Krigens puls - En oppdatering fra Ukraina (april)

Svein Mork Dahl

Published in

Bulletinen

12 min readJun 4, 2022

Livet her i Polen og Ukraina følger krigens puls.

Strømmen av flyktninger har bølget i forhold til de russiske offensivene. Under offensivene kommer flykninger fra de omkringliggende stedene, personer som er engstelige for at de er nestemann ut etter en eventuell seier, noen dager senere kommer flyktningene som rømmer Kiev, Mariupol, Irpin, Odessa og andre steder der det har vært en pause i kamphandlingene og folk har klart å komme seg ut.

Etter over en måned her nede har vi begynt å venne oss til denne rytmen, og fått en rutine på de daglige gjøremålene. På rolige dager tar vi oss tid til å møtes for å planlegge de neste dagenes gjøremål. Det er hele tiden varer på vei til grensa, medisiner til de sivile sykehusene, mat, pledd og soveposer til flyktningene. De dagene med ankomst av mange nye flyktninger er fokuset på dem. Jeg har vært inne i Ukraina selv 4 ganger i løpet av denne måneden, noen ganger med utstyr, noen ganger for å hjelpe folk å krysse grensen og også for å treffe våre ukrainske venner for å planlegge med dem.

På turen fra Norge til Ukraina var bilen og hengeren så tungt lastet at på veien tilbake til Warszawa brøt bilen sammen, og måtte innom et verksted. Det polske verkstedet bestemte seg for å ikke fakturere noe for arbeid, og jeg fikk alle delene til kostpris da de forsto hva jeg drev med.

Er det noe denne krigen virkelig har vist er det at Russland ikke er en supermakt lenger. Russernes samband har brutt sammen, de snakker nå sammen på det åpne høyfrekvensbåndet, og Ukrainerne lytter. Ukraina har også sperret mobilnettet for samtaler til og fra russiske prefix, og russiske soldater stjeler ukrainske mobiltelefoner fra kvinner og barn de kommer over for å kunne ringe hjem. Alle rapporter tilsier at moralen er lav blant russerne, og at innsatsen deres i beste fall er halvhjertet, og at det har vært tilfeller der russiske soldater og offiserer har sabotert sine egne oppdrag.

En ukrainsk kilde sier at grunnen til at feilraten blant russiske missiler er på hele 60 % er fordi russiske rakettmannskaper aktivt saboterer missilene ved å ikke armere dem før utskytning.

En av tingene vi driver fra Warszawa er en informasjonskampanje for ukrainske flyktninger i Ukraina og Polen ved hjelp av sosiale medier. Noen av dem litt utradisjonelle. Blant annet har vi brukt datingappen Tinder til å nå ut til Ukrainere inne i de beleirede Ukrainske byene Kiev, Irpin, Mariupol, Mykolajiv og Lviv for eksempel, men også i de større Polske byene og langs grensen.

Det er nå totalt 11 Tinderkontoer som er bemannet med Ukrainske frivillige, og som beviselig har oppnådd kontakt med mer enn 15. 000 flyktninger. Profilene har altså til sammen mer enn 15.000 “matcher” på Tinder, noe som vel må være den mest populære profilen på Tinder gjennom tidene tenker jeg. Den originale profilen har alene mer enn 2000 “matcher”, og omlag 600 aktive samtaler.

Kostnaden med å ha en profil er ca 200 kr i måneden, så kostnaden per person som har fått livreddende informasjon er under 10 øre per flyktning. Noe som må sies å være veldig effektiv bruk av midler isolert sett.De estimerte kostnadene ved å sende en buss fra Norge ned for å hente ut flyktninger direkte er estimert til omlag 1000 kroner per flyktning.Vi bruker Tinder aktivt i arbeidet med å få ut informasjon til ukrainske flyktninger.

Det fungerer utmerket. Men det er ekstremt mye lidelse der ute, og også personer som forsøker å utnytte situasjonen. Man må bruke mye tid på å bygge opp tillit. Redselen for sextrafficking er av og til større enn redselen for krigen. Noen av profilene blir bare stille, og det får en til å tenke. Man lurer på hvorfor, men jeg forsøker å ikke tenke for mye på det.

I tillegg til Tinder bruker vi blant annet Facebook, Telegram, Google Maps , TripAdvisor og russiske V-kontakte for å spre informasjon om alt fra trygge reiseruter til muligheter for kollektiv beskyttelse i ulike EU-land. Vi får også forespørsler fra russere om informasjon om krigen og annen info vi de digitale mediene som fremdeles er åpne for bruk i russland, og det er laget et VPN (Virtuelt privat nettverk) for å knytte det russiske RU-nett til resten av internett. Vi er også blitt kontaktet av russere på ulike plattformer, men av sikkerhetsmessige årsaker vil jeg ikke gå i detaljer. De utsetter seg selv for en risiko ved å kontakte oss.

Dette er en katt og mus lek der disse nettverkene til stadighet blir utsatt for russiske cyberangrep, og vi som er aktive på sosiale medier med informasjon om Ukraina og krigen her nede opplever til stadighet også angrep på våre private kontoer som Instagram, Facebook og Twitter, samt rene svindelforsøk med russiske avsendere.

Blant annet ble kontoen til et opprop vi satte i gang på Change.org hacket, og tatt ned:

“But it’s us, you and me, who’s in charge. Let us tell the government that we will not accept injustice.

My fellow humans, A world that fosters inequality will never be a safe world.

Let’s make it safe for all.”

Svein Mork Dahl

https://chng.it/cXTyTpBNQ6

Vi har altså ikke lenger tilgang på kontoen eller oppropet. Selve oppropet er blitt overlevert UNHCR-FN’s Høykommissær for flyktninger, men nå har vi ikke lenger tilgang.

Akkurat nå er det på vei et lass med medisiner fra nederlanske “Doktorer for Ukraina”, jeg regner med ankomst Warzsawa i dag lørdag, også en hviledag i morgen med møter før vi kjører den ned til grensen for leveranse til de sivile sykehusene på Ukrainsk side av grensen.

Våre tyske venner har nå sendt sin 7. konvoi med medisinsk utstyr til Ukraina, og i Slovakia henter våre Tsjekkiske partnere busslaster med Ukrainske flyktninger. I følge borgermesterens kontor i Praha er nå et av problemene at Praha går tom for skoleplasser før skolestart til høsten. Våre venner i Østerrike koordinerer nødhjelpssendinger til Ukraina med finansiell støtte fra Østerrikske lokale myndigheter. Vi er avhengig av private donasjoner og egne midler.

Bare den siste uken har vi levert 3 hjelpesendinger med mat, medisiner og sanitærartikler til flykningene i Warzawa, samt en hjelpesending inn i Ukraina hvor vi på vei tilbake hentet ut besteforeldrene til to av våre ukrainske frivillige. De ble levert på mottaket ved grensen før de av Polske myndigheter blir gjenforent med sine barnebarn.

Sentrallageret for medisinske hjelpesendinger ligger på polsk side av grensen, mens ukrainerne selv distribuerer dette på Ukrainsk side. De lokale Rotaryklubbene står for mye av distribusjonen, og en av klubbene vi jobber med i Warszawa håndterer innkjøp og penger før det koordineres logistikk over til Ukraina. For to uker siden traff jeg Presidenten i Rotary International her i Polen da han kom for å støtte opp om dette arbeidet.

Som tidligere President i min lokale klubb har jeg vel aldri følt at en Rotary International-president har valgt et motto som passer bedre enn dagens:

Mesteparten av Rotary’s innsats her nede har vært konsentrert mot å skaffe medisiner og medisinsk utstyr til sykehus i Ukraina på oppfordring fra Ukrainske myndigheter via de lokale klubbene i Polen og over grensen til Lviv. Vi har selv ikke mottatt noen støtte fra lokale klubber i Norge, men har bistått med logistikk og koordinering på oppfordring fra det lokale Rotary-distriktet. og lokale klubber her nede.

Enkelte klubber har valgt å gå sine egne veier, og jeg har trukket meg fra styret i min lokale klubb på bakgrunn av uenighet rundt dette. Det er umulig for meg å være Past-President og The Rotary Foundation- ansvarlig i en klubb som ikke følger opp en klar oppfordring fra Rotary International, de lokale klubbene i Ukraina, og Ukrainske myndigheter samtidig som jeg selv er så involvert i dette arbeidet på bakken her nede.

Det at jeg ikke vil få sett ferdigstillelsen av de internasjonale prosjektene vi satte i gang i 2016, og jeg har brukt tid, 8 år, krefter og egne midler for å få i gang føles som et svik, men når man gjør ting på frivillig basis er det en grense for hva man orker å finne seg i, og jeg føler meg ikke lenger hjemme i min gamle klubb. Akkurat nå fyller dette meg med sorg, men jeg vil fortsette mitt medlemskap i organisasjonen via min tilknytning til min lokale klubb i Kenya hvor jeg vil jobbe store deler av året.

På innsiden av Ukraina er det mye heltemodig innsats blant sivile ukrainere og andre som ser verdien av det arbeidet som utføres av frivillige. Ukrainerne har kontrollen over togene i vestlige Ukraina, og disse går fremdeles til de beleirede byene med forsyninger inn og flyktninger ut til grensen. Noen av de frivillige har selv reist tilbake til Kiev med tog for å ta med forsyninger til sine sønner som forsvarer byen sammen med andre menn i vernepliktig alder. Vi har også klart å sende med dem ulikt beskyttelsesutstyr til bruk for de frivillige redningsmannskapene som går inn i utbombede bygninger, blant annet hjelmer og vernesko.

På polsk side av grensen går det busser i skytteltrafikk fra grensen til de ulike mottakene som fylkene i Polen driver, et av de største mottakene ligger i det gamle kjøpesenteret til Tesco i Przemysle like over grensa til Polen noen mil fra byen Lviv i Ukraina. Dette er primært et innregistreringsmottak hvor flyktningene blir registrert og sendt viderere til andre mottak på ulike steder i Polen.

Frykten for menneskehandel er høy både blant de ankommende flyktningene, myndighetene og de organiserte frivillige involvert i dette arbeidet. I Przemysle har man tatt i bruk et CRM-system for å registrere alle ankommende flyktninger og sjåfører med ID-papirer, reiserute og registrering biler og busser med bilder og registreringsnummer. Det er også brukt sosiale medier for å holde kontakten med dem til bestemmelsesstedet der lokale myndigheter overtar ansvaret for dem. Det gjøres også mye informasjonsarbeid mot ukrainske flyktninger om hvordan sikre en tryggest mulig flukt av ukrainske frivillige.

Noen av flyktningene som har ankommet Norge er fremdeles frivillige, aktive i informasjonsarbeidet vi gjør her nede, blant annet med å bemanne kontoer på sosiale medier og oversette dokumenter fra engelsk til ukrainsk eller omvendt.

Blant annet Warzsawa og Krakow har ikke kapasitet til å ta imot flere flyktninger for øyeblikket, og vi jobber sammen med Warszawa fylke og de frivillige ved sentralbanestasjonen med å få ut informasjon om mulighetene til å søke beskyttelse andre steder.

All offentlig transport i Polen for ukrainske flyktninger er gratis, og ukrainsk ID fungerer som f.eks togbilletter. Vi har funnet ut at en effektiv måte å frakte flyktninger til Norge på er å sende dem med toget til Swinoujscie i Nord-Polen hvor det går ferjer til Sverige. Vi har leid et hotellrom i nærheten av sentralbanestasjonen i snart en måned hvor flyktningene kan få seg en varm dusj, lage seg et måltid mat og noen timer søvn før de setter seg på toget nordover. Når vi har nok midler får de også med seg omlag 250 kroner i kontanter for å kunne kjøpe seg noe å spise og drikke på reisen, samt for eventuelle andre uforutsette utgifter.

Vi forhåndsregistrerer dem hos ferjeselskapet, som gir dem gratis overfart, et varmt måltid mat og en lugar om det er noe ledig, og varsler både svenske og norske myndigheter om deres ankomst før de når grensen. Vi har også da allerede oversendt kopi av ID og reiserute via krypterte kanaler til Norske og Svenske myndigheter, og eventuelt varslet det politidistriktet der de vil registrere seg inn i forkant av ankomsten, samt kommunen som eventuelt vil ta imot dem.

I Norge har det vært til dels kaotisk og mye usikkerhet rundt regelverk og annet, spesielt fordi man har endret på regelverket flere ganger (gjerne på fredag ettermiddag, slik at kommunene har vært veldig usikre på hva som gjelder gjennom helgen).

Jeg opplever det slik at mye av regjeringens motvilje mot norske frivillige ved grensen og i Polen handler om at de ikke har oversikt over de faktiske forholdene, de “checks and balances” vi har bygget inn i det arbeidet som utføres her nede, hvor nær kontakten er med myndighetene i Polen og Ukraina, samt hvor tett enkelte av oss også jobber med norske myndigheter.

Norge opparbeidet seg masse kompetanse på arbeid med enslige mindreårige flyktninger i løpet av perioden flyktningkrisen i 2015 varte. Jeg skal, etter å ha vært involvert i dette arbeidet være den første til å si at dette arbeidet absolutt ikke gikk på skinner, men vi har erfaringsgrunnlaget til å kunne ivareta barnehjemsbarn fra Ukraina på en bedre måte enn de fleste land i Europa. Denne erfaringen og kompetansen synes jeg vi skal nyttiggjøre oss i den situasjonen Ukraina spesielt og Europa generelt står i nå. Men Norges rykte i forbindelse med behandlingen av de som kom i 2015, samt norsk barneverns 13 fellende dommer i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, sammen med norske myndigheters manglende garantier om at barna vil bli returnert til Ukrainske myndigheter når krigen er over har gjort at Ukrainske myndigheter ikke ønsker enslige mindreårige til Norge. Vi har dog vært med på å støtte transport av barnehjemsbarn til grensen hvor de har vært overtatt av Polske myndigheter.

Agderposten har skrevet litt om endel annet vi har gjort her nede som gir litt bakgrunnsinformasjon:

https://photos.app.goo.gl/6REzShQRc1tcG5sx5

Og Arendals Tidende har en ukentlig kommentar jeg har skrevet en stund:

Av alle de frivillige vi har med oss er det “Anna” som har imponert meg mest. Hun heter ikke “Anna”, men hun har fremdeles familie i Kiev, og vil ikke at det at hun har meldt seg som frivillig skal påvirke familiens sikkerhet om de skulle havne i hendene på russerne. Vi ga henne kodenavnet Anna Bond. James Bond selv ville vært stolt av henne.

Hun er med meg som oversetter tilbake inn i Ukraina. Landet hun rømte fra for en måned siden for å hjelpe meg med kommunikasjonen med de lokale frivillige vi jobber med på innsiden av Ukraina. Hun meldte seg frivillig til oppdraget, 20 år gammel, tøff som stål og et hjerte som brenner for folket i Ukraina og klassisk ballett.

Jeg har bedt henne reise til Norge for å komme seg i sikkerhet, men hun bare fnyser av meg, mens hun sier hun ikke kommer til å forlate Ukraina. Når du jobber så tett på mennesker i et så vanskelig område får du virkelig sett hva som bor i dem, man utvikler en nærhet og tillit over tid fordi du er nødt til å kunne stole 110 % på at de har ryggen din om det skulle dukke opp en situasjon. På kveldene snakker vi om det livet som gikk tapt, studiene hun måtte avbryte, vennene vi engster oss for, men ikke minst om hvordan vi ønsker å være med på gjenoppbyggingen av Ukraina når Putin endelig har tapt.

Håpet om en bedre fremtid kan Putin ikke ta fra oss.

Svein Mork Dahl