Nullpunktet

Udnesseter
Oct 9, 2017 · 5 min read

Bli med til en opplevelse i barndommen min som definerer nullpunktet for resten av livet.

Det skjer den dagen mamma står ved kjøkkenbenken og baker brød. Knar og elter deigen med bestemte og energiske bevegelser så hendene glir fremover og det går en bølge av bevegelse i deigen så den reiser seg og stryker oppunder underarmene hennes. Pannen er lett fuktig bortsett fra der det er mel som hun tegner i en bue på tvers av pannen når hun gnir underarmen raskt fra øyenbrynene og opp i håret. Nå er håret småkrusete av svette og litt sammenklistret av mel og fuktighet.

Vinduet rett foran benken står åpent, men ikke på grunn av varmen. Varmen er god å ha for brøddeigen som ikke liker kald trekk, og som absolutt må ha det lunt når den skal heve, vinduet står åpent når mor lytter.


Jeg er ganske liten, bare åtte år kanskje. Liten og spinkel er jeg, en del mindre enn de fleste andre jeg kjenner på min alder. Det er litt dumt å være så liten, det merker jeg når vi har gymnastikk. Kroppen min klarer ikke alt, vil ikke prøve, noen ganger tør jeg ikke heller. Men nå er jeg hjemme og leker alene. Jeg er ganske varm og svett og veldig stolt av det jeg har bygd i dag og noen dager før. Jeg kom på idéen da pappa snakket om snøen igjen.

Det er så mye snø i vinter. Det har vært sånn helt siden før jul tror jeg, og pappa snakker om det, om all snøen på taket. Enda pappa har måkt taket før i vinter må det visst gjøres igjen. Dørene på loftet kan nesten ikke åpnes og lukkes når snøen ligger så tung på taket.


I hele vinter har pappa måkt snø hele den lange veien ned til naboen. Han måker med en skuffe. Noen ganger måker han helt ned til veien i den lille grenda vår fordi naboen er så treig. Jeg har hjulpet pappa litt noen ganger, men det er så fryktelig langt, og så er det så kjempehøye snøkanter. Når jeg prøver å kaste snøen opp med spaden sånn som pappa gjør, så kommer den ikke over kanten. Så må pappa komme og gjøre det han.

I den store haugen med snø nedenfor kjøkkenet, utenfor hagegjerdet som står fremme på den høye steinmuren foran huset vårt, der all snøen pappa har kastet ned fra taket ligger. Der, et stykke utenfor den høye steinmuren som er litt skummel om sommeren, for jeg tror den er full av hoggorm. I all snøen der var det jeg kom på å bygge en kjempehøy festning.

Nå er den snart ferdig. Jeg har gravd dypt nedover og mye snø har jeg dratt ut av den store gropen med den lille kjelken min som det fortsatt sitter et barnesete på, et som pappa har lagd. Kjelken er vel ikke min nå kanskje. Det er lillesøsteren min som bruker den mest når vi er ute og går til butikken. Da sitter hun der i en tykk saueskinnspose oppe i det setet når mor drar henne med seg. Jeg får også lov til å trekke kjelken med lillesøster, men det er mamma som gjør det når vi går langs bilveien.


Nå står jeg ved kanten av gropen, en hard og jevn kant som jeg har bygd hele veien rundt. Det er åpninger i kanten og nedenfor åpningene har jeg stablet noen store vedkubber som jeg tok i vedskjulet. Da kan jeg se ut når jeg klatrer opp på stubbene. Jeg vet at pappa ikke blir så glad for at de blir isete og fulle av snø, men det er ikke sikkert han sier noe for det. Kanskje mamma bare sier at pappa blir lei seg.

Kjelken jeg står på får akkurat plass i en av åpningene jeg har lagd i kanten. Jeg har tenkt at kjelken kan stå på høykant nedenfor fordi jeg ikke fant nok stubber. Kjelken blir fin å klatre i, da kan jeg trå først i ryggstøet og så kan jeg ta et skritt høyere og stå i åpningen fremst mot tverrstaget som jeg setter støvlene mot når jeg aker.

Jeg er fornøyd nå. Glad også. Bunnen i festningen har blitt hard og nesten glatt fordi jeg har tråkket rundt, og så har natten vært kald og snøen har blitt så fast og fin. Den vidunderlig gode duften av nybakt brød har begynt å fylle bevisstheten min, og jeg gleder meg til i kveld når vi får ferske brødskiver til kveldsmat. Da får jeg kanskje lov til å ha sukker på.


Så er det som om jeg plutselig svever litt. Kjelken glir bitte litt, bare så vidt at jeg kjenner det, og så, plutselig bare forsvinner den rett ut i luften og jeg følger med. Bena først, fort, sånn att jeg kommer ganske langt ut i det store tomrommet under meg. Liggende i luften, nesten helt rett utstrakt. Det går så fort, men jeg synes tiden strekker seg ut så jeg kjenner at jeg faller. Jeg lander hardt. Ryggen smeller ned i det hardtrampede gulvet. Med det samme får jeg snudd meg rundt, men så stopper alt opp. Det føles som at jeg er klemt hardt sammen og jeg kan ikke slippe fri. Jeg får ikke puste, jeg kan ikke trekke pusten, jeg prøver men det går ikke, det gjør så vondt og jeg har ingen krefter. Der jeg ligger ser jeg rett ned i snøen. Det er små iskorn der, noen er helt blanke og noen har en liten svart prikk midt inne i.

Jeg prøver å rope, lage en lyd. Det høres ut som et sukk. Det er så uklart nå, kan ikke se så mye. Helt svart snart. Får ikke luft. Klarer ikke røre meg. Det er kaldt, snøen er kald og hard mot pannen min. Det er ingen flere tanker igjen, bare en tung kropp som bøyer seg nå. Armene rettet ut, bena mot isen.

Alt begynner her, først bare et hikst. Jeg merker snart pusten og bevisstheten. Blod og tårer, mye tårer. Mye senere holder jeg fast ved denne opplevelsen og den innhenter meg. Alt som var før og som kommer heretter møtes for alltid her.


Dette er nullpunktet, herfra kommer alt. Tvil og styrke. Sorg og lykke. Alt jeg har tapt, alt jeg har skapt.

Welcome to a place where words matter. On Medium, smart voices and original ideas take center stage - with no ads in sight. Watch
Follow all the topics you care about, and we’ll deliver the best stories for you to your homepage and inbox. Explore
Get unlimited access to the best stories on Medium — and support writers while you’re at it. Just $5/month. Upgrade