Film, bredbånd, avgifter og kokkelimonke!

Lederen av kulturkomiteen, Arild Grande (AP), snakker høyt og ofte om at «noen» bør pålegges å finansiere norsk film — og ser ivrig etter løsninger utenfor statlige tilskudd over statsbudsjettet. Nå senest har han via Aftenposten igjen uttrykt forventninger til regjeringen fordi bredbåndsaktørene “nekter” å finansiere norsk film. En ordlyd som er egnet til å forlede leseren til og tro at det er norsk politikk eller nærmest naturlig hviler en forpliktelse på bredbåndsaktørene og kundene deres om finansiere filmindustrien. Realiteten er at denne vinklingen brukes fordi Grande og filmindustrien selv har foreslått dette og nå fremstår som noe påtatt undrende til at det likevel ikke investeres i film fremfor bredbånd.

Forslaget som går igjen er at det må være bredbåndsaktørene, som leverer «motorveien» for digitalt innhold, som må pålegges å subsidiere filmindustrien. Det er en problematisk og lite gjennomtenkt tilnærming. Det er som om taxinæringen (i tillegg til å møte både egen digitalisering og konkurranse fra nordmenn som tilbyr tjenester via Uber og andre) skulle finansiere restauranter i sentrum, fordi en del av taxiturene jo går dit. De fleste ville riste på hodet av et slikt krav til taxinæringen som opplagt har et annet samfunnsnyttig formål enn å finansiere andre næringer.

Dette er desverre ingen ny debatt, noen norske politikere og norske filmprodusenter har lenge ment, at norske internettbrukere skal pålegges en særavgift for å finansiere dem. De har heller ikke vært alene, i 2010 mente Norsk Journalistlag tilsvarende ville være en god ide for å finansiere aviser:

En god idé. Det var konklusjonen til en rekke av representantene da landsstyret torsdag ble presentert for et forslag om en ekstra avgift på nettabonnement, i form av en lisens

De ville altså ha en avgift eller særskatt på bredbånd.

Det er heller ikke nytt at det norske samfunnet viser forståelse for og kompenserer for de økonomiske utfordringene norske film- og TV-produksjoner møter. Det er noe helt annet enn å pålegge en annen næring og dens kunder og kompensere økonomisk for filmindustriens egne utfordringer med ogfinne bærekraftige foretningsmodeller som møter publikums forventninger om digital distribusjon, tilgjengelighet og bruk.

Det er bra med norsk filmproduksjon. Det styrker bruken av norsk språk og bidrar til felles referanseramme om vår kultur. Derfor er vi for offentlig støtte til norsk film. Støtten må gis på en åpen og demokratisk måte, gjennom bevilgninger over statsbudsjettet, ikke som en særskatt til norske forbrukere og næringsliv over bredbåndet.

Vi skal bygge bredbånd, ikke betale dobbelt og drive skatteinkreving

Bredbåndsleverandørene bør konsentrere seg om det de er gode på, det er ikke skatteinnkreving. Oppgaven med å finansiere politiske formål gjennom innkrevning, som filmstøtte, bør overlates til Skatteetaten og gjennom skattesystemet vil næringslivet og husholdningene bidra etter økonomisk evne.

Det finnes ingen hjemmel som sier at for å få bygge veier i Norge må du subsidiere lastebilene som skal frakte varer på veiene. Det finnes heller ingen hjemmel for at hvis du bygger digital infrastruktur så skal du pålegges å finansiere en utvalgt del av innholdet som folk evt kan få tilgang til digitalt.

Skulle noen skulle være i tvil. Når norske aktører leier ut film on demand, streamer eller tilbyr film og tv via fiber, kabel eller mobilnettet så betales det betydelige midler til bla norsk filmindustri og andre rettighetshavere for de nødvendig tillatelsene til å gjøre det. Kravet om avgift på bredbånd er, i tillegg til å være grovt urimelig i seg selv, et forsøk på få ekstra betalt for noe filmindustrien allerede har fått betalt for.

Mange næringer kunne nok tenke seg at helt andre næringer ble tvunget til å være med og finansiere dem. Skal vi følge Grandes logikk kunne bredbåndsaktørene få bidrag fra kulturnæringene iom kundene deres bruker bredbånd til å leie, kjøpe og konsumere kulturprodukter.

Bredbånd sikrer tilgang til samfunnet, markedsplasser og kunder

Internett er et premiss for fullverdig deltakelse i samfunnet, bidrar til større samfunnsdeltakelse og digitalisering og til at det offentlige kan spare milliarder av kroner. Bredbåndsselskapene investerer hvert eneste år flere milliarder kroner i samfunnskritisk infrastruktur. For mange bredbåndsselskaper vil det ta mange år før de er i nærheten av å gå med overskudd. Kan det virkelig være meningen at det er disse selskapene og deres kunder som skal finansiere norsk film?

Det er bredbånd som har gjort det mulig for å filmindustrien å gjøre seg tilgjengelig og nå ut direkte til et enormt publikum. Det fremstår derfor som et betydelig paradoks at det fremfor hvordan den kan utnytte internett, tilpasse tilbudet og skape ytterligere etterspørsel er fokus på hvordan andre næringer skal pålegges og finansiere den.

I debattene og samtalene om filmindustriens møte med internett og publikum med ønske om digital tilgjengelighet vender den som regel tilbake til at tilgjengelig ressurser må øke for at den skal kunne fortsette i samme spor. Tankesettet synes desverre fremdeles å passe med en uttalelse fra en representant for filmindustrien for noen få år tilbake:

…jeg vet om selskaper som har måttet skifte forretningsmodell på grunn av teknologiutvikling — sånn kan det vel ikke være meningen at det skal være…

Digitalisering er viktig for samfunnet og næringslivet forøvrig møter også utfordringer med digitalisering, det gjelder også for bredbåndsaktørene. Det norske bredbåndstilbudet er på langt nær ferdig utbygget, faktisk vil det være et kontinuerlig behov for videre oppgraderinger og utbygging. Behovet for digital infrastruktur og bredbåndskapasitet, er resultat av at hele samfunnet digitaliseres og stammer altså ikke fra kundenes ønske om å se norsk film. Digitaliseringen og bredbåndet er viktig for en effektiv offentlig sektor, verdiskaping i næringslivet, brukes til kunnskap og samhandling, til strømming av globalt innhold, til velferdsløsninger, til spill og utdanning. Mener Grande at bransjen skal subsidiere norsk edtech, norsk spillindustri og andre norske næringer også?

Bredbåndsaktørene bygger samfunnskritisk infrastruktur i tråd med norsk politikk (andre må lage film)

Norge har en etablert politikk for at markedet skal bygge ut bredbånd til hele landet. Det er altså private aktører som bygger ut samfunskritisk infrastruktur med risikovillig kapital. Og markedskreftene har virket godt. I Norge ser folk stor gevinst av å ha god digital infrastruktur, og selvom det gjenstår mye har vi kommet betydelig lenger enn Sverige som satser på stor grad av statlig finansiert utbygging.

Hvert år investerer norske aktører i videre utbygging og nødvendige oppgraderinger av bredbånd i Norge. Den årlige ekomrapporten viser at det ble investert 7,8 milliarder kroner i varige driftsmidler i 2014, et ganske typisk årlig investeringsnivå for norske aktører. Bare i Altibox-partnerskapet alene er det investert ca 10 milliarder i norsk bredbånds-infrastruktur. Det er på langt nær nedbetalt — så selv om en del bredbåndsselskaper avgir årsregnskaper med overskudd, er det fortsatt mange år til investeringene er nedbetalt. Det er naturligvis risiko forbundet med å investere i bredbånd, men for det norske samfunnet er det en av de aller mest grunnleggende premissene for produktivitetsvekst framover. Særskatter og kryss-subsidieringer av andre næringer på bekostning av bredbåndsutbygging vil hemme utviklingen av digital infrastruktur i Norge.

Bredbåndskatørenes fokus er å finansiere utbyggingen av robust digital infrastruktur og sørge for sikker drift 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Håpløsheten i at de også forventes å finansiere det folk vil bruke nettet til, er vanskelig og beskrive. Hvordan skulle dette gjennomføres i praksis. Hvilket båndbredde-drivende norsk innhold er det bredbåndet skal være med å finansiere? Norske nettbutikker der man kan se video og bilder av varene? Norsk utdanningsprogramvare? Spillutviklerne? De som lager velferdsteknologiløsninger? Videokonferanseselskapene?

Grade og andre politikere burde heller fokusere på hvordan vi skal sikre at vi lykkes med tilstrekkelig bredbåndskapasitet i hele Norge. Det handler bla om hvordan kommunale reguleringer, som graveforskrifter, hindrer og fordyrer utbygging av bredbånd. Gang på gang er det tatt til orde for at harmonisering av graveforskrifter med mer i kommunene vil kunne gi raskere bredbåndsutbygging uten at det vil koste det offentlige noe. Det vil være en fordel for alle, inklusive filmindustrien som vil få enda bedre muligheter til å tilby sitt innhold til et betalingsvillig norsk publikum.

Norsk film har alle muligheter

Norsk film har alle muligheter til å bruke digitaliseringen til og skaffe bedre inntjening. Den norske filmindustrien har ikke vært spesielt god til det foreløpig. Det burde kanskje være første nyttårsforsett for både filmindustrien og kulturpolitikere som Arild Grande (AP) i 2016 fremfor å sikre egne inntekter gjennom å øke forbrukerenes kostnader med særskatt eller avgift på bredbånd.

I januar 2017 når Grande og vi som representerer bredbåndsaktørene igjen intervjues av Aftenposten på TIFF er forhåpentligvis fokuset at norsk filmindustri har omfavnet sitt digitale publikum og lykkes med nye modeller uten å forvente avgifter, særkskatter eller andre former for tvungen direkte overføring av penger fra bredbåndsaktørene og bredbåndsbrukerne.


Skrevet av @TorilNag og Torgeir Waterhouse, en kortere versjon av denne teksten ble opprinnelig publisert på blogg.lyse.no 24 januar 2016.