Noen tanker om rasisme og dagens situasjon
Det er nå 3 måneder siden Norge og mesteparten av vesten ble truffet av koronaepedemien. Norge har taklet viruset relativt bra i forhold til blant annet våre naboer i Øst, men vi ser likevel arbeidsledighetstall høyere enn vi har opplevd etter krigen. På andre siden av Atlanteren, i USA, er arbeidsledigheten den høyeste siden The Great Depression, enkelte rapporter estimerer arbeidsledighetstallene på 40 millioner, eller over ¼ av arbeidsstyrken til USA. (Disse tallene er vanskelige å måle, blant annet pga av COVID-19, hvor dårlige rutiner de har til å måle arbeidsledighet til å begynne med, og pga alle mørketallene med arbeidere som jobber «under the table»).
Politikere på begge sider har gjort lite for å hjelpe vanlige folk så langt i krisen har de kun en sjekk på $1200 per person å vise til. Det er vanskelig å få godkjent søknaden for pengene og det er mange som ikke har fått pengene ennå, inkludert alle jeg har snakket med der borte som har søkt. $1200 er summen du tjener hvis du jobber minstelønn 40 timer i uka og er såvidt nok til leie i de fleste storbyer i USA. Dette er hva de har gitt vanlige folk som sliter med å overleve i en global epedemi. I mellomtiden kvalifiserer 43,000 millionærer til en sjekk på 1.7 millioner dollar fra samme bailoutplan. Når man i tillegg har et system hvor helseforsikring er direkte koblet til jobben din og hvor man mister den hvis man mister jobben, var det ikke vanskelig å se for seg at denne epedemien ville føre til kaos og masseopprør.
25. mai 2020 ble det publisert en video som spredte seg som ild i tørt gress. Politimannen Derek Chauvin anholt George Floyd for å ha brukt en falsk seddel for å kjøpe sigaretter (allegedly), la han i bakken og la kneet sitt på nakken hans. De fleste av dere har nok sett filmen så jeg trenger ikke forklare hva som skjedde. Men det føltes som en evighet. Nesten 9 minutter hvor Chauvin, hans medpolitifolk ikke gjorde noe som helst og det resulterte i døden på en ellers frisk mann og far. Bare noen uker tidligere ble Ahmaud Arbery skutt da han var ute og jogget på grunn av mistanke om at han var kriminell. Disse hendelsene kom på toppen av en allerede lett-anntennelig kultur med rasisme og politivold og brått var det masse-protester i gatene.
Det begynte i Minneapolis, hvor George Floyd ble drept, men spredte seg fort til resten av landet og på kort tid var det store protester i alle 50 stater. Folk er sinte, og med god grunn. Svarte i USA, helt siden de første kom som slaver fra Afrika, har blitt behandlet som annenrangsborgere. Rasisme er utbredt over hele landet og institusjoner som politiet, rettsvesenet, og skolesystemet behandler dem konsekvent dårligere enn hvite. (Hvis du vil lære mer om emnet vil jeg anbefale Assata: An Autobiography av Assata Shakur, When They Call You a Terrorist av Patrisse Cullors & Asha Bandele (grunnleggerene av Black Lives Matter), Are Prisons Obsolete av Angela Davis og Settlers: The Mythologi of the White Proletariat av J. Sakai). Tusenvis av demonstranter var ute i gatene. Mange var fredelige, men det var også mange som gjorde hærverk. Blant annet en Target-butikk og en Auto Zone ble «looted» og påtent, respektivt, og etter noen dager fikk demonstrantene alle politifolkene fra et av distriktene i Minneapolis til å rømme, før de satte fyr på hele bygningen. I et samfunn hvor kapital er det eneste folk bryr seg om, man har lite/ingen eierskap i sine egne lokalsamfunn og hvor man kun eksisterer for å tjene penger for kapitalister, hvor man i tillegg ser på svarte som mindre verdt enn hvite er det ikke overraskende at de gjorde det de gjorde. Når man i århundrer har blitt fremmedgjort i eget land og det ikke er noen tegn til forbedring er voldelige protester ofte den eneste løsningen. (Se Wretched of the Earth av Frantz Fanon for mer om dette. Spesielt kapittel 1: On Violence.) Man ser tydelig på prioriteringene til politikerne i Minneapolis og staten Minnesota (som foreøvrig begge er styrt av demokrater). Derek Chauvin har hatt flere kontroverser i karrieren sin før denne hendelser og det har vært problemer med politivold mot svarte i Minneapolis (og resten av USA forøvrig) i lang tid (se eksempel). Med andre ord er det lite som har skjedd på snart 100 år og politikere har vist liten interesse i å gjøre noe med problemet annet enn symbolpolitikk. Selvfølgelig burde det bli konsekvenser for Chauvin og de andre politifolkene som bare så på, men hva foreslår politikere å gjøre med rasistiske institusjoner og mer systematiske endringer? Ordfører Jacob Frey i Minneapolis var raskt ute med politiet og nasjonalgarden for å beskytte eiendom, men har ikke tatt lignende grep for å bedre vanlige folks, og spesielt BIPOC (Black and indigenous people of color), faktiske materielle forhold. Han deltok i protester med BLM-bevegelsen, men da han ble spurt om han ville forplikte seg til å «defunde» politiet (et vagt begrep som blir brukt til å beskrive alt fra å betydelig kutte økonomisk støtte til å kutte all støtte), sa han nei. Han ble umiddelbart buet og kastet ut av protesten, og forhåpentligvis tar han seg litt tid til å tenke over hva Black Lives Matters egentlig innebærer.
Vi har sett staten sette inn det de har av militært utstyr og politifolk, samt nasjonalgarden for å prøve å stoppe protestene. De bruker tåregass og annet utstyr som i følge Genevakonvensjonen er ulovlig krig mot egen befolkning, heller enn å gi etter og gi folk verdighet, bedre materielle forhold og avskaffe «prison industrial complexet». I LA har vi sett at politiet (kan nesten kalles militær pga hvordan de systematisk har blitt militarisert de siste årene) sette opp det som bare kan beskrives om en militærbase midt i byen, mens de for bare noen måneder siden slet med logistiskk og ressurser for å deale med Covid-19 (som fortsatt dreper nesten 1000(!!) daglig der borte, hvor BIPOC er sterkt overrepresentert i tallene). Prioriteringene til staten der borte virker helt absurde frem til man ser på hva som er og ikke er en trussel til kapital. Å la tusenvis av mennesker dø for å redde «økonomien» (hva enn det egentlig betyr) er en liten pris å betale, men å gi etter til demonstrantene er en direkte trussel mot systemet.
Det som skjer i statene har også fått konsekvenser i Europa og andre steder som har en rasistisk historie, og vi ser en offentlig debatt rundt rasisme og «white privilige» jeg ikke har opplevd så lenge jeg har levd. Å se folk måtte utforske ideen om at Norge kanskje ikke er like anti-rasistisk som de tror har vært en stor glede. Mange stemmer fra marginaliserte personer har kommet frem og de har fått fortalt sine historier om hvordan det er å leve i blendahvite Norge i det tjueførste århundre. I mellomtiden har statsminister Erna Solberg gått ut og fordømt de «voldelige» protestene i USA og brukt kjent rasistisk retorikk for å forklare det at svarte i USA opplever mer vold er fordi de er mer kriminelle. Hun nevner ingenting om at politiet i USA i stor grad er en evolusjon av slavepatruljer fra før borgerkrigen. (Hadden 2001; Reichel 1988, Walker 1992). Hun nevner ikke noe om hvordan politiet overpatruljerer minoritetsnabolag i statene. Hun nevner ikke hvordan sosioøkonomiske forhold påvirker alt dette. Det skal sies at det ikke overrasker meg at en konsevativ politiker kommer med sånne ytringer. Det er sånne ideer som brukes for å opprettholde status quo og skylde på enkeltindivider for deres problemer heller enn systematiske problemer, eller hele systemet i dette tilfellet (og basically alle tilfeller, gotta love capitalism). Vi ser lignende retorikk rundt gjengmiljøer og minoritetsungdom på Oslo Øst, og der har også den foreslåtte «løsningen» vært mer politi. For å sitere Mao Tse-Tung, “No investigation, no right to speak.” Og når det gjelder Erna og rasisme i USA er det spesielt viktig.
Det som skjer har også ført til at mange må ta et opprør med egen historie også, og historiske figurer. I Bergen f eks viser det seg at nabolaget Møhlenpris er oppkalt etter en slavehandler. I statene har det blitt revet statuer av Columbus og andre rasistiske og personer som har begått folkemord. I Bristol i England ble det revet en statue av en slavehandler som ble kastet på sjøen. Dette har ført til store kontroverser og spesielt «folkehelten» Winston Churchill har vært et viktig tema både i Norge og England. Mange snakker om Churchill som om han bare var en mann fra en annen tid med noen rastistske holdninger i ny og ne, men det er en utrolig hvitevasking og direkte respektløst mot ofrene av handlingene hans. Her er en tråd med noe av det Churchill har gjort og sagt.“Churchill’s racist diatribes and war crimes are endless. His history was completely rewritten and centred around WWII. But in reality he was a stalwart of the imperialist, genocidal British empire during its final breaths.”
“I do not admit that a wrong has been done to these people by the fact that a stronger race, a higher-grade race, a more worldly wise race to put it that way, has come in and taken their place”. — Churchill on the Native Americans and Aborigines of Australia.
Vi er bare i begynnelsen av det som forhåpentligvis kommer til å være et langt og ekstensivt opprør med vår egen rasistiske historie og hvordan disse systemene utfolder seg og opprettholder seg gjennom den globaliserte kapitalistiske økonomien vår. Jeg håper det vil åpne øynene til folk om hvordan kapitalisme og rasisme henger sammen, og hvordan det er umulig å godta en «underklasse» i det globale sør som produserer alt vi konsumerer og samtidig mene de er likeverdige oss i vesten. Den eneste sanne anti-rasismen må også inkludere anti-kapitalisme.
“If a white man wants to lynch me, that’s his problem. If he’s got the power to lynch me, that’s my problem. Racism is not a question of attitude; it’s a question of power. Racism gets its power from capitalism. Thus, if you’re anti-racist, whether you know it or not, you must be anti-capitalist. The power for racism, the power for sexism, comes from capitalism, not an attitude.” — Kwame Ture
Hadden, S. E. 2001. Slave Patrols, Law and Violence in Virginia and the Carolinas, Cambridge, MA: Harvard University Press.
Reichel, P. L. 1988. “Southern Slave Patrols as a Transitional Police Type.”. American Journal of Police, 7: 51–77.
Walker, S. 1992. The Police in America: An Introduction , 2nd Ed., New York: McGraw‐Hill.
