Er det så nøye med barns rettigheter? eller om de blir ekskludert digitalt?

I Stavanger kommune utsettes elever på Kannik skole for en straffepraksis vi må diskutere om er i strid med barnekonvensjonen. NRK har skrevet om hvordan skolen beslaglegger mobiltelefoner i en uke. Barn og unge har en selvsagt rett til å delta fullverdig som individer i vårt samfunn. Skolen ikke skal kunne gripe inn i, forstyrre og begrense elevenes livskvalitet og deltagelse i samfunnet utenfor skoletiden. Dette handler ikke om pedagogiske vurderinger og støyfaktorer i undervisningen, men om barn og unges rettigheter og deltagelse i samfunnet utenfor skoletiden. En elev har sendt klage til Fylkesmann i Rogaland for å få nødvendig hjelp og beskyttelse mot skolens ekskluderende praksis, en skole som paradoksalt nok har “alle skal med” som slagord på egen nettside.

Mobiltelefoner er kraftige datamaskiner med egen nettilgang, de er både nav i og kontaktpunkt mot en rekke viktige tjenester for deltagelse i samfunnet. Det er blant annet derfor de er så viktige for oss og vår utøvelse av rettigheter vi tar for gitt i et fritt og demokratisk land som Norge. Om elever forstyrrer undervisningen må selvfølgelig skolen reagere, helt uavhengig av om det er med en mobiltelefon eller noe annet. Spørsmålet er altså ikke om skolen skal reagere, men hvordan, og med hvilken rett og til hvilken pris Kannik skole nå beslaglegger mobiltelefoner i en uke. At alle, også barn, har behov for å ringe og tekste gjør at dette heller ikke var greit for 10 år siden når skolen etablerte praksisen. Forstår rektoren på Kannik skole hva en mobiltelefon er?

En mobiltelefon kan være avgjørende for informasjonssikkerhet og sikker pålogging til for eksempel mail og sosiale medier gjennom to-faktor autentisering. Tar du bort mobiltelefonen tar du dermed bort tilgangen til viktige tjenester, inkludert mulighet til å logge sikkert på skolens egne tjenester for å levere lekser eller annet. For noen er den også en sikker nøkkel til døren hjemme eller hos besteforeldre.

Mobiltelefonen er viktig når vi skal kjøre buss, trikk og lokaltog til og fra skole og jobb, den er billetten. Når den erstatter både kontanter og betalingskort er det også mulig for foreldre å betale for barn og sende bekreftelse til barnets mobil.

Mobiltelefonen har en sentral plass i helsearbeid, det kan være for oppfølging av at medisiner tas i tide eller målinger og rapportering av verdier. Den er også viktig når det er nødvendig å få rask kontakt med foreldre eller andre om usikkerhet, angst eller tvangstanker.

En mobiltelefon er kalender for å koordinere samhandling med andre, følge opp lekser eller aktiviteter. For mange er den også en dagbok og veien til andre typer tjenester med både personlig historikk og sensitiv informasjon.

I 2017 er ikke en mobiltelefon en tilfeldig gjenstand, men en viktig plattform som har og bidrar til mange viktige funksjoner i livet til den enkelte, familien og vennene deres. I tillegg bør det være av en viss interesse for skolen at den er et sentralt verktøy for mange elevers arbeid med lekser og annet skolearbeid.

Om rektoren og hans eier i Stavanger, ved ordføreren, er i tvil om barns rettigheter og behov bør de lese barnekonvensjonen i tillegg til opplæringsloven og ordensreglement Udir-8–2014. Det er for eksempel spesielt relevant å begynne med “artikkel 12 — Barnets rett til å gi uttrykk for sin mening”, “artikkel 13 — Ytrings- og opplysningsfrihet” og ”artikkel 17 — Massemedia”. Det er betydelig rom for å diskutere både grunnlag, tolkning og rekkevidde av disse, og flere av de andre relevante artiklene, men det er liten tvil om at praksisen ved Kannik skole stenger barn ute fra deler av samfunnet og omgangskretsen de tilhører.

Poenget er selvsagt ikke at mobiltelefoner skal være kontinuerlig i bruk i klasserommet, at elever skal få forstyrre undervisningen, eller at det er bra at mobiltelefonen er nærmest limt fast i barns hender. Poenget er at skolen ikke kan beslaglegge barns tilgang til samfunnet og hverandre, denne saken spiller rett i diskusjonen om skolen og utdanningsprofesjonene har den nødvendige forståelsen for og kunnskap om det digitale samfunnet.

Rektoren forsøker å ufarliggjøre straffetiltakene og hevder de er innenfor loven fordi foreldre kan hente ut mobiltelefonen før det har gått en uke. Det er ikke mindre galt om beslaget varer i en eller noen få dager og ikke en hel uke. Hva om foreldrene og hjemmesituasjonen er en av grunnene til at det er viktig for det enkelte barnet å kunne kommunisere med annen familie, venner eller det offentliges tjenester for å hjelpe barn og unge? Eller hva om foreldrene ikke er i stand til hente den? Det er både skremmende og alvorlig at en profesjonell organisasjon med ansvar for barn ikke forstår hvilket betydelige overgrep deres egen praksis representerer. Skolens eier, Stavanger kommune, må straks rydde opp i dette.

Et interessant tankeeksperiment kunne være hvordan det hadde gått om dette regelverket og straffen ble praktisert for de ansatte ved skolen, eller for den del alle ansatte i Stavanger kommune.

Kannik skole og Stavanger kommune misbruker makt når de beslaglegger privat eiendom og i praksis stenger mindreårige ute fra deler av samfunnet de tilhører. Er vi avhengig av at Fylkesmannen i Rogaland pålegger Stavanger kommune å rydde opp, eller skal rektoren og ordføreren ta ansvar med en gang?

(denne teksten er også publisert hos IKT-Norge: https://www.ikt-norge.no/kommentar/er-det-sa-noye-med-barns-rettigheter-eller-om-de-blir-ekskludert-digitalt/)

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.