Melankolske sunnfjordinger og nordfjordinger psykologiserer og tar til orde for at Bergen burde ha henfalt til en slags representativ urbanitet. De er, bokstavelig talt, på jordet.

Muligheter og bergensninger

Bergen har en påfallende evne til å unnlate å gripe sine egne muligheter. Takk og lov for det.

Jada. Bybane-planer bråstopper på bryggen. Sentrum stagnerer. Næringslivet i Bergen blir mer provinsielt. Makten sentraliseres. Bergen er en fin by, som fortsatt fungerer. Men så er også utgangspunktet langt over gjennomsnittlig gunstig: Byen har en lang historie, befinner seg i verdens rikeste land, er omgitt av verdens vakreste fjorder, noen åretak unna verdens mest produktive havområder. Og ikke minst: Vi har menneskelige ressurser i alle varianter å trekke på. En av variantene er meningssterke melankolikere fra Sogn og Fjordane — noen timers kjøring med hjertet i halsen langs rasutsatte veier mot nord. “Det er truleg for seint for Bergen”, skriver nordfjordingen Georg Arnestad. “Bergen kunne vore så mykje meir”, skriver Bård Vegar Solhjell fra Sunnfjord. De snakker om motmakt og motkultur. Og om manglende idenfikasjon med omlandet og en alt for sterk og stri byidentitet som, gud forby, snakker bokmål, maktens språk.

Nei, nei, nei

En alternativ, og minst like gyldig, versjon av historien: Bergen er et mirakel. En verdensvendt mini-metropol, en urban enklave, omringet av pietistiske sauebønder, forvirrende fogderistrider og en hærskare av sutrende striler. Det er evnen til å snakke med, og ikke mot, makten i hovedstaden som har gjort at byen, tross alt, er det den er. De lukkede nettverk av kjegleklubber, tidligere buekorpsoffiserer og familier med tyskklingende navn har gjennom generasjoner holdt stand mot påtrengende strilifisering. Den kontinuerlige stormen av misnøye fra våre nære omgivelser har gitt oss bergensere en gave: Vi er i stand til å si nei. Nei til nynorsk-identitet. Nei til pietisme. Nei til riving av bryggen. Nei til avhold. Nei til huntonitt-plater på veggene sånn som de har ute i Øygarden. Masse muligheter. Nei, nei, nei.

For å sikre posisjonen som kosmopolittisk oase i en ørken av årelodd-selgende bygdelag har vi tilegne oss maktelitens språk. Det har vært helt nødvendig for å demme opp for motkultur-presset. For å overleve her ute i ødemarken har vi bergensere dessuten hauset opp en drøss med symbolske, rituelle markører. Vi har skapt en særegen politisk kultur. Full av indre snubletråder, bergensninger. På den andre siden av medaljen, en særegen identitetsforsterkende energi. Bergeistring.

Ikke min bensinstasjon

Jeg er oppvokst på Nordnes, i et hvitt 1700-tallshus, i et trangt smau oppkalt etter Claus Ocken (1685–1757), byens første havnefogd. Og for å snu Solhjells poeng mot ham selv: Jeg kjører ofte gjennom Sogn og Fjordane. Det hender ofte jeg kjøper en pølse på bensinstasjonen i Sande, Sunnfjord. Det er en god pølse. Men det er ikke min bensinstasjon. Sogn og Fjordane er i det hele tatt et fint fylke, som jeg skryter av til utenlandske venner. Men det er ikke mitt fylke.

(Innskutt faktakorreksjon: Har blitt tipset om at bensinstasjonen på Sande brant ned til grunnen for noen år siden. Legg merke til bildet i lokalavisen, som sier mye om vestlendingene. Ved nærmere ettertanke spiser jeg oftest pølser hos Essoen på Skei i Jølster. Men poenget er fortsatt gyldig.)

Jeg er, i likhet med Arnestad og Solhjell, vestlending. Men jeg er oppvokst i byen. Og jeg opplever at det ikke er så farlig om sogningene på besøk synes det er leit at absolutt ingen bergens-substantiv har hunkjønns-ending. Historien om tilbakelagt kulturkamp er i denne sammenheng ganske uinteressant. Spørsmålet er ikke hvem Bergen hypotetiske sett kunne følt seg representert om viltvoksende motkulturer fikk rotfeste blant de syv fjell. Vi fokuserer generelt alt for mye på fortidens tapte og vunnede slag. Spørsmålet nå: Hva gjør vi fremover?

Bergen er en krevende by å utvikle. Sentrum er trang og arealbegrenset, byen er belemret med en krevende historisk arv. Vi skal definitivt fortsette å krangle, og si nei til muligheter. Det er en kvalitetssikringsprosess.

Samtidig må vi bli langt mer bevisst hva vi sier ja til. Både byen og regionen den inngår i mangler en tydelig konseptuell fortelling. Den finnes ikke noe overordnet designprinsipp som gjør oss i stand til å prioritere, sile bort de viktige tiltakene og og skape små forandringer som til sammen danner det store bildet. Vi må slutte å drive for vind og vær på tilfeldighetenes hav, slik far og sønn Høyersten beskrev i forkant av valget. Det et enormt paradoks at vi mobiliserer så heftig rundt fortidens sjelfulle bygningsarv, samtidig som vi uten å blunke etterlater oss titusenvis av kvadratmeter med sjelløs kjøpesenter-estetikk som vår hilsen til fremtidige bergensgenerasjoner.

Vestlandet i verden

Vi inne i en tid preget av ekspansjon og endring. Både by og land står foran enorme forandringer. Tiden er kommet for å se større på ting. Det handler ikke lenger om Bergen i seg selv eller hvor grensedragningene går for regionen, men hvordan Bergen fremover styrker sin funksjon som nav i et regionalt økosystem preget av eksportrettet næringsliv og store urealiserte muligheter. Hva skal denne regionen være for verden, i en krevende post-industriell tid som skriker etter nye løsninger?

Vestlandet bør unngå å bli bergenset, men heller satse alt på å bli verdensmester i å realisere sitt eget potensiale. Da er det et grovt blindspor å påkalle mer særnorsk motkultur og gjensidig tilpasning mellom by og land. Det vi trenger er det motsatte: En mer globalisert medkultur, flere paradokser, mer mangfold. Vi må snarest legge lokk på den overkokte suppen av bitter melankoli og tilbakeskuende historiedisseksjon som har en tendens til å prege debatter som heller burde pekt fremover. Forutsetningen for å lykkes er felles visjoner på tvers av ulikhet, konstruktivet, storsinn og pragmatisk vilje til å snakke maktens språk — både i Oslo og Brussel. De fortsatt uforløste indre spenninger i Vestlandsregionen er en positiv rammebetingelse, på sitt beste en kilde til avgjørende dynamikk. Vi trenger Bergens selvbevisste, fandenivoldske arroganse. Vi trenger distriktenes nevenyttige entreprenørskapsånd. Vi trenger industribyggere i indre fjordstrøk. Vi trenger innovatører og utmarksbeite, kaffebarer og fellesslakteri. Vi trenger alle mann i båtene når silden står i fjorden. Vi trenger småbrukerenes evne til å legge stein på stein og vilje til å plante smågran som ikke kan felles før i neste generasjon. Ingen av disse komplementære nøkkelspillerne kan avkreves å representere noen andre enn seg selv.

Jo flere perspektiver, jo bedre. Vi utfyller hverandre her i vest. Og nei, Arnestad: Det er ikke for sent. Det har akkurat begynt. Mye tyder på at et viktig kulturskiftet nå er i ferd med å manifistere seg i regionen. En ny generasjon politikere former nå regionalpolitikken og bypolitikken basert på nye oppskriftshefter. Den tendensen til forbisnakking, problematisering og obstruksjon som i stort og smått som har preget regionen synes tilbakelagt. Nynorsk er et av verdens aller vakreste språk. Men det er ikke mangelen på felles målføre som er problemet vi må løse. Det mangelen på felles mål.

Show your support

Clapping shows how much you appreciated Anders Waage Nilsen’s story.