Vi trenger mer forskning som rommer kjønns- og seksualitetsmangfold
I Norge hører vi ofte og fra alle kanter at vi har kommet langt i kampen for rettigheter og likeverd for LHBTIQ+-personer (heretter skeive). Men hvordan vet vi om, eller i hvilken grad, dette stemmer?
Det finnes noen veldig gode undersøkelser om skeives levekår og livskvalitet, og jeg vil ikke undervurdere disse. Jeg mener imidlertid at vi også trenger langt mer av forskning som ikke har skeive som hovedmålgruppe, men som likevel klarer å romme og synliggjøre kjønns- og seksualitetsmangfoldet som finnes blant oss. Vi bør kunne vite hvordan skeive svarer på alle typer spørsmål, ikke bare de som direkte omhandler identitetene våre.
Jeg har brukt det siste året som bachelorstudent i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet til å gjennomføre en landsdekkende undersøkelse om skeives holdninger til og erfaringer med folkebibliotek i Norge. Til tross for å ha fått den aller beste veilederen jeg kunne håpet på, følte jeg meg ofte sviktet av metodebøker og i tvil om å ta viktige avgjørelser i design og analyse-fasene. I anledning Pride-måneden ønsker jeg å dele noen av mine erfaringer, som forhåpentligvis kan være til gagn for andre.
Man kan spørre — og flere har gjort det — hva bibliotek og det å være skeiv i det hele tatt har med hverandre å gjøre. Det vet vi faktisk ikke, fordi tidligere undersøkelser om befolkningens bibliotekbruk stiller ingen demografiske spørsmål om orientering, og deler hele befolkningen inn i to binære kjønn. Dermed er det mange interessante spørsmål som forskningen umulig kan gi svar på.
Når jeg skulle utforme demografiske spørsmål til min egen spørreundersøkelse, var det lite god veiledning å finne i metodebøkene. De fleste tar ikke opp hvordan håndtere orientering eller skeive identiteter i det hele tatt, og flere, inkludert de som inngår i pensumlister landet over, bruker fremdeles kjønn som hovedeksempelet på dikotome variabler. Den nyeste utgaven av Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode — en bok som er nærmest umulig å komme unna som student — inneholder f.eks. følgende: “Kjønn, med verdiene kvinne og mann, er et eksempel på en slik [dikatome] variabel. Kjønn er en naturlig dikotomi (det er ikke mulig med flere verdier)” (s. 258). Det er ikke bare de mange ikke-binære folk i Norge, men kulturer verden over som har anerkjent flere enn to kjønnskategorier i årtusener som ville ha en høne å plukke med forfatterne om dette.
I en uformell twitter-meningsmåling svarte 82% av ikke-binære respondenter (n = 168) at de hadde avbrutt deltakelse i minst én undersøkelse spesifikt fordi skjemaet ikke inkluderte et svaralternativ som stemte overens med deres kjønnsidentitet. Anekdotisk bevis fra årevis med samtaler i skeive miljøer har også vist at mange har en lav terskel for å droppe deltakelse om vi ikke føler oss sett og anerkjent i spørsmålenes framing. Dette bør være bekymringsverdig for alle forskere som ønsker å sikre seg et representativt utvalg.
For å skape tillit og unngå bortfall av respondenter på grunn av manglende eller upassende svaralternativer, valgte jeg å bruke en iterativ prosess der jeg skrev spørsmål og svaralternativer, søkte tilbakemeldinger fra bekjente og andre i skeive miljøer, redigerte spørsmålene, og gjentok prosessen frem til alle kunne svare på samtlige spørsmål på en måte som opplevdes komplett, passende og autentisk.
Selv om jeg har vært ute som bifil og en del av skeive miljøer i et drøyt tiår, er mitt eget ståsted begrenset, og ingen av mine spørsmål var perfekte ved første utkast. Hjelpen jeg fikk i denne prosessen var uvurderlig, særlig når det gjaldt trans og intersex identiteter.
Jeg ville råde andre forskere om å ikke være redd for å vise ydmykhet og rådføre seg med undersøkelsens målgruppe i startfasen. De er ekspertene om sine egne identiteter og levde erfaringer. Spørsmålene jeg og mine samarbeidspartnere kom frem til, med noen modifikasjoner etter tilbakemeldinger fra undersøkelsens 642 deltakere, er tilgjengelige her for bruk i andres forskning, med veiledende kommentarer i margene.
En annen vanskelig problemstilling jeg møtte i design-fasen var ordlyden i spørsmålene rettet mot flere målgrupper. Jeg skrev spørsmålene til skeive først, og senere tilpasset dem den hetero-cis majoriteten. For å ta ett eksempel, stilte jeg skeive følgende spørsmål: “I hvilken grad tilfredsstiller folkebiblioteket tjenestene og tilbudet ved folkebiblioteket du bruker oftest […] dine behov og ønsker som skeiv/LHBTIQ+ bibliotekbruker?”
Hva ville det riktige valget vært når samme spørsmål skulle stilles til ikke-skeive respondenter? Ville det vært bedre å bare utelate frasen ‘som skeiv/LHBTIQ+ bibliotekbruker’, eller å erstatte den med ‘som heterofil, ciskjønnet bibliotekbruker’?
Dette handler om normbevissthet. De fleste er vant med å behandle det å være heterofil eller ciskjønnet som usynlige normalverdier, så hvordan ville respondenter reagert om sine ‘normale’ identiteter hadde blitt pekt ut og satt spørsmålstegn ved? Jeg mistenker sterkt at svarene ville blitt mer negative og dermed mindre reflekterende av virkeligheten om jeg hadde erstattet frasen istedenfor å ha utelatt den, men å utelate frasen gjør at spørsmålene i mindre grad er direkte sammenlignbare.
Jeg er ennå ikke sikker på om jeg tok et riktig valg i dette tilfellet, og jeg ønsker å sette et søkelys på at slike avveininger må i større grad diskuteres og utforskes fra et normkritisk ståsted.
I analyse-fasen ble gruppering enda en utfordring: Statistisk analyse krever tydelige og ryddige kategorier, samtidig som normativ kategorisering anses som en form for diskursiv vold fra et skeiv-teoretisk perspektiv. De fleste skeive identiteter er neppe verken ryddige eller tydelige. Motstand mot enkel kategorisering er tvert imot et essensielt kjennetegn ved gruppen, og altfor mange av oss har opplevd å bli tvunget inn i båser som ikke passer i hele livet.
Jeg ville på det sterkeste unngå å sette noen inn i en bås som de ikke hadde valgt selv. Derfor hadde jeg et ‘ingen av svaralternativene passer’-alternativ på samtlige identitetsspørsmål, som ca 4,6% av respondenter benyttet seg av én eller flere ganger, med én av 642 som valgte ‘ingen’-alternativet på alle spørsmål. Uansett hvor utfyllende svaralternativene er, er menneskelige mangfold større.
Jeg brukte også avkrysningsbokser istedenfor radioknapper når det kom til spørsmål om orientering, og dette anser jeg som helt nødvendig for å romme skeive identiteter. Ca 60% av respondentene i min undersøkelse valgte mer enn én merkelapp for å uttrykke identiteten sin, og nesten en femtedel har ulike seksuelle og romantiske orienteringer.
For å bruke meg selv som eksempel: jeg er ikke bi/pan eller skeiv eller på det aseksuelle spekteret — jeg er alt sammen, og alle er like sentrale deler av hvem jeg er. Èn respondent kom til og med med en kommentar om at de hadde gråt “en liten tår av lettelse” når de så at spørsmålene skilte seksuell og romantisk orientering og følte for første gang at det faktisk var plass til hele demmers identitet på skjemaet.
Denne tilnærmingen var imidlertid ikke uten utfordringer. Jeg innså raskt at jeg hadde et valg mellom å lage gjensidig-utelukkende grupper som inkluderte under halvparten av respondentene (ca 40% valgte én merkelapp), eller å lage overlappende grupper som inkluderte ca dobbelt så mange datapunkter enn det var respondenter. Det var noen tilfeller der respondentenes svar ikke helt ga mening for meg — å være både ikke-monoseksuell og lesbisk, for eksempel, strider mot mine personlige forståelser av de termene — men som nevnt over har jeg valgt å behandle alle respondenter som eksperter på sine egne identiteter, og dermed er det de overlappende gruppene som gjelder.
Dette har en tendens til å jevne ut forskjeller mellom ulike grupper under den skeive paraplyen, da samme respondent sine svar kan inngå i flere grupper. Likevel var det etter min mening viktigere å unngå å utelate responsene til de som hadde valgt flere merkelapper, og bedre enn å selv velge ut en enkel merkelapp for disse respondentene og usynliggjør deres kompleksitet.
“Homo (kaotisk)” var blant det som ble skrevet inn i feltet “hvilket ord bruker du for å beskrive din egen orientering?”, og jeg mener vi må bli flinkere til å håndtere litt kaos i analysen når alternativet er å dekke over mangfold. Det er viktig å skape plass til hele personen, selv om det skaper litt ekstra arbeid for oss som forskere.
Til slutt når det gjelder kategorisering, vil jeg advare sterkt mot å utelukkende gi respondentene et tekstfelt for å skrive inn egen kjønnsidentitet og/eller orientering, for så å selv plassere dem i analyserbare kategorier i etterkant. Er du i stand til å bestemme om en som skrev “demikvinne” hører hjemme med kvinner eller ikke-binære? Hva med en som skrev “flytende”, “prøver å la være”, eller “no gender! only gay!”? Å kombinere grove kategorier med en mulighet for å presisere med egne ord er en kompromiss som gir noe til alle parter. Du som forsker får en analyserbar oppdeling etter kjønns- eller orienteringsbaserte kategorier, samtidig som respondentene får uttrykke identiteten sin på en selvbestemt, helhetlig og autentisk måte.
Det skjer også altfor ofte at spørsmål som i utgangspunktet er gode, ikke fører noe sted når grupper blir slått sammen i analysen (se, for eksempel, SSBs 2020 undersøkelse om livskvalitet i Norge, som de heldigvis senere bøtet på ved å utgi en tilleggsrapport om skeive). Der utrolig skuffende å lete etter forskning om bifile, finne en fagfellevurdert artikkel som til og med har ‘bifile’ i tittelen og lese gjennom bare for å finne at alle LHBTIQ+ personer har blitt slått sammen i én kategori slik at det ikke lenger er mulig å trekke spesifikke konklusjoner om bifile.
For å løse dette er det en stor fordel med åpen data som følger FAIR-prinsippene og som gjøres tilgjengelig for andre forskere, slik at grupper som ble slått sammen i kan skilles fra hverandre igjen ved behov.
Mine funn nå viser at skeive respondenter (n = 642) er generelt sett mindre tilfreds med folkebiblioteket enn sine ciskjønnede, heterofile motparter (n = 267), at kun 25% er enige i at biblioteket pleier å ha det de er ute etter når de søker etter skeive bøker og andre medier, og at de i mindre grad føler seg velkomne og trygge i bibliotekrommet. Bibliotekbrukere under transparaplyen kommer i tillegg enda dårligere ut enn ciskjønnede skeive over hele linjen, og ikke-binære kommer som oftest enda verre ut enn trans menn og kvinner — ulikheter som ikke ville vært mulig å avdekke uten demografiske spørsmål som rommer kjønnsmangfold.
Resultatene viser også signifikant variasjon mellom folk med ulike orienteringer på en rekke spørsmål, for eksempel at skeiv representasjon i bøker og andre medier er langt viktigere for aseksuelle/aromantiske enn for homofile, og at den er aller viktigst for de som er søkende og ikke har bestemt seg for en spesifikk merkelapp under LHBTIQ+ akronymet.
Dette er tydelige og viktige forskjeller som ikke har kommet til lys før nå fordi andre forskere har sett på kjønnsmangfold og orientering som irrelevant for bibliotekbruk. De av oss som er skeive vet derimot at det å utfordre storsamfunnets normer for kjønn og seksualitet kan være svært relevant i mange aspekter av våre private og offentlige liv, for både godt og vondt. Dette bør reflekteres i fremtidens forskningsagenda.
Er du interessert, kan du se mer om resultatene fra undersøkelsen i denne videoen.
Slik jeg forstår det, skal det snart vurderes om spørsmål om kjønn og seksualitet bør normalt inngå i nye undersøkelser hos Barne- og familiedepartementet. SSB har også nylig fått oppdrag fra Bufdir å utvikle nye demografiske spørsmål som bedre gjenspeiler kjønns- og seksualitetsmangfold. Dette er selvfølgelig verdt å feire, men dette er ikke nok.
Vi trenger mer forskning i alle felt og på alle nivåer som skaper plass til de av oss med identiteter som ikke passer inn de samme gamle båsene. Det er på høy tid for at metodebøker og utdanningsinstitusjoner kommer på banen og utdanner forskere som både klarer og prioriterer å synliggjøre disse formene for menneskelige mangfold som altfor lenge har forblitt usynliggjort.
En vakker dag vil kanskje ikke orientering og kjønnsidentitet ha noe innvirkning på vår bibliotekbruk, eller dobesøk, eller andre hverdagslige aspekter ved våre offentlige liv, men vi er definitivt ikke der ennå. Mer og bedre normkritisk forskning trengs for å vise veien dit.
