Farfar kom ikke

Historien om et hverdagsnederlag.

Mine to døtre har en bestefar. Ikke en hvilken som helst bestefar. Han er sånn fyr som er der, særlig når viktige ting skjer.

I kveld spilte jentene konsert. På et Steinwayflygel, i Tårnsalen, det flotte lokalet øverst i Lysverket. Her arrangerer Bergen Kulturskole ofte elevkonserter. Her har mange barn i Bergen stolt fremført musikkstykker, med familiemedlemmer som tilhørere.

Mange, men ikke alle, viser det seg.

Det var fullt av folk i salen. Jentene hadde øvet intenst, og lært stykket utenat. De skulle spille for et stort publikum. Bestefaren deres var på vei. Han suste avgårde, i sin elektriske rullestol. Alle gledet seg. Forventningene hadde bygget seg stadig høyere gjennom uken.

Som en slags trapp.

Nederst ved inngangsdøren til kulturskolen hang dette skiltet:

Fantes det alternativer? Nei. Rullestolheisen på andre siden av bygget, via Lysverket/KODE, var ødelagt.

Selv manuelle rullestoler kommer seg ikke inn i Tårnsalen via kulturskolens inngang. For å komme helt opp i Tårnsalen må de nemlig forsere en bratt trapp. Noen må derfor ringe en securitasvakt, som kan hjelpe til å bære rullestolbrukeren det siste stykket inn i salen.

“Det er en skam. Det finnes ingen unnskyldning. Vi har mange elever i musikkterapi som sitter i rullestol. De blir møtt av dette hver gang de skal besøke kulturskolen.”, fortalte en av musikkskolelærerne.

“Vi som jobber her har sagt tydelig fra, flere ganger. Fint hvis du skriver et brev om denne opplevelsen.”

Farfaren i denne historien bærer slike hverdagsnederlag med stor verdighet. Det er ikke første gangen han opplever å måtte snu i døren. Han blir skuffet, men lar seg ikke ydmyke.

Selv blir jeg rasende, særlig når jeg tenker på hvordan fellesskapets utestengelse preger barn som av en eller annen grunn trenger en rullestol. Men hvem skal jeg være sint på? Hvem bør få dette brevet? Aner ikke. Kommunens nettsider gir ikke noe svar. Trolig er ansvaret for vedlikehold og oppgradering smørt så tynt utover at ingen egentlig kan klandres.

Jeg deler heller en fortelling. Om to jenter som fremførte pianostykkene sine med bravur, men uten den viktigste tilhøreren i salen. Farfar var der, men slapp ikke inn.

Et av livets små vakre øyeblikk mistet det meste av klangen.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.