Ukrainerne går i NAV-fella
Møtet med NAV kan være utfordrende nok for oss som er innfødte, og spesielt vedtakene er så generelle, og skrevet på et språk som gjør dem lite tilgjengelige.
Tenk deg da at du er en ukrainer som kommer til Norge for å få beskyttelse etter å ha vært utsatt for krigen i Ukraina. Møtet med norsk byråkrati må oppleves som ganske brutalt, da kravene fra NAV til tider nesten fremstår som absurde sett i lys av situasjonen flyktningene er i.
Det kan også fremstå som NAV til tider heller ikke er klar over hva de ankomne flyktningene har krav på. Dette går ikke på den enkelte saksbehandler på NAV, men kan være et resultat av at det har vært uklare retningslinjer, og ikke minst at prosessen er annerledes enn hva man er vant med. I denne situasjonen fremstår det som om veien har blitt til mens man går.
Jeg tror det sviktet litt i starten, og man har ikke klart å lukke det avviket, slik at noen av de første som kom har ventet for lenge på å faktisk få kontakt med det offentlige. At mennesker som har søkt sikkerhet i Norge etter å ha kommet ut av en krigssone må vente i halvannen til to måneder før de blir kontaktet av det offentlige hjelpeapparatet er ikke godt nok i “verdens beste land”.
Det er fremdeles noen ukrainere som kommer til venner og familie i Arendal utenfor det offentlige systemet, og jeg ser at det tar for lang tid å få dem inn i systemet, men lyspunktet er at ukrainerne selv har stort samhold, og at man faktisk har tatt opp å bruke noe av overskuddet fra Ukrainske kafeen på Arendal Bibliotek hver torsdag på å sikre livsopphold for de som fremdeles ikke er sikret av storsamfunnet.
Siden en god del av flyktningene har fått innvilget såkalt alternativ mottaksplass i forbindelse med at de kom til Arendal har de også hatt krav på en månedlig pengeytelse, men det ser ut til at mange ikke har fått denne ytelsen, og i stedet har vært avhengige av veldedighet eller lånte penger. Ikke bare oppleves det som uverdig, men det setter også sårbare mennesker i en sårbar posisjon.
Jeg tror det kun dreier seg om byråkratisk treghet. Jeg forventer jo at NAV og kommunen rydder opp når de blir gjort oppmerksomme på disse tingene. Dette er jo midler som er overført kommunen, og er øremerket livsopphold for flyktningene.
Det var en saksbehandler som forklarte det med at “flyktningene har jo ikke søkt om midlene”, men den kjøper jeg ikke. NAV har en veiledningsplikt, og man kan ikke forvente at flyktninger som kommer rett ut av en krigssone skal ha en oversikt over norske velferdsordninger, og når NAV og andre offentlige instanser ikke har vært i kontakt med dem selv 6 uker etter at de ble registrert med adresse i Norge kan man ikke forvente at de det gjelder skal selv oppsøke en offentlig instans de ikke kjenner eller har noe forhold til.
Et annet spørsmål jeg har forsøkt å få klarhet i er hvordan Arendal kommune kan bruke 3 uker på å vedta et at et menneske er bosatt i Arendal fra datoen bosettingsvedtaket fra IMDI har kommet frem til den det gjelder og kommunen. Ukrainerne selv oppfatter det som merkelig at det skal ta så lang tid å vedta at en person som har bodd i kommunen i halvannen måned faktisk bor her.
Det kan godt tenkes det er et god forklaring på dette, men hittil har det vært umulig å få et svar fra Arendal kommune på hvorfor man ikke klarer å sørge for at personer som har bodd 2 måneder i Arendal faktisk er bosatt her selv flere uker etter at IMDI har åpnet for det.
