Få menn, men færre kvinner på toppen

Selv i et likestilt samfunn velger ikke alltid kvinner og menn det samme. Noe av svaret på hvorfor det er slik kan ligge i evolverte preferanser.

Vår likestillingsminister Linda Hofstad Helleland ønsker å forsikre oss om at kvinner vil like mye til topps i næringslivet som menn, og vi bør ikke slå oss til ro før fordelingen er 50/50 mellom kjønnene. Men er det et realistisk mål?

Mer likestilt — mer kjønnsdelt

Strukturell diskriminering i arbeidsmarkedet har eksistert og er fremdeles å finne i likestillingslandet Norge i 2018. Det har hindret kvinner i å entre jobbmarkedet, det reduserer sannsynligheten for å bli innkalt til jobbintervju for de med utenlandske navn i søknaden, og det frarøver menn selvstendig opptjeningsrett til pappaperm.

Men vi er på rett spor til å minke diskriminering: Teknologisk og økonomisk fremgang har frigjort kvinner til å bli mer yrkesaktive. Etter at den sekulære- og feministiske bevegelsen tok opp kampen mot kulturell forskjellsbehandling har det skjedd en utvikling til det bedre, men ikke like langt som kanskje mange forventet; en fullstendig 50/50 utflating på alle felt.

Samtidig som de strukturelle forskjellbehandlingene har blitt gradvis svekket, blir det vanskeligere å forklare de kjønnsforskjellene som fremdeles er fremtredende. Likestillingsparadokset er at de mer likestilte landene som Norge faktisk viser en større kjønnsdeling i jobbmarkedet enn hos de dårligere likestilte landene, ikke mindre.

Mer likestilling betyr mer frihet til å velge ut i fra egne iboende preferanser. Fra et evolusjonært perspektiv gir det mening at vi ser en forskjell mellom menn og kvinner når personlige preferanser, inkludert karrierevalg, får uttrykke seg friere i et mindre begrenset samfunnet.

Vår evolusjonsarv

Det kan være vanskelig å tro at strukturell diskriminering og stereotypi kan alene redegjøre for hvorfor 1% av tannhelsesekretærer er menn eller 1% av rørleggere er kvinner. For at vi skal få en nyansert forståelse av hvorfor færre kvinner går inn i private lederstillinger må vi se på alle faktorene som spiller inn. Å anerkjenne vitenskapsbasert forståelse av kjønnene betyr ikke at man er i mot likestilling mellom kjønnene.

Det er mange ulike kriterier som må ligge til grunn for å sikre en topplederstilling. Ikke bare like muligheter men også personlige preferanser, ferdigheter, interesser og erfaring. Følgende er ikke et forsøk på å forklare en skeiv kjønnsfordeling i topplederstillinger basert på ulike ferdigheter blant kvinner og menn. Kvinner kan være like kvalifisert til slike stillinger som menn er. Snarere er det en beskrivelse på hvordan en evolusjonshistorie med ulikt seleksjonspress på kvinner og menn har ført til kjønnstypiske preferanser. Preferanser som også kan bidra til en skjev kjønnsfordelingen i topplederstillingene.

Ulike seleksjonspress

Hjerneforskning, genetikk,og endokrinologi peker på det samme: Det finnes gjennomsnittlige ulikheter blant menn og kvinner, som for eksempel ved genregulering og konsentrasjon av sexhormoner. Disse fagene underbygger det evolusjonspsykologien videre kan forutse; der menn og kvinner har måttet løse ulike adaptive problemer har det resultert i en rekke emosjonelle og kognitive trekk som avviker i større eller mindre grad mellom kjønnene.

Ulik makepreferanse er ett eksempel på psykologiske kjønnsforskjeller formet av evolusjonen. Streben etter høyere økonomisk- og sosial status er et annet.

Uansett hvor mye ressurser og makt en kvinne kan skaffe er hun biologisk begrenset i antall barn hun kan lage (men ikke hvor godt hun kan fostre sine barn). Det er derimot ikke menn. En økt akkumulering av formue har altså ikke gitt kvinner en økning i reproduktiv suksess på samme måte som hos menn.

Som hos alle andre pattedyr har menn sin reproduktive suksess alltid vært begrenset av tilgang til hunner å befrukte. Når hunnene har en vesentlig høyere foreldreinvestering vil de også være de mer kresne i valg av make. Våre kvinnelige forfedre med preferanse for en partner som kan anskaffe mat, beskyttelse og økonomisk trygghet har selektert frem menn som kan skaffe slike goder. Som følge har seleksjonspresset i stor grad vært ulikt for de to kjønnene, med ulike preferanser og aspirasjoner som resultat.

Menn med høy sosial status er en god indikasjon på at han har tilgang til ressurser. Det er også en tydelig preferanse kvinner har i en partner. At vi finner samme mønster uavhengig av kulturer, nasjoner og politiske systemer tyder det på at slike tydelige kjønnsforskjeller utspringer fra en felles evolusjonsarv. Høyere sosial status korrelerer i tillegg positivt til en høyrere reproduktiv suksess hos menn.

Når gevinsten er stor kan vi også regne med at konkurransen er stor. Anskaffelse av økonomisk- og sosial status er intet unntak. Å knive om de få men høyst ambisiøse stillingene på toppen krever en oppofrelse av andre livsutfoldelser, et konkurransedriv og en villighet til å ta risker. Fra dette kan vi forutse at menn vil generelt være mer villige til å konkurrere og ta større risikoer.

Det primært mannlige hormonet testosteron er en stor syndebukk til at de finansielle risikoene kan bli store og til tider uansvarlige. Nylig ble det også påvist en sammenheng mellom høyere testosteron-nivå og menns interesse i å kjøpe produkter som signaliserer økonomisk status.

Det bør understrekes at til og med blant de mest kjønnstypiske preferansene overlapper det mellom menn og kvinner (testosteron-nivå er et unntak). Det finnes kvinner som er mer karriereorienterte, konkurransedrevne, aggressive og villige til å ta risker enn flertallet av menn. Utvalget av menn med slike trekk er derimot større.

Om slike biologiske disposisjoner ikke er spesifikke kriterier for en topplederstilling i næringslivet så er de hvert fall sannsynlige variabler verdt å ta med i ligningen når vi prøver å få en helhetlig forståelse av kjønnsfordelingen.

Likestilling betyr like muligheter

Å anerkjenne evolverte kjønnstypiske forskjeller vil for mange bli sett på som et tilbakeslag for likestillingens fremmarsj. Dette er kanskje frykten Helleland har når hun avfeier biologisk relevans som ’dårlig holdning’ fra de som anviser til det.

Det paradoksale er at det virker å råde en konsensus om at kjønnsdiversitet på arbeidsplassen har en konkurransefordel verdt å strebe etter, samtidig som at menn og kvinner ikke er psykologisk ulike. Her står den ene påstanden i strid med den andre.

La meg være tydelig på at individer bør aldri defineres ut i fra gjennomsnittlige trekk blant kjønnet man tilhører. At menn og kvinner som gruppe er forskjellige på ulike områder betyr heller ikke at vi er av ulik verdi eller bør behandles annerledes. På den andre siden bør vi heller ikke være raske med å tilskrive observerte kjønnsforskjeller kun til kulturelle årsaker. Kulturelle og biologiske forklaringer ekskluderer ikke hverandre, men er heller begge relevante faktorer vevd inn i et komplekst samspill.

I lys av hva vi vet om kjønnstypiske preferanser og interesser mener jeg vi bør ha en mer nyansert og åpen diskusjon fremover om hva et likestilt samfunn ser ut som. Hvor likestilling kommer i form av like muligheter, men ikke nødvendigvis alltid likt utfall.

Dersom vi ønsker å stimulere fram spesifikke adferdsmønstre etter politiske forskrifter mer effektivt, kreves det at vi også adresserer det evolusjonære opphavet til våre kjønnsforskjeller.

(Redigert utgave av teksten som ble først publisert på DB.no den 7. august 2018.)