Et ekte bilde — hentet fra en design thinking-prosess skribenten var en del av.

Drukner vi i et hav av gule lapper?

Er det bra at designmetodikk gjøres til allemenannseie? Eller bør viktige kreative prosesser forbeholdes kvalifiserte fagfolk?

Jeg var inntil for et halvt år siden kreativ leder i Netlife Bergen, et digitalt designbyrå. Jeg vet hvor krevende det kan være, selv for høyt kvalifiserte fagfolk, å gå hele veien fra et uklart formulert problem til en konkret løsning som faktisk fungerer. Designprosesser blir mer komplekse, og krever bredere tverrfaglighet. Vi lever i en fysisk-digital verden der mennesker og maskiner skal samhandle innenfor rammen av knappe ressurser. Utfordringene er mange, kampen mellom interessenter kan være frustrasjonsfremkallende. Hvor skal fokus være? De færreste er i stand til å se hele bildet. Antallet gule lapper som skal til for dekke alle perspektivene blir stadig flere. Nå er design blitt trendy. Drukner vi i all empatiseringen?

Fra planer til åpne spørsmål

Opphavet til design som fag er nært knyttet til produktdesignere på femti- og sekstitallet. De laget fysiske produkter som utfordret konvensjoner. De fikk estetikk og funksjonalitet til å gå opp i en høyere enhet. Metoden de benyttet seg av kan kan best beskrives som utforskende, kreativ og systematisk. De etterlot seg en stor verktøykasse av teknikker som moodboards, ulike varianter av hjernestorming, målrettet kritikk, de brukte skisseblokken hyppig og, ja, innimellom hang de papirlapper på veggene. Designere konseptuerte, for deretter å realisere. De fikk bevist verdien av å prototyping og testing i mange iterasjoner. I motsetning til tradisjonelle prosesser starter ikke design med en plan, men med et åpent spørsmål.

Denne tilnærmingen har gjennom seksti år blitt til en slags formalisert metode — og siden søttitallet forsøkt anvendt på mange ulike områder. I dag kan både politikk, byrom, organisasjoner og forretningsmodeller designes. Kreativ metodikk har vært forsøkt å solgt inn på ledernivå under en røys ulike merkelapper, herunder designdrevet innovasjon, strategisk design, innovasjondrevet design etc. Først da Ideo lanserte dette som en slags lederfilosofi under merkelappen «design thinking» fikk trenden vann på mølla. Nå er interessen i krafig oppsving. Suksessen skaper heftig debatt.

En slags syfilis. Eller?

«Design thinking is bullshit», hevdet Natasha Jen for noen måneder siden. Hun kritiserer prosessen for å være lineær, hun mener det blir for mye fjas og for lite av den konstruktive kritikk-kulturen som kjennetegner virkelig gode designteam. Dessuten mener hun pakkeløsningen som idag selges inn på universiteter nærmest manisk er opphengt i gråpapirvegger. Det finnes faktisk andre metoder. Sunn fornuft, eksempelvis. Noen drar det enda lengre. Design Thinking is kind of like syphilis, skriver Lee Vinsel, som advarer mot at denne smittsomme sykdommen får hjernen din til å råtne.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg begynte på design thinking-studiet på NHH denne høsten. Herlig timing. Jeg ble uteksaminert i går. Jeg har altså erfaring fra “ekte design” samtidig som jeg er nysmittet av det dødelige designtenker-viruset.

Jeg har (foreløpig) ikke merket noen råteskader. Studiet baserer seg på prosjektarbeid rundt et konkret problem fra den virkelige verden. Det har gitt meg mye det siste året. Alle gruppene har kommet opp med viktig innsikt og spennende prosjekter. Samtidig er jeg enig i deler av skepsisen. Ja, det har vært veldig mye gule lapper. Ja, jeg har blitt utfordret av empatisering og ja-mentalitet der jeg instinktivt ønsker å skru kritisk sansen på maks. Det er ikke gitt at lange diskusjoner om “point of view” er den eneste farbare vei til målet. Samtidig har jeg, som lenge har jobbet i et ganske velsmurt designteam, fått oppleve hvordan en gruppe av ikke-designere har klart å jobbe frem viktig idéstoff. Jeg har blitt påminnet viktigheten av meta-kommunikasjon. Og fått innsikt i en del teknikker, herunder noen kleine, jeg ikke behersket tidligere.

Ingen magisk prosess

En av grunnene til at jeg søkte faglig påfyll, var at jo mer erfaring jeg fikk med designprosesser, jo mer ydmyk ble jeg overfor mine egne begrensninger og lyter. Studiet har gitt meg en tyngre teoretisk forankring, og jeg har lest meg langt ut over pensum. Blant annet har jeg oppdaget den interessante koblingen mellom design og “myk systemteori”. En god løsning skal fungere i en verden full av indre konflikt med stort brukermangfold og ulike interessenter. I økende grad skal det som designes bo i en virkelighet der mennesker og maskiner samhandler. Vi skal skape målbare resultater, og samtidig skal vi styre unna uintenderte negative effekter. Dårlig, tankeløs eller umoralsk design kan i sum få negativ verdi, både for den enkelte bedrift og for samfunnet.

Design Thinking er ikke en magisk prosess som kan fikse alt dette, alltid. Sannheten er at det finnes finnes god designtenkning og dårlig designtenkning. Jo flere som prøver seg, jo flere crappy empatiseringsforsøk og løsninger vil vi bli eksponert for. Det kommer til å iverksettes mange «prosesser»” fremover, klumsete og langdryge øvelser med bodystorming og stickynotes på diverse vegger. Det går fint at å tenke på designtenkning som en slags inflasjonsfenomen. Fører det til unødig endringsiver? Devalueres designfaget av at ingeniører og økonomer får et tynt designdryss på toppen av CVen sin?

Nei. Hver gang en organisasjon prøver seg på brukerorientering og tverrfaglighet, lærer de noe. Jo flere som er involvert, jo mere læring. Frem til nylig var problemet til dyktige designere det stikk motsatte: Overdrevet tro på lineære prosesser. Antagelser framfor åpne spørsmål. Dårlige innkjøp. Uvilje mot å dykke inn i ukjent materie. Hva er galt med at flere på ledernivå tar de første nølende skrittene på reisen mot klokskap, ydmykhet og mer utforskning?

Dårlige løsninger er en forutsetning for de gode

Toppidrett krever en bredde i bånn. Etterutdanning i Design Thinking er ikke et feilskjær, men en nølende start på noe som bør vokse seg langt større og mer mangfoldig. At brukerorientering og systematisk eksperimentering settes på kartet i tradisjonelle utdanningsinstitusjoner er bra. Elementer herfra bør fremover integreres i grunnopplæringen i de aller fleste profesjoner. Kritisk refleksjon rundt ideer er viktige, fordi det er råstoffer for alt som senere blir til virkelighet. Vi lever midt i en transformasjon som krever evnen til samtenking rundt det som ligger bortenfor kjente løsninger. Flere, flest mulig!, bør lære seg teknikkene og filosofiene designfaget har fostret.

Denne medisinen har bivirkninger: Fremover kommer mange mennesker til å kaller seg “designer”, samtidig som de praktiserer en ganske overfladisk og enkel tilnærming til design. Ofte feiler prosessene, og man vil innimellom ende med å bruke ekstremt mye tid på problemer som kunne vært løst med sunn fornuft. Mange av løsningene kommer til å være velmente, men dårlige. På samme måte som mange av ungene våre forhåpentlig vil drive med programmering og skrive elendig kode.

Skolerte designere må slutte å være så redd for at ukvalifiserte folk skal stjele hipsterklærne deres. Fagdesignere har alt for lenge fokusert for mye på at det er den generiske prosessen, og ikke det skapende håndtverket, som gjør dem unike. Fagligheten og integriteten i designfaget må gjenreises, slik designeren Mike Monteiro tar til orde for. Det viktigste gode designbyråer bringer til torgs er samkjørte, produksjonsorienterte team, erfaring og skarpe enkelthoder. Alle skapende innovasjonsprosesser krever materialforståelse, moderne verktøy, nevenytte og god, gammeldags skarpsindighet.Tenkning må kombineres med skaping.

En trend å surfe på

Debatten rundt designtenkning er interessant, ikke minst fordi fagkritikken innad i designbransjen har vært fraværende i mange år. Samtidig tar den bort oppmerksomhet fra det egentlige problemet: Designbevisstløshet. Det er i mine øyne skremmende at folk med lang utdannelse og ledererfaring får eureka-følelsen av noe så banalt som å stille enkle spørsmål til sine egne brukere. I tradisjonelt management er kulturen fortsatt at man spesifiserer løsningen før man har undersøkt hvilket problem man skal løse. De aller fleste byrådesignere har på et eller annet tidspunkt vært kontraktsbundet til å levere et forhåndsdefinert svar på feil spørsmål. Dette er alltid trist å være vitne til. Både samfunn og bedrifter må bli flinkere til å utnytte den kreative kapitalen.

Jo flere som har grunnkurs i design og personlig erfaring med eksperimentell innovasjon, jo større blir viljen til å investere i gode endringsprosesser. Skapende tenkning må inn i grunnopplæringen i alle deler av skoleverket og universitetssystemet. Design thinking er en bølge designbransjen bør surfe på, skriver Jon Kolko. Jeg er helt enig. Økt forståelse bygger opp, ikke ned, markedet for spesialiserte designtjenester. Alle tjener på at denne filosofien demokratiseres.

Nyutdannede designtenkerne må på sin side slutte å tenke at de blir «designere» etter å ha tatt svømmeknappen i brukerorientering, ideutvikling og prototyping. Design er først og fremst erfaringskompetanse, preget av teknikker som krever langvarig trening og som må kobles tett på det skapende håndverket. Hypen er ny, men ikke praksisen. Dette er ting folk har holdt på med til alle tider. Det finnes i dag mange ulike designfag, spesialgrener preget av spesialverktøy og svært spesifikk kunnskap. Fremover trenger vi mer design, mer tenking, men aller mest mer realisering. Jeg anbefaler denne etterutdanningen (du kan søke her), både for ledere og folk med designfaglig bakgrunn. Jeg er mer redd for business as usual, enn litt for mange sticky notes. Det holder dessuten ikke å tenke. Vi må bli flinkere til å ta det skumle spranget ut av ideenes verden. Ingenting endrer seg før de gule lappene på veggen blir til virkelighet.