often than not, I am afraid to look at my CV. And due to unpredictable part-time jobs, anxiety and later on language classes, showing my face at art events became an increasingly rare occurrence. It was a snowball effect. It also did not help that I lost a good deal of my faith in the art world going to school in Oslo.
Here in Norway, language courses are a “right and a duty” for potential citizens and permanent residents. The classes demand an abundance of time, concentration, and are rather expensive if one is not a refugee or married to a citizen. They have swallowed up the last year of my life and have primarily resulted in that my jumble of thoughts is now bilingual. It could have been worse, the majority of immigrants must juggle at least three languages in their heads at all times. When one has so much floating around in one’s head, it’s not surprising that composing grammatically correct constructions becomes a strenuous activity, not to mention expressing nuanced feelings and opinions. On bad days, my personality gets flattened out and I become just another immigrant with poor sentence structure. This mess in my brain is often a cause of uneasiness and it is here that foraging and fermentation come into the picture.
I began to ferment things a few years ago, during my year off from school and on the heels of a voluntary year of sobriety. Just like my doubt in the art world, fermentation rapidly gained momentum and eventually permeated everything in my life. Fermentation came easier than language and it was easier for me to evaluate the results. It is also a very slow hobby bound to certain times in the year, which suited my situation very well. Foraging and fermentation go hand in hand. The more I learned about fermentation, the more I learned about Norwegian mushrooms and edible plants. And unfortunately, the more I came across rampant littering in this beautiful country.
Something changed deep inside of me when I first found that half ripped plastic bag full of used batteries in a patch of winter chanterelles near Sognsvann. A little later, while on holiday in Italy, I discovered a costal rock face covered in colorful melted plastic. It looked like a child had gone berserk with crayons. When I found that first piece of “beach plastic” a year later, on the Oslo fjord, my fate was sealed. Something about those curious plastic shapes that had been formed by the sun and waves, resonated with me. Since they so closely resemble natural forms such as shells and small stones, they disappear in plain sight and do not draw attention. Even though they are strangely beautiful, they are also pollution incarnate. If I felt on the outside before, it was nothing compared to how I felt after I began to gather plastic in the fjord and made the decision not to make unnecessary physical artworks without taking the environment into account.
Where do I stand now? What do I want? I have no clue. Maybe I should put out an ad on the Internet: Mercurial and disillusioned woman educated as an artist seeks friends who will not make fun of her Norwegian accent. Homemade alcoholic drinks provided.
