Følelsen av å være Venstre. Bilde: Robbie Shade (cc by 2.0)

Den som holder balansen, vingler

Jeg stiller til valg for Venstre fordi det er et parti som hele tiden gjør ting litt vanskelig for seg selv.

Det er lett å være sosialist. Jeg var det selv, i min ungdom. Det er kjipt at noen blir veldig rike og at noen blir fattige. Og det er Kapitalen sin skyld. Markedet skaper skjevhet. Offentlige fellesløsninger er bra. Trengs det mer penger? Skru opp taksameteret hos skatteinnkreveren. Vipps. Rettferdighet.

Jeg er glad for at vi har SV og Rødt, som på en konfronterende og tøff måte målbærer perspektivene til de aller svakeste. De fortjener å være representert på Stortinget, for de setter fingeren på viktige problemer.

Men jeg mener svarene deres ofte er alt for enkle, til tider banale.

Velferdsstaten er nemlig ikke historien om offentlig sektor alene. Det er historien om dynamisk samspill mellom fellesløsninger, private initiativ og frivillighet. Om et balansert system, som krever en balansert politikk. Der driftige folk som skaper virksomheter som tjener penger som blir dyttet tilbake i felleskassa. Penger som blir brukt til å legge tilrette for at flere, alle, får mulighet til å være driftige i neste runde. Norge er i stor grad drevet av småbedrifter. Mye av den forhatte kapitalen går direkte tilbake til nyskaping, sikring av arbeidsplasser og finansiering av fellesskapet.

Det er enda lettere å være høyrepopulist. Det er bare å skru fordommene på maks, gjøre kompliserte ting enkelt, putte folk inn i grupper (eldre, innvandrere, bilister etc) og la være å se enkeltmennesker, de som rammes av politikken og retorikken din, direkte i øynene.

Når det er sagt, er jeg glad for at Frp finnes. Innimellom utfordrer de sannheter på en sunn måte. Og de stiller viktige spørsmål skarpt. De sier det mange faktisk tenker. Problemet er ikke at Frp eksisterer, og får makt som korresponderer med velgeroppslutningen. Problemet er at så mange sverger til de enkle svarene.

Virkeligheten er vanskelig. Jeg har ikke behov for å lene meg til en enkel fortelling, men prøver hele tiden å dykke litt dypere. Venstre er et parti som ikke er redd for flokete dilemmaer og tvisyn. Derfor sa jeg ja til å stå på sjetteplass på stortingslisten til Venstre i Hordaland. Jeg håper inderlig at Terje Breivik, en sjeldent kunnskapsrik og klok mann, kommer på Stortinget.

Selv om jeg er uenig med, eller tvilende til, deler av det som står i Venstres program. Selv om jeg ikke liker at Frp er i regjering. Ja, jeg er glad for at Venstre har demmet opp noen av de verste konsekvensene når velgerne faktisk valgte som de gjorde. Akkurat nå frykter jeg konsekvensene av at fossilkameratene i AP og Sp skal finne hverandre. Derfor vil jeg ha en stor, grønn blokk i midten. Og Venstre over sperregrensen.

Venstre er ikke et ensartet parti, men en løpende samtale rundt et viktig verdi-paradoks. Det sosial-liberale utgangspunktet er ikke et eventyr som gjør verden enkel å forklare. Det er en krevende tankeøvelse som gir overordnet retning, men ikke alltid leder til en åpenbar konklusjon.

Å være den som holder balansen er krevende. Som å gå på slakk line: Man må være bestemt, men samtidig bevegelig. Venstre har fallhøyde, det humanistiske verdigrunnlaget står i sentrum, men to verdier trekker i hver sin retning.

  • På den ene siden, det sosiale. Troen på fellesskapet. Både det fellesskapet vi bygger gjennom offentlige tjenester og det fellesskapet vi føler, som individer i et samfunn der vi kan stole på hverandre. Der alle står på samme plattform av rettigheter og muligheter.
  • På den andre siden, det liberale. Troen på friheten. På at enkeltpersoner gjør ulike valg. På rausheten overfor ulike prioriteringer og livsvalg. Politikkens jobb er ikke å sette grenser for folk. Det er å skape rom for at folk skal få forfølge sine talenter og drømmer, og leve ut sin egenart.

Jo mer forvirrende verden er, jo enklere er det å lene seg til en fiks ferdig logisk pakkeløsning som bekrefter det du allerede tenkte. Det finnes mange fristende fortellinger der ute, med røtter i enten marxisme, frimarkedsteori, kristenmoral eller nasjonalisme. Liberalismen Venstre står for er ikke et ideologisk støttehjul. Utgangspunktet er frihet, et komplisert fenomen. Konteksten er virkeligheten, med tilhørende mylder.

Venstre forstår det sinnsyke alvoret klimaforskningen har avdekket. Samtidig forstår partiet viktigheten av oljerelatert industri, og den verdiskaping som er nødvendig dersom vi skal kunne finansiere omstillingen. Om du kun velger å se klimaproblemet isolert, er svaret enkelt: Skru av kranen. Om du kun velger å se behovene til nåværende industriaktører og fagforeninger, er svaret like enkelt. Pump opp all oljen. Venstre insisterer på fornybarsamfunnet, men prøver, på konkrete måter, å gjøre overgangen mykere og smartere.

Bygge en slags bro.

Venstre-diskusjoner jeg har vært en del av er full av disse forsøkene på å overskride paradokser og dilemmaer. Venstrefolk brenner for lokal medbestemmelse, og ivrer samtidig for forpliktende overnasjonalt samarbeid. De jobber for etablert næringsliv, men er samtidig opptatt av utfordrer-bedriftene som ikke er startet ennå. De vil ha bedre rammebetingelser for småbedrifter uten å gi store skatteletter til de aller rikeste. De vil ha vekst i økonomien, og reduksjon i ressursbruken. De mener internasjonal frihandel er bra, men at den globale skatteflukten er et stort problem. Igjen: Det enkleste hadde vært å velge et av perspektivene og skåre enkle mål.

Venstre velger ofte tvisynet. De spenner opp mange utsiktspunkter. Dermed blir utfallsrommet større. Diskusjonen vanskeligere. Argumentene litt lengre. Flere nyanser kommer til syne i utsnittet. De indre spenningene litt sterkere. Spørsmålene litt mer interessante.

Norge trenger et parti som ikke er redd for å tenke høyt. Som utfordrer både til høyre og venstre. Som ikke møter populisme med en konkurrerende forenkling, men ved å minne om at virkeligheten er full av nyanser. Vi trenger noen som tviler seg fram og søker svar i forskningen. Som ikke polariserer, men kombinerer. Et parti som innimellom vingler, fordi det hele tiden balanserer. Derfor, denne oppfordringen:

Gjør det litt vanskelig for deg selv ved stemmeurnen i år.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.