Det gode hatet
I menneskets dype evolusjonære fortid levde vi med grupper av slektninger, i stammer og klaner. Men vi utviklet også evnen til å utvide flokken utover slektninger. Vi finner sammen med andre fordi det gir gjensidig nytte å samarbeide. Mange av menneskets beste kvaliteter viser seg når vi samarbeider i grupper: medfølelse, tilgivelse, vennskap og uegennyttige handlinger overfor andre. Gjennom millioner av år med evolusjon er vi blitt eksperter på å leve sammen med andre mennesker og til å samarbeide om å løse mange av de sosiale utfordringene som livet har å by på. Dessverre gjør dette oss også farlige, for vi samarbeider ikke bare om å gjøre gode ting.
Når empati blir farlig
Også forsvarskrig og angrepskrig er former for samarbeid i grupper. Stammekriger har vært en vesentlig dødsårsak i vår forhistorie og er det fortsatt i deler av verden. Vi er alle etterkommere av de som klarte å samle troppene i tide til å forsvare seg når noen ville angripe. Forskning har vist at vi reagerer ulikt på trusler mot «vår» gruppe som kommer fra en annen gruppe mennesker, enn trusler fra været eller noe annet som ingen har herredømme over. Vi vet også at vi overdriver faren når vi forteller andre i vår gruppe om trusselen fra den andre gruppen. At ytre fiender gir mer samhold og oppslutning innad i gruppen er noe politikere og andre ledere alltid har utnyttet.
Vi vet også at mennesker sjelden endrer mening selv når de ser fakta som motsier dem. Vi finner på argumenter først etter at vi ubevisst har gjort en moralsk vurdering og bestemt oss. Vi liker antakelig å diskutere høyt og åpent først og fremst fordi det styrker oppslutningen innad i gruppen — ikke for å overtale andre. Og vi har funnet ut at jo mer empati vi føler med et offer, dess mer aggressive blir vi overfor de vi tror er overgriperne. Tygg litt på den; mer empati gir mer vold.
Det er åpenbart at vi har dype anlegg for å skape indre samhold for å forsvare oss mot ytre fiender. Og at dyrkingen av det gode vi føler innad i gruppen har en side som kan bli farlig for «de andre».
Righteous minds can easily justify violence in response to hateful speech. This is a big step on the road to hell.
– Jonathan Haidt
Oss og dem
Det er ikke vanskelig å se at de som står bak verdens verste overgrep har delt verden inn i «oss» og «dem». Etter grusomhetene under andre verdenskrig, kjenner vi i Europa det kanskje best igjen i nazistenes antijødiske og antikommunistiske propaganda. Og vi forstår hvor farlig det kan være når høyreekstreme snakker om muslimer som «dem» som «vi» må bekjempe. Men å dele verden inn i «oss» og «dem» er ikke forbeholdt europeiske høyreekstremister. Alle gjør det, helt instinktivt. Forskjellen er bare hvem vi tenker på som «oss» og hvem som er «dem».
Flisen i din brors øye og bjelken i ditt eget
I forskning bruker man de nøytrale begrepene inngruppe (oss) og utgruppe (dem). Det gjør det litt enklere å beskrive denne delen av menneskenaturen uten å bli revet med av tanker på hvem som er «oss» og hvem som er «dem».
Vi er selvfølgelig blinde for at vår egen «åpenbart gode» inngruppe kan utløse grusomme overgrep. Men folkemord og kriger blir igangsatt av «gode» inngrupper som er overbevist om at de handler for en bedre fremtid uten den farlige utgruppen. Så jo sikrere du er på at du tilhører de gode og at det finnes en gruppe som er onde, dess større grunn er det til å være kritisk til dine egne tanker. Utgruppehat er farlig uansett hvem som blir definert som utgruppe, om det så er «jøder», «muslimer», «amerikanere», «landsforrædere», «klasseforrædere», «vantro», «homofile» eller «høyreekstremister». Din «gode stamme», som bare vil redde verden fra problemet med de «onde», forbereder seg på voldelig konflikt.
Og føler du at det bare er «de andre» som deler verden inn i «oss og dem», så deler du vel selv verden inn i «oss som ikke deler verden inn i oss og dem» og «dem som deler verden inn i oss og dem»?
Det finnes en god løsning
Vi har allerede (eller «fortsatt», avhengig av hvor du står i innvandringsdebatten) en god løsning på hvordan ulike inngrupper kan leve sammen. Det sekulære, liberale demokratiet er nettopp et felles overbygg over de rykende uenige gruppene. Slike samfunn er verdenshistoriens fredeligste og beste å bo i, og har løftet seg ut av evige gjengjeldelseskriger — som den som har satt «islams hus i brann» igjen.
Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.
-Winston Churchill
Men denne samfunnsformen krever mye: alle inngruppene må jo underlegge seg det felles overbygget og anerkjenne alle andre gruppers rett til å stå på sitt. Og ikke minst krever det at vi bruker andre deler av hjernen enn inn- og utgruppeinstinktene våre når vi diskuterer det felles samfunnet med hverandre. Dagens harde debattklima og stadige angrep på medlemmer av utgrupper gjør det vanskelig å holde hodet kaldt og truer dermed også det litt kunstige fellesskapet som vi har skapt i det demokratiske overbygget.
Det er derfor innvandrings- og ikke minst islamdebatten får ellers rolige, siviliserte nordmenn til å «hate» hverandre; når nye grupper kommer inn i demokratiet er det godt å forsvare svake grupper mot sterkere gruppers overgrep, og det er godt å forsvare demokratiet mot grupper som ikke vil underlegge seg det. Små uenigheter om hva som er viktigst av disse to gode sakene er alt som skal til for å sette steinaldersinnene våre i kok.
