Autoritet og sannhet

Det er på tide å slå et slag for disiplin, autoritet og eliten.

Da regner jeg med at kaffen satte seg godt i halsen og at de fleste ble forbannet. Gammeldags oppfatning! Galskap!

Heng med en liten stund til likevel.

1950-tallet er gjerne den gylne tidsalder for de konservative i Vesten, den de ønsker tilbake. Kvinner var husmødre, de som ikke var det, måtte tåle mindre lønn og ikke spesielt tvetydige seksuelle tilnærmelser, homofili var forbudt, biler var selve fremskrittet og ikke en skitten sak og kjernefamilien var selve samfunnets hjørnestein. I tillegg var vi religiøse og lyttet til lærere, leger (selv om de røkte) og eksperter.

Man slo ikke opp vage symptomer i konversasjonsleksikonet på 1950-tallet. Eller på begynnelsen av 1960-tallet. Og man trodde i alle fall ikke at man visste like godt som legen fordi man hadde lest et leserinnlegg, den tidens blogg, om emnet. Og ikke en kjeft maste om chemtrails og inside jobs!

Mai 1968 startet studentopptøyene i Paris. De endte med de Gaulles fall.

Det er 68-ernes feil. Alt sammen!

1968 ble et år med frigjøring i akademia og et oppgjør med autoriteter. Både politiske makthavere og de som satt med sannheten ellers i samfunnet fikk gjennomgå.

Og man skal sette spørsmålstegn ved all autoritet. Det som imidlertid heller skjedde, var at de opposisjonelle til status quo fant andre autoriteter. Enten det var radikal og totalitær sosialisme som i SUF, hvor man dyrket Mao, Stalin og til og med Pol Pot, eller i New Age-bevegelsen som fant sine autoriteter blant Østens mystikere. Som alkoholikeren som slutter med brennevin og begynner å jogge, erstattet de kun en autoritet med en annen.

Ideen om at den tradisjonelle akademiske og politiske autoriteten måtte bekjempes besto likevel.

Så kan vi skru tiden frem til 1989. Jernteppet faller, og historien er over, Vesten vant. I alle fall om man skulle tro Francis Fukuyama. Det betydde også at ytre venstre hadde et problem, særlig med tanke på at folkerepublikken Kina tok kraftige steg i retning av en markedsøkonomi. Noen politisk oppmykning fant ikke sted i Kina. Tvert om. I 1989 fjernet kinesiske myndigheter demonstrantene på den Himmelske Freds Plass med stridsvogner i det som kun kan kalles en massakre mot ubevæpnede.

I dag ville Internett ha kappes om å lage alternative forklaringer på hva som skjer her. CIA, noen?

Mange var på leting etter ny sannhet. Det var derimot akutt mangel på autoriteter. Tross sin joviale væremåte, var liksom ikke tsjekkeren Vaclav Havel en du hengte bilde av på veggen eller trasket i gatene med bannere av i demonstrasjoner. Ei heller Reagan eller Gorbatsjov. Eller Gro, for den saks skyld.

Internett kan sies å ha dukket opp på midten av 1990-tallet. Innflytelsen på den offentlige debatten var da ikke stor. I stedet mente mange at det var et sted å tjene store penger. Noen gjorde også det. Andre så et enormt potensial for demokratisering. Informasjon som kunne flyte fritt mellom likeverdige brukere.

Og demokratisering ble det.

“Alt er like riktig — ingen eier sannheten”

Begrepet “peer-to-peer” betyr røft oversatt til norsk “likeverdig til likeverdig”.

Dette har forledet mange til å tro at deres mening er likeverdig med vitenskapelige fakta.

Ideen at min mening er like mye verdt som din, selv om den er basert spådom i kaffegrut, noe jeg hørte av naboen og en sak jeg leste på et nazinettsted har stor utbredelse på Internett. Blant mange. Også hos mennesker som på ingen måte er forrykte konspirasjonsteoretikere eller befinner seg på politikkens mest marginale ytterfløyer.

Gjennom godt gjennomførte diskrediteringskampanjer og desinformasjon, kunne for eksempel oljeselskapene undergrave klimaforskningens funn ved å støtte ymse bloggere og nettsteder som presenterte “et alternativt syn”.

Mye er sagt og skrevet om den britiske legen Andrew Wakefields studie av en kobling mellom vaksiner og autisme. Wakefield har senere blitt dømt for forskningssvindel. Men tanken om at vaksiner er farlige, og ikke bare farlige, men et ledd i å kontrollere befolkningen har spredd seg som ild i tørt gress. Helt inn til det hvite hus i Washington, faktisk.

Det er svært bra at vi ikke hadde Twitter eller 4chan da Jesus ble arrestert i Getsemane. Eller da Roma falt i 476. Antallet tolkninger ville ha vært for overveldende.

Ikke la trollene vinne

Hva er sant?

Jeg ønsker ikke å gå inn i en lang utredning om ulike erkjennelsesfilosofiske retninger. Heller ikke å diskutere hvorvidt virkeligheten er forskjellig fra menneske til menneske. En hel del observasjoner kan gjøres av flere mennesker samtidig og etterprøves.

Den vitenskapelige metode er den beste vi har til å avgjøre hva som er “mest” sant og å avdekke feil. Når noen kan vise til vitenskapelig dokumentasjon for sine påstander, holder det ikke å si “jammen, jeg synes ikke det”.

Det nest beste er å benytte logikken.

Å si at sannheten befinner seg et sted mellom to påstander er også en logisk feilslutning.

Det er også en logisk feilslutning å appellere til autoritet i et argument, enten den er guddommelig eller Stephen Hawking.

Samtidig trenger vi faktisk autorativ kunnskap. Og mengder av den. Påstanden om at det er vanskelig å følge med og at vi overveldes av informasjon er feil. Det er bare at vi ikke greier å sile den og tror at alt er like viktig eller bra. Se bort fra blogger, tullinger i alternativmiljøet, konspirasjonsteoretikere og “alternative” nyheter. Søk kunnskap der den faktisk finnes; på lærestedenes nettsider og innen forskningsformidlingen. Finnes det juks innen forskning? Ja visst. Men ikke en så lemfeldig omgang med de foreliggende opplysninger som det overpolitiserte eller alternative blogger greier å få til.

Kan jeg nevne én kilde som alltid er bra? Nei. Man bør unngå å velge seg bare en enkelt kilde, og heller søke opplysninger fra flere kilder om et emne. Og ikke minst være bevisst sine egne kognitive preferanser. Ikke søk kun opplysninger som bekrefter ditt verdensbilde.

Og slutt å lese blogger som dette! Pokker heller!