Individ, system og holdninger — intet nytt siden 2011

Tomas Jevne
Jul 22, 2017 · 4 min read

I dag, 22. juli, er årsdagen for massakren på Utøya og det feige, ryggradsløse bombeangrepet på regjeringskvartalet. Mye er skrevet om gjerningsmannen, deriblant lange forklaringer på hvordan en vond barndom og rotløshet gjorde ham til den han var.

Pussig nok får ikke jihadister samme behandling. Forklaringen er uten unntak basert på religion og tilhørighet til islam. Man skal ikke underkjenne at radikal islam i det minste er tungen på vektskålen for å begå blind vold mot en menneskemasse. Det finnes som regel også en individuell forklaring på hvorfor en ung mann tiltrekkes av disse ideene.

Likevel, strengt tatt skiller ikke radikal islam seg veldig mye fra tankegodset man fant hos Rote Armee Fraktion eller hos barnemorderen fra Oslo Vest. Skillet mellom dem og oss er framtredende i ideologiene, der de ikke-troende fortjener å dø, og det kristne Europa fremdeles er representanter for korsfarerne som utsatte Palestina for blodbad.

Der RAF (og Brigado Rosso) begikk mord i undertrykte mennesker verden overs navn og IRA myrdet lojalister og tilfeldige briter for å gjenforene Irland, gikk Utøya-gjerningsmannen til verks overbevist om at ikke bare islam var fienden, men også Arbeiderpartiet som statsbærende parti. Arbeiderpartiet hadde tillatt denne femtekolonnen å slå rot i Norge, og det var en bevisst politikk for å viske ut norsk kultur.

Slike overbevisninger kan selvsagt rettferdiggjøre grusomheter. Ville mennesker ha godtatt daglige drapskvoter på ukrainske kulakker eller sendt jøder og sigøynere til utryddelsesleire om det ikke var absolutt nødvendig for å sikre egen og sines overlevelse og for noe større enn det individets moral kunne ta innover seg?

Riktignok fant mange sosiopater og skadede menn (la oss si det som det er, det er flest menn som blir villige redskap for morderiske ideer) sin drømmejobb i Stalins NKVD og i SS, men det var ideologien som skapte arenaen de kunne utfolde seg på.

Poenget mitt her er at systemets struktur skaper mordere. De som faller utenfor og avviser storsamfunnet, enten de er en fallen forretningsmann fra Oslo eller en arbeidsløs forstedsboer i Belgia, er lett bytte for ideer om radikal omforming av samfunnet. Det er en grunn til at ytterkantene i Europa fortsatt eksisterer og blir tydeligere og sterkere. Mange faller nettopp utenfor. Særlig mange menn, som tidligere kanskje ville ha vært ufaglærte arbeidere eller liknende. For mannen er det selvsagt ekstra ille å være nærmest ubrukelig, erstattet av en dildo i ektesengen og en robot på jobb. Hvordan takler man det?

Sinne og frustrasjon er legitime følelser. Men samtidig vanskelig å ta inn over seg for ansvarlige myndigheter, siden opprinnelsen varierer fra individ til individ. Ser man i tillegg at andre får hjelp, er det som salt i såret. Nettopp hvem som er “verdige trengende” er det som ofte diskuteres når temaene migrasjon og immigrasjon kommer opp. Det som tidligere ville ha vært ansett som rasistiske utsagn, er nå tilnærmet normaliserte. Hele grupper av mennesker mistenkeliggjøres som terrorister, også tildels av den påståtte venstrepressen.

Det må være mulig å forklare handlinger både ut fra individuelle, psykologiske grunner og ut fra systemfeil. Også når det gjelder mennesker med opprinnelse i Midt-Østen og Nord-Afrika. Eller er dette det siste hvite privilegiet?

Kommentarfeltene — fremdeles vill vest

Norske medier går på tåballene rundt høyre-ekstreme rasister. Dette er ikke en påstand uten belegg. Nylig skrev Aftenposten om “innvandringskritisk ungdom” som skulle til Middelhavet for å hindre båtflyktninger. Nå er strømmen av migranter fra Afrika definitivt et problem, særlig for Italia.

Disse “innvandringskritikerne” er fra den såkalte identitærbevegelsen, som er det fascister og rasister kaller seg i dag, og hadde neppe noe mål om å hjelpe italienerne. Bergens Tidende betegnet to som satte fyr på et asylmottak som “islamkritiske”. Hva skal til for å bli kalt høyreekstremist nå, der statskanalen intervjuer Lysglimt Johansen på valgnatta i USA siden han er “litt annerledes”?

Denne nøytrale ordbruken hjelper ekstremistene å bli normalisert. Da Den Nordiske Motstandsbevegelsen ville demonstrere i Fredrikstad, satte politiet ned foten, ikke fordi det var en nazistisk terrororganisasjon som skulle demonstrere, men fordi de “fryktet vold fra motdemonstranter”. Opp er ned og øst er vest i det nye bakvendtland der man skal vokte seg vel for å krenke en rasist.

Høylydte “innvandringskritiske” stemmer dominerer kommentarfeltene. Det er et fåtall av svært aktive som “forstår handlingene” 22. juli. Arbeiderpartihatet, utvidet til det meste av venstresiden, blomstrer. Slik sett har ingenting endret seg de siste seks årene. Det moderate flertallet orker selvsagt ikke å havne i skrevet klammeri med sivilisasjonskrigerne, og de får dermed stå uimotsagt, tross enkelte avisredaksjoners dugnader for å rydde opp.

Hos document.no er ikke tonen mindre dystopisk og krisemaksimerende enn i 2011. Denne pussige samlingen mennesker produserer sine helt egne vinklinger på verden, formet gjennom å kikke gjennom dorullen de kaller islamkritikk. Konklusjonen er uansett at Norge går under, om ingen “gjør noe”.

Fanges man i denne tankegangen, uten korreks eller evner nok til å søke opplysninger fra flere kilder, er ikke veien nødvendigvis så lang for et skadet nok individ til “å gjøre noe”. Igjen.

Systemendring er nødvendig

Det er blitt hevdet av langt mer intelligente mennesker enn meg at man ikke kan trekke ideer for retten. Derimot kan vi skape et samfunn der ekstreme ideer har dårligere vekstforhold.

I dagens samfunn, der den globaliserte kapitalismens representanter flytter jobben din for å spare og dermed øke utbyttet, er det lett å ønske seg tilbake til en enklere tid uten åpne grenser, fri flyt av kapital og en sikker jobb gjennom hele livet. Inntil man greier å bygge samfunn som kan gi mer eller mindre alle trygge rammer og forutsigbarhet slik at de vet at de har en jobb og en framtid, vil det komme terroraksjoner på rekke og rad. For noen vil tilby den enkle løsningen. Revolusjon. Enten den kommer som hellig krig eller å myrde makthaverne.

Vi har muligheten til å innrette systemet på en annen måte. All verdens “mer åpenhet” og holdningsskapende arbeid vil være ganske bortkastet om ikke sosio-økonomiske skillelinjer og dertil hørende frafall i skolen også anerkjennes som en kilde til rekrutteringen og radikaliseringen. Da skaper man nemlig færre som faller utenfor. Færre tapere, rett og slett. Om vi lar være, blir samfunnet den store taperen.

    Tomas Jevne

    Written by

    Tomas Jevne Tekst

    Welcome to a place where words matter. On Medium, smart voices and original ideas take center stage - with no ads in sight. Watch
    Follow all the topics you care about, and we’ll deliver the best stories for you to your homepage and inbox. Explore
    Get unlimited access to the best stories on Medium — and support writers while you’re at it. Just $5/month. Upgrade