Eriksen, Lindholm og den vonde biologien

Håvard Hegdal
darwinist
Published in
3 min readMay 29, 2021

11/11/2012

Tidligere i høst kom det en ny bok, og bøker er som kjent ofte både spennende og lærerike. Forfatteren av akkurat denne boka var Marcus Lindholm, antroposofi-assosiert biolog med PhD om dyreplakton i Botswana. Han har kalt den Evolusjon. Naturens kulturhistorie, trykt hos Spartacus forlag: Det handler om læring og evolusjon, genenes rolle, og politisk suspekt biologi. Dette er kjepphester Lindholm har ridd i flere år, gjennom metervis med kronikker i Morgenbladet og Aftenposten. Boka fikk god kritikk; i Aftenposten fikk idehistorikeren Trond Berg Eriksen bredt oppslag. Eriksen synes Evolusjon var en bra bok, kanskje til og med en Viktig bok. (Darwin korrigert, Aftenposten 16/9).

Trond Berg Eriksen — TBE — er selvfølgelig ikke adferdsbiolog, og naturligvis ikke kvalifisert til å vurdere Lindholms faglige påstander. Man bør kanskje derfor ikke være alt for streng på spesifikke faglige problemer han overser i anmeldelsen. Og la gå at han ikke stusser over at en norsk biolog — på norsk — velger å tale et internasjonalt fagfelt tvers imot. La gå, også, at han ikke reagerer på hvordan dyr konsekvent tillegges menneskelige følelser, eller insisteringen på at naturen er et idyllisk og harmonisk sted. La gå, til og med, at han i god tro aksepterer påstander som f.eks. at man kan være en velfungerende familiefar, selv om hjernen mangler «alle de områder som ansees som sentrale for alt fra motoriske og sensoriske til språklige, emosjonelle og kognitive funksjoner». (s. 27)

Men jeg regner med at TBE aksepterer vitenskapelig metode som utgangspunkt. Så hvorfor reagerer han ikke når Lindholm på første side mener at det ikke kan finnes en teori som kan forklare alt? For den ville jo «også forklare meg selv, og dermed sin egen forklaring.» Læring blir også et a priori uløselig paradoks: «Man kan jo ikke vite hva man skal lære, for i så fall vet man det jo allerede.» Dermed blir den plutselig noe som unndrar seg «analyse i en kausal fortolkningsramme» (s. 31–32). Det Lindholm sier er altså at ingen teori kan forklare mennesket, enn si livet som helhet. Ingenting kan heller forklare læring, som boka påstår seg å handle om. Og hva med refrenget om at læring universelt krever et ikke-genetisk «subjekt» som «fortolker» virkeligheten? Høres ikke det mistenkelig ut som en sjel, selv for en idehistoriker?

I en ideell verden ville TBE kanskje ha tatt en telefon på tvers av den faglige kløfta som løper gjennom campus Blindern, og pratet med en adferdsbiolog. Biologen ville fortalt ham at boka til Lindholm representerer et ekstremt, nærmest kvasi-religiøst standpunkt og at store deler av den relevante forskningen ignoreres. Læring er ikke et paradoks, men en rekke ulike evolusjonære tilpasninger for å håndtere spesifikke miljømessige variasjoner, som varierer fra art til art. «Lindholms hovedtanke» om læring som evolusjonær drivkraft har vært diskutert siden Darwin; fenomenet blir ofte kalt «behavioral drive». Og ja, skapninger har aktivt «bidratt til å finne løsninger på sine egne problemer», men det betyr ikke at de kan styre sin egen evolusjon: Læring kan like fullt styre en salamander inn i en mørk og trygg hule, der tilbakedanning av øyne og pigmentering utgjør en evolusjonær dødsfelle for fremtidige generasjoner.

Det er mulig jeg overvurderer normal kritisk sans, men for meg virker bokas mangler så iøynefallende at en av landets mest profilerte akademikere burde ha reagert — særlig med tanke på at Eriksen tidligere har vært nådeløs i sine angrep på forfattere som Steven Pinker og Jared Diamond. Men når han lar sirkusbåten til Lindholm få seile i fred, er dessverre årsaken selvinnlysende: Lindholm heiser alle de riktige flaggene — gendeterminisme, biologisme, Dawkins som farlig ideolog. Og dermed blir tydeligvis selv de mest usammenhengende argumenter og rablende kritikk til verdifulle innspill og tiltrengte perspektiver. «Innvandringsdebatten har lenge hatt en brun understrøm av biofaglig amatørskap», skriver Eriksen. Tja. Kanskje det — men såpass er ihvertfall klart: Biofaglig amatørskap trenger man ikke lete langt etter i Norge anno 2012.

--

--