Ingen er alene

Hvorfor gidder naturen å holde seg med 400 000 blomsterarter? Hadde det ikke vært mer effektivt å bare kåre en vinner?

Blomster. Et eksempel på fargerikdom. Til hvilken nytte? cc-photo av Caroline.

Alle som har gått i åpen blandingsskog på forsommeren, eller i en tropisk regnskog, har sett rikdommen av farger, former og lukter. Blomstene stjeler showet, med en røys av varianter. Et eller annet sted har jeg lest at det finnes minst 400 000 ulike arter. Jeg har det siste spurt mange oppegående, velutdannede mennesker: Hva skyldes dette enorme mangfoldet? Er det ikke en overproduksjon av livsformer? Hva er drivkraften bak så mange ulike utgaver av livsprosjektet “blomst”?
Alle jeg har spurt har registrert at mangfoldet eksisterer. 
Ingen klarer å gi en presis forklaring på hvorfor.

Utforskende samarbeid

Jeg søkte svar. 
Svaret er: Konkurransen mellom artene.
Mer presist: Konkurransen om å være best til å samarbeide.
Med en helt annen art, med et helt annet liv.

Blomstermangfold er uttrykk for en undervurdert og lite påaktet drivkraft i naturen: Felles-skapelse. To eller flere arter, med ulik livssyklus, tilpasser seg gjensidig for best mulig å utnytte hverandres fortrinn. Biologene kaller fenomenet sam-evolusjon. Blomstene stiller med velsmakende nektar og bruker farger, lukter og former til å tiltrekke seg utvalgte insekter. Insektene nyter godt av næringsrik nektar og svarer med tilpasset størrelse og adferd som målrettet transporterer pollen mellom individer av samme blomsterart. Slik får blomstene, uten å gjøre annet enn å lukte og se pene ut på helt særegent vis, spredt arvestoff over lange avstander. Bier og andre flygende nektardrikkende småkryp slipper å bruke energi på å lete etter favorittblomsten, og får godt betalt i jobben som skogbunnens befruktningsarbeidere. Evolusjonære prosesser belønner eksperimentell jakt på samarbeidsgevinster.

Spesialisert energiutnyttelse

Når pardansen mellom to arter er etablert, og det manifesterer seg et konkurransefortrinn, vil evolusjonen bidra til at det over tid utvikler seg nye varianter av samspill. Prosessen er preget av toveis tilpasning. Blomsten og tilhørende insekter utvikler seg i et forbundet skjebnefellesskap. De søker mot stadig nye nisjer — i tid, rom, klimasoner, høyde over bakken og størrelse. Et evolusjonært tospann kan splittes opp i ulike varianter der både blomsten og det pollinerende partneren får betalt for hensiktsmessige mutasjoner og tilpasninger. Fra de første blomsterartene i urtiden og frem til i dag, har variasjonene over samme tema økt i omfanget. Sterke virkemidler, som farge og lukt, er tatt i bruk for å produserer varianter over samme konsept.

Hvitveisen, eksempelvis, er blant de første vårblomstene langt mot nord. Strategien er å være tidlig ute, før løvet spretter og skaper skygge. Den lager en omfattende jordstengel på en energieffektiv måte sprer mineraler og vann til gruppen av klonede blomstersøsken. Hvitveisen er en gjerrig art. Den lager ikke nektar, men pollineres av pollensamlende insekter, som også er tidlig i gang på vårparten. På motsatt ende av skalaen: Enkelte store tropiske planter har utviklet et særegent samarbeid med kolibri-fugler (som på sin side har stjålet insektenes overlevelsesstrategi). Fuglene utvikler lange nebb og der planten byr på sukrose-holdig nektar (insekter flest foretrekker fruktose). Disse tropiske plantene er igjen utviklet seg i tett dialog med busker som gir gode reirforhold for kolibrien. Det finnes særere varianter: Blomster som blomstrer om natten — nesten fargeløse, men tilpasset i lukt og størrelse til nattflyvere som møll og flaggermus. Naturen går altså ikke bare i retning spesialisert ondsinnet kamp om knappe ressurser. Minst like mye handler overlevelse om spesialisert samarbeid for å få mest mulig ut av disse knappe ressursene.

Det er en viktig påminnelse. Få ting er mer misbrukt som metafor for samfunnsutviklingen enn naturprosesser. Særlig i tid preget av ideologisk brytninger, ligger antagelsen om at naturtilstanden som noe kynisk og brutalt ofte like under under overflaten.

Kamp er ikke nødvendigvis smart

Det finnes selvsagt belegg for å fremstille evolusjonen som en kamp om livsrettigheter og begrensede ressurser, utkjempet mellom gener, individer eller arter. Men minst like gyldig er fortellingen om konstruktiv, produktiv sameksistens.

W. C. Allee (1885–1955) levde i en tid preget av geopolitisk brytning og ødeleggende kriger. Han regnet som en av de store pionerene innen forskning på samspill i naturen. Med adferdsøkologi som vitenskapsfelt ble han opptatt av å se på dynamikken i naturen, og hvordan samhandling preget arters tilblivelse og utbredelse. I første halvdel av 1900-tallet ble ofte “det naturlige” fremstilt som en en kamp om å beherske ressurser, geopolitiske revir eller unngå å bli undertrykket. Dette er å lese biologien feil, mente Allee.

Han hevdet å se (og ga mange eksempler på) at berikende samhandling var en undervurdert drivkraft i biologisk utvikling. Han hevdet at evnen til sosialt samarbeid veiet tyngre som evolusjonært fortrinn enn kamp — særlig hos høyerestående arter. Kniving om dominans og revir belønner ikke nødvendigvis de smarte løsningene, men de mest aggressive og menneskefiendtlige. Konstruktive partnerskap, gjerne på tvers av arter, er et grunntrekk ved effektive og langsiktige overlevelse, hevdet han.

I en tid preget av kamp- og voldsretorikk løftet Warder Allee denne innsikten ut av feltstudier og inn i debatten om menneskesamfunnet. Preget av store verdenskriger ble økologen en talsmann for samarbeidsbaserte løsninger.

– Vi må ikke ignorere den sterke, konkurransepregede, egoistiske drivkreftene i alle dyr, inkludert oss mennesker. Utfordringen er å holde disse tendensene på på sin rette plass, på et vis underordnet de enda mer grunnleggende samarbeidsorienterte og altruistiske kreftene i den menneskelige natur, sa han.

Bevegelige relasjoner

Utsagnet er fortsatt, nesten hundre år senere, verdt å merke seg. Biologien og forståelsen av den komplekse samspillsdynamikken i naturen har tatt kvantesteg siden Allees tid. Desverre er vår forståelse av naturprosesser er fortsatt bundet opp i ganske utdaterte forenklinger, eller preget av ignoranse. Selvsagt er ikke samspill mellom arter bare preget av gjensidig nyttebringende tjenester. Like vanlig er ensidige nytteforhold (kun en av partene har nytte av det, for den andre spiller det liten eller ingen rolle), eller parasittiske relasjoner (en av partene tjener på samarbeidet, den andre taper).

Det interessante er at i biologien finnes ingen helt klar grense mellom disse relasjonene. Det er heller ikke slik at en relasjon nødvendigvis forblir i samme kategori. Snarere tvert om: Forskningen viser at relasjoner mellom arter kan mange veier. De er preget av bevegelighet. Det som starter som en konflikt mellom to organismer og over tid utvikler seg til en samarbeid som bringer nytte til begge parter. Og motsatt vei. Et samarbeid kan utvikle seg til parasittisk utnyttelse. Genforskningen har de siste tiårene påvist at to arter kan til og med smelte sammen og skape en tredje art. I medisinsk forskning har man de siste årene oppdaget viktigheten av mikroorganismer. Enkelte forskere har fremmet teorien om hologenomet: De hevder at evolusjonen ikke bare selekterer basert på organismens eget DNA, men på grunnlag av kombinasjonen av arvestoff i organismen selv og tilhørende samfunn av mikroorganismer. Ethvert jeg er et vi. I en eller annen form.

Og konklusjonen?

Å lese seg opp på biologi og naturprosesser er inspirerende. Det skaper innsikter med overføringsverdi til andre deler av virkeligheten. Naturfagene åpner døren til et bibliotek av innsikt om fenomener med høy forklaringsverdi — også om de overføres til menneskevirkeligheten. I motsetning til mange av de teoretiske konstruksjoner vi vanligvis bruker for å forstå samfunnet, er naturen basert på systematisk observasjon, ikke bare språk og refleksjon. Fortellingene fra biologien er flertydige. De har lært meg mye om å forstå virkeligheten som noe lagdelt, paradoksalt og sammenvevet.

Mangfoldet i skogbunnen produserer fire innsikter i mitt hode:

Første innsikt: Å mestre krevende nisjer, krever ukonvensjonelle partnerskap. Et fascinerende eksempel er skapningene som finnes på store havdyp — der sollyset ikke når ned, og der den vanlige fotosyntesen er satt ut av spill. I dette miljøet har forskere oppdaget ringormer uten verken munn eller vanlig fordøyelsessystem. Isteden er ormen befolket av bakterier som omdanner hydrogensulfid til mat. Bakteriene er på sin side avhengig av ringormen for å transporteres rundt i vannmassene. Her er altså partnerskapet en forutsetning for den energiutnyttelse som trengs for å opprettholde liv.

Andre innsikt: Vi er ikke alene. Vi inngår i samspill, med våre omgivelser. Vi er en del av sammenhenger, både større og mindre enn oss selv. Vi gjør oss nytte av våre biologiske omgivelser, og våre biologiske omgivelser nyttiggjør seg av oss. Hvem som utnytter hvem? Det spørs hvilket perspektiv du anlegger. Det går fint an å snu sammenhenger på hodet: Poteten og sauen er trolig blant de smarteste artene på planeten. De har spredt seg til hele planeten på fredelig vis, rett og slett ved å lære seg kunsten å bli foretrukket som menneskemat.

Tredje innsikt: Naturen holder seg ikke med blomster. Det er blomster som holder seg med natur. Det samme kan vi si om mennesker. Vår art er trolig den første art som evner å selv forstå hvordan vi påvirker våre egne biologiske livsbetingelser. Samtidig er vi, paradoksalt nok, den eneste arten snakker om natur som noe annet enn oss selv. Gjennom de siste 200 årene har vi (takket være en grove feillesning av biologi som noe ikke-systemisk, mekanisk) kappet synlige og usynlige bånd til de livgivende prosesser vi burde betrakte oss som en del av. Denne utarmingen må vi selvsagt slutte med. Istedet bør vi legge grunnlaget for rikere, ikke fattigere, mangfold rundt oss. Både biologisk og menneskelig.

Fjerde innsikt: Naturprosesser viser oss at variasjon er en grunnforutsetning for nyskaping. Problemet med det som skal nyskapes er at det fortsatt er uskapt. Vi ser det ikke, det er ikke håndfast før det har manifestert seg og blitt en realitet. Både i naturen og i samfunnet må vi derfor bli flinkere til å anerkjenne mangfoldets verdi som grunnstoff for noe viktig og usynlig: 
Urealisert potensiale.

(Skribenten av denne teksten har i utgangspunktet lav naturvitenskapelig innsikt. Innlegget en slags prøveballong fra et langsiktig og i overkant ambisiøst bokprosjekt. Setter stor pris på korreksjoner og innspill, særlig fra folk som vet hva de snakker om).

Show your support

Clapping shows how much you appreciated Anders Waage Nilsen’s story.