Jeg savner Reagan

Ja, jeg gjør faktisk det. Ikke fordi han var voldsomt kompetent. Tvert om. Fyren var arketypen på “Bumbling Buffoon”.

Men han var forutsigbar. Og en man kunne tenke seg som nabo, om man bare hadde stort nok gjerde.

Jo, han ville ha mast om at gjerdet måtte ned.

Men det var en slags rasjonalitet bak Reagans politikk.

Nå får vi The Donald.

Leder av den frie verden.

Smak på det. Kjennes det greit?

Så klart det ikke kjennes greit. President-by-Twitter er rimelig ute.

Han har levert en del verbale bomber allerede. Via Twitter. Han som ikke tror på hacking og sender ting med bud.

Hva skal jeg si om The Donald?

At han er farlig? Ja, han er det.

Etter å ha sett pressekonferansen hans, savner jeg Nixon, Reagan, Willoch, Thatcher, mora mi og da Ørjan Løvdahl puttet for Stjernen fra Fredrikstad.

Det går liksom ikke an å bryte ned tilliten mellom styrende og de styrte mer på så kort tid som The Donald greide der.

Jeg sitter her, full av snørr og tristesse, og prøver å finne en slags mening i det hele. USA, the United States of America, har alltid vært et land jeg har ønsket meg til. Frihet for alle. Eller noen. Alle har ikke hatt frihet der. Jeg har plukket mine idoler derfra. Som Robert Kennedy. Som Franklin D. Roosevelt. Du vet, han som var forelsket i prinsessen vår. Som Honest Abe. Som hatet svarte. Men frigjorde slavene like fordømt.

En annen jeg liker godt er han som ga opphavet til merkenavnet “Teddy”. Teddy Roosevelt. Ga verden tanken om nasjonalparker. Var like drittlei datidens Rema som jeg er nå. Trust-bustin’ Teddy. Republikaner.

Manger nordmenn tror demokratene er omtrent som norsk venstreside og at republikanerne generelt er en gjeng iddjoter.

Det er ikke helt sånn.

Demokratene stammer fra det partiet som syntes det var greit å holde svarte som eiendom. De har gått gjennom en god del endringer etter det.

Republikanerne har stort sett, fram til 1964 og Barry Goldwater mot Lyndon B. Johnson, vært et svært progressivt parti. Borgerrettigheter for svarte i USA ble til på grunn av nordstatsrepublikanere som Nelson Rockefeller. Som er en president vi gikk glipp av.

Da Reagan ble valgt, hadde Richard Nixon alt hatt Billy Graham som huspredikant en god stund. Gerald Ford var neppe særlig religiøs, men godtok at det religiøse høyre fikk makt.

Jimmy Carter, en etter min oppriktige mening undervurdert president, var metodist, og en som også dro religion inn i Det Hvite Hus. Han sørget for at Israel og Egypt fikk en varig fred. Han dro i gang det Reagan fortsatte med å “outspend and out-think” Sovjetunionen.

Men tilbake til Reagan.

En scene i TV-serien “Fargo” viser den lokale sheriffen med presidentkandidat Reagan. Reagan lirer av seg en selvfølgelighet.

Han vises som en “bumbling buffoon”. Og det er helt greit. Han var det. Men valget han vant i 1980 var i det minste ikke fikset.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.