Læren om livet, og læren om avfall

Bli kjent med noen av de ansatte i Avfall Norge og hvorfor de brenner for faget sitt. For rådgiver for farlig avfall og deponi, Hans-Martin Rønning, begynte denne interessen allerede i barndommen og har ført til livslang læring. Hans-Martin er også sensor i eksamen for fagbrevet for gjenvinning, og er særlig opptatt av å dyrke lidenskap for faget hos neste generasjon. Her er hans refleksjoner rundt kunnskap, yrke og livet.

I oppveksten fant Hans-Martin mange rare skatter- noen ganger på ulovlige søppeldynger. Tvilsom HMS til tross, nærte dette opp om en lidenskap for avfallsfaget. Foto: Nathan Dumlao

Utforskertrang og nysgjerrighet

Da jeg var liten hadde jeg en utforskertrang for det meste som var rundt meg. En egenskap som de fleste barn har naturlig med fra fødselen. Forskjellen ligger i omgivelsene og miljøet hvordan utforskertrangen utvikles, eller kanskje temmes i den voksne verden.

Da jeg vokste opp var omgivelsene veldig annerledes enn i dag med hensyn til avfall og miljø.

Før brukte vi ordet søppel på ting vi ikke ønsket å ha mer med å gjøre. Så kom begrepet avfall, og søppel gikk over til å bety avfall på avveie. Herreløst eller eierløst avfall er også benevnelser som blir brukt. Selv om dette egentlig er et kjempeparadoks, fordi søppel oppstår jo ikke av seg selv. Noen har generert det og burde ta ansvar for det.

Jeg husker spesielt de private søppelfyllingene som dukket opp her og der.

Den nærmeste lå bare i gangavstand fra hjemstedet mitt. Det ble mange timer på denne fyllingen sammen med vennegjengen. Vi hadde en slags konkurranse om hvem som fant de kuleste tingene. Dette var før egne returordninger for biler, og nettopp bilene ble fort de mest spennende funnene fordi de inneholdt så mye forskjellig. Man kunne drive med stillestående “øvingskjøring” og stjele unna både ratt og mye annet rart, for å nevne noe.

Når jeg tenker tilbake på denne perioden av livet, så reflekterer jeg over hvor heldig jeg har vært. Jeg tenker spesielt på mangfoldet av opplevelser, og friheten til å utforske. Det ble selvsagt noen blåmerker og skrammer her og der, men ingen alvorlige skader.

Jeg tenker at for meg ble dette ble spiren til å ville lære mer om avfall, og kanskje mer om livet? Spenningen, letingen etter det ukjente, og kanskje også en tanke aldri så lite inspirert av Espen Askeladd om at det man fant kunne brukes til noe nyttig.

Hva vil det så si å lære?

Det finnes mange teorier innen pedagogikken rundt motivasjon for å lære, og teorier på hva læring egentlig er. Et sitat av Herman Wildenvey har fått spesiell grobunn hos meg er : “Man lever — og lærer en masse, man blir filosof og poet, og ender i øverste klasse, og vet at man ingenting vet.”

Selvfølgelig er det viktig med kunnskap, viten, lærdom, erkjennelse og innsikt. Men alt dette blir ubetydelig hvis man ikke lever.

Arbeidslivet begynner

Jeg valgte å utdanne meg som kjemiker. En kreativ og utradisjonell lærer fra min tid på ungdomsskolen, underviste i faget naturfag. En dag rett før juleavslutningen ble det arrangert en time med demonstrasjoner innenfor emnet kjemi. Labben ble fylt med røyk og alskens dufter og rariteter, i kombinasjon med dunder og brak, og spiren var dermed sådd i et ungt forskerhjerte. Deretter gikk det slag i slag med studier både på universitet og høgskole. Bioteknologi var på stor fremmarsj den tiden, og det endte opp med en hovedoppgave innenfor dette emnet.

Etter flere år på skolebenken, var det spennende å komme ut i arbeidslivet. Jeg var spent på hvordan det ville være å jobbe nå som man hadde en formell utdannelse i ryggsekken.

Hvor fikk jeg så min første ordentlige jobb? Det måtte selvfølgelig bli avfallsbransjen.

I voksen alder er jeg kjempeglad for min fartstid sammen med det fysiske avfallet. Man gikk fra å håndtere milligram og milliliter, til å håndtere tonnevis av kjemikalier. Pipetter og glasstaver ble erstattet av bøtte og spade.

En praktisk hverdag har gitt meg en helt egen forståelse for hvordan tingene henger sammen, fra toppen av byråkratiet til avfallets opprinnelse, og fra filosofenes tankegang til naturvitenskapens lover og dens måte å forstå sammenhenger. Felles for alle, og “kraften” som driver denne søken etter forståelse og svar, er kjærligheten til visdom.

Å være med å håndtere og systematisere avfallet med mine egne hender har gitt meg mye. På en god, men også smertefull måte.

Avfall er også en verdi

Hvordan skal man gå frem for å få til en bevisstgjøring om avfall som en verdi i dobbel forstand? Noe det er verdt å ta vare på og forbedre?

Jeg mener at man må lære om verdier så tidlig som mulig i livet. Det handler veldig mye om barneoppdragelse, men også skolegang og etterhvert annen utdanning. Ettersom livet “går sin gang” vil man forstå mer og mer.

Jeg er overbevist om at desto fortere vi forstår viktigheten av dette, vil verden kunne endre seg på en måte vi alle ønsker. Vi må være bevisst verdiene vi ønsker å overbringe neste generasjon.Begrepet avfall har formet seg med tiden til å bli noe betydningsfullt for min del, og noe jeg vil overbringe til neste generasjon. For å få dette til er utdanning og kompetanse helt avgjørende.

Det er også derfor jeg har valgt å være sensor i gjenvinningsfaget, og jobber med et eget program for å skape interesse for avfall og gjenvinning i videregående skole, som man kan lese mer om her.

Jeg håper hele bransjen vil være med å satse på dette fremover, og være med å bygge interessen for avfallsfaget.

One clap, two clap, three clap, forty?

By clapping more or less, you can signal to us which stories really stand out.