Store drømmer, små data
--
Da vi startet BigMed-prosjektet for to år siden, hadde Helsedata akkurat tippet over toppen på det som Gartner kaller sin “hype cycle”. Akkurat det tidspunktet der optimismen er størst, ingen skjær i sjøen og ingen skyer på himmelen. Store industripartnere reiste rundt og kunne “save a life in ten seconds”, bare sykehusene installerte deres programvare. AI skulle overta legejobbene rett rundt hjørnet, og det var bare å lene seg tilbake. Og ikke bare det, helsedata skulle jaggu meg også være “den nye oljen”.
For noen av oss om hadde jobbet med IT i helse en stund og hadde fått vår del av kaldt vann i blodet, så vi ingen grunn til å ta på solbrillene riktig ennå. Vi visste at det ikke før ganske nylig var blitt lov å dele pasientjournaler på tvers av foretak. Vi visste at det meste av tekniske løsninger for å grave fram helsedata, slik at de kunne brukes til analyse, ikke var på plass. Og vi visste ikke minst at kunstig intelligens er mer kunstig enn intelligent, og at sånn kom det til å være lenge.
To år senere kan vi slå fast at vi skeptikere hadde rett. Bare i vårt prosjekt tok det oss to år å få tak i data som 1) lå i våre egne systemer i sykehuset, og 2) pasientene hadde samtykket til at kunne brukes i forskning. Det er ikke én enkelt årsak til at dette har tatt to år, for det er en kombinasjon av manglende teknologi, vanskelig tolkbart regelverk og ikke minst manglende definerte prosesser. Men hvis vi likevel skal peke på en enkelt årsak, så må det være en grunnleggende manglende motivasjon i systemet til å bruke helsedata og IT til å forbedre helsetjenesten.
På denne siden vil jeg blant annet forsøke å beskrive denne manglende motivasjonen og undersøke hva som kan være årsaken. Følg med!
