Hvorfor er det viktig med skeiv representasjon?
Denne teksten ble presentert som en innledning til panelsamtalen Litteratur på skakke på Deichman Lambertseter, 17. mars 2021.
Hei, jeg heter Kira Del Mar — jeg er tidligere engelsklærer, nyutdannet skolebibliotekar og stor fan av skeive medier, særlig skeive bøker for barn og ungdom. Arrangørene inviterte meg hit fordi jeg skrev bacheloren min ifjor om LHBTIQ+ personers holdninger til og erfaringer med folkebibliotek i Norge. Den landsdekkende undersøkelsen jeg gjennomførte fikk 642 svar fra LHBTIQ+ individer, i tillegg til 267 respondenter fra en parallell-undersøkelse for ikke-skeive til sammenligning. Spørsmålene var mange og varierte, men i kveld skal jeg sette mest fokus på representasjon, og skeive leseres behov for det jeg skal kalle for speiltekster.
Dette kommer fra det engelske “mirror texts”, som jeg tar fra en 1990 essay av Dr. Rudine Simms Bishop. Hun skrev om skjønnlitterære tekster som vinduer, speil og skyvedører i glass som kunne gi lesere en utsikt mot andres levde erfaringer, gjenspeile lesernes egne kultur-spesifikke erfaringer, eller invitere lesere inn i en ny verden og forandre deres verdensbilde. Dr. Bishops hovedfokus var flerkulturelle barnebøker, og hun mente at det var like viktig for hvite barn å lese vindu-tekster om melaninrike barns opplevelser og for melaninrike barn å få se seg selv gjenspeilet i speil-tekster som historiens hovedperson og helt. Slik kunne litteratur være med på å skape både empati, og forståelse på den ene siden, og et positivt selvbilde og følelse av tilhørighet på den andre. Bishop konkluderte essayet med denne setningen:
“When there are enough books available that can act as both mirrors and windows for all our children, they will see that we can celebrate both our differences and our similarities, because together they are what make us all human.”
Dette var skrevet for litt over 30 år siden, og det er leit å måtte si at vi ennå ikke har nok bøker som kan være både vindu- og speil-tekster for alle våre barn. De av oss som for eksempel er melaninrike, nevroatypiske, funkiser eller skeive — og særlig de av oss som tilhører flere marginaliserte grupper samtidig — må fortsatt lete ganske hardt etter gode speiltekster.
Dette vet vi fra egen erfaring og anekdotisk bevis, men også fra stadig flere empiriske og kvalitative studier. En metaanalyse av over 3.000 amerikanske barnebøker utgitt i 2018 viser ganske dystre tall når det gjelder både etnisk mangfold og kjønns- og seksualitetsmangfold i barnebøker, med kun 3,1% som handlet hovedsakelig om en LHBTIQ+ person eller tema og 0,5 om trans karakterer eller transtematikk. Enda færre av disse bøkene er såkalte ‘own voices’ historier der forfatteren selv har den samme marginaliserte identiteten som hovedpersonen de skildrer og er dermed ikke like sannsynlig til å hvile seg på stereotypier.
Jeg prøvde å finne tilsvarende tall for norske utgivelser, men det nærmeste jeg kom var en 2021 studie fra Norsk barnebokinstitutt som dessverre har så grunnleggende feil i begrepsforståelse at jeg ikke føler at resultatene er til å stole på når det gjelder opptellingen av skeive personer i norsk litteratur. Jeg håper at det kommer flere undersøkelser som kan gi oss et bedre datagrunnlag å snakke ut fra i en norsk kontekst.
Men er dette med representasjon egentlig så viktig?
I min egen forskning, ba jeg respondentene om å forholde seg til et påstand om representasjon. Påstanden var: “Generelt sett er det viktig for meg å se meg selv og min [skeive/LHBTIQ+] identitet gjenspeilet i bøker og andre medier”. En overveldende majoritet — 80% — av skeive sa seg enten litt eller svært enige i påstanden, med 56% svært enige. Dette er til sammenligning med bare 11% av ciskjønnede, heterofile respondenter som var svært enige når de ble spurt om det var viktig for dem å se deres egen identitet gjenspeilet.
Dette har sikkert noe å gjøre med at ciskjønnede, heterofile lesere har så mange ulike speil tekster å velge mellom at mange ikke engang legger merke til dette som noe som er og har vært viktig for dem. En skrev til og med i kommentarfeltet mot slutten av undersøkelsen “Jeg synes det er merkelig med fokus på å finne bøker med hovedpersoner med samme legning og kjønn som meg selv. Noe av det fine med litteratur er jo å kunne få et innblikk i andres liv.” Her ser ikke den heterocis-leseren noe vits i å kunne se ens egen identitet gjenspeilet.
I sterk kontrast kom det mange kommentarer fra skeive som aldri hadde hatt opplevelsen av å kjenne seg igjen i en bok, og som sa seg enten trist, oppgitt eller sint over dette. En ikke-binær og aseksuell respondent svarte at de “Har bokstavelig talt aldri sett [seg] selv representert i media, det være seg bok, film, musikk, dokumentar, osv. — utenom fanfiction.” De skrev videre:
“Jeg håper en vakker dag å kunne gå inn i et bibliotek og finne en bok om noen som er som meg. Det ville hjulpet meg uendelig mye i mine yngre dager, før jeg endelig klarte å finne ut av min egen identitet, men det ville betydd mye for meg i dag også, selv om jeg nå har funnet meg selv og lært meg å være fornøyd med den jeg er.”
Så ja, jeg ville si at dette er viktig.
Derfor er det igjen leit å måtte rapportere at godt under halvparten av skeive respondenter er enige i at det er lett å finne god litteratur på biblioteket der hovedpersonen har samme kjønnsidentitet og/eller orientering som seg selv. Det er verdt å legge merke til at det er enda vanskeligere for trans lesere enn for ciskjønnede skeive.
Til den overordnede påstanden “Biblioteket pleier å ha det jeg er ute etter når jeg leter om [skeive/spesifikke] materialer” svarer kun en fjerdedel av skeive at de er enige, sammenlignet med tre fjerdedeler av heterofile ciskjønnede bibliotekbrukere. Med tanke på det jeg har sagt hittil og det panelistene kommer til å dele, er dette noe jeg virkelig håper bibliotekene kan gjøre noe med. Vi behøver og fortjener å se oss selv representert i bøkene, filmene og alle mediene vi låner.
Jeg vil avslutte med å dele at jeg hører på en podcast nå som heter The Homo Schedule (som i “the gay agenda”), og de avslutter hver episode ved å spørre gjesten “what was your ring of keys moment?” De henviser med dette til musikalen Fun Home, adaptert fra en grafisk roman av Alison Bechdel, der den unge hovedpersonen ser en butch lesbisk dame med selebukser og arbeidssko og en svær nøkkelring, og det går opp for henne at de er like på en eller annen måte som hun ikke helt greier å uttrykke. Hun stirrer på den fremmede og synger: “Do you feel my heart saying hi?” — altså, kan du føle hjertet mitt hilse.
Som oftest er de øyeblikkene gjestene viser til ikke noe som skjedde i virkeligheten, men noe som skjedde gjennom media. Enten så har vi lest i en bok om noen som fikk hjertet vårt til å hilse, eller så har vi sett noen i en film eller serie, eller hørt en sang, eller tatt på oss en annen identitet i en videospill eller bordspill og så følte oss sett, eller følte oss hjemme på en måte for første gang.
Det å være skeiv er ikke arvelig. Trans barn blir ikke født inn i trans familier der de får se opp til voksne transfolk som sine forbilder. Barn og ungdom som vet at eller lurer på om de er homofile, lesbiske, bifile, panfile eller aseksuelle kan ikke bare se rundt middagsbordet og få et bilde av hva det ville si å være voksen og skeiv. Derfor er det så viktig med representasjon i medier. Og derfor er det viktig at skeiv litteratur både tilgjengeliggjøres og formidles på biblioteket, som skal være et sted for alle.
Takk for meg, og kos dere med panelsamtalen!
