Mennesker vil ha rettferdighet — ikke likhet
Hvis du gir en treåring i oppgave å dele ut godteri til en gruppe barn, passer barnet nøye på at alle får like mye. Og selv om små barn gjerne tar litt ekstra til seg selv, så er de klar over at de også egentlig bare skulle fått like mye som de andre. For barn som er seks år er det så viktig at alle får like mye av et gode, at de foretrekker å kaste det som blir til overs hvis det ikke lar seg dele helt likt.
Kampen mot ulikhet
Et stort antall eksperimenter de siste årene har bekreftet at mennesket nesten instinktivt bryr seg om rettferdighet. Denne menneskelige hangen til likhet har til og med fått et eget vitenskapelig navn; “inequality aversion” eller “motvilje mot ulikhet” på godt norsk. Allerede ved ettårsalderen ser det ut til at vi legger merke til det dersom noen deler ulikt (6, 7, 8) — og at vi misliker den som fordeler ulikt (9). Fra annen forskning vet vi at samfunn med høy økonomisk ulikhet blir mer ustabile (10), er mer voldelige (11), og skaper mindre velstand (12).
Sett i sammenheng med delingseksperimentene virker det entydig: mennesket er en sosial art som ikke trives med ulikhet og som instinktivt vil bekjempe ulikhet. Selv om vi skulle klare å utrydde fattigdom og alle har sine grunnleggende behov dekket, så vil menneskenaturen ikke la oss slå oss til ro før de rikeste også blir mindre rike. Vitenskapen er klar og nå handler det bare om å implementere den riktige politikken for å skape bedre samfunn. Gini-koeffisienten, som måler grad av ulikhet i inntekt og formue i et samfunn, er blitt en sentral politisk måleenhet. De som er uenige i de politiske tiltakene som skal redusere ulikheten er ubeleste faktafornektere eller rikinger som er redde for å miste sine privilegier.
Begrepsrot i forskningsformidlingen
Ja, så enkelt kunne det vært. Men likhet og rettferdighet er ikke det samme, og forskningen på rettferdighet viser at vi ikke egentlig bryr oss så mye om ulikhet.
I april 2017 trykket tidsskriftet Nature Human Behaviour en artikkel med påstanden om at mennesker tvert imot foretrekker å leve i samfunn med ulikhet og at det er menneskenaturen som gjør at vi foretrekker dette. Det er en oppsiktsvekkende påstand som mange nok har avfeid som et politisk motivert utspill. For dersom det er sant, betyr det jo ikke bare at vi bruker mye krefter på noe som mennesker ikke egentlig er så opptatt av. Det betyr jo også at dersom vi skulle lykkes med å lage et samfunn med perfekt likhet, så vil ikke mennesker trives i det.
Men viser ikke forskningen nettopp at vi mennesker instinktivt vil ha likhet?
Nei, sier professor Paul Bloom og hans medforfattere fra Yale University. Alle eksperimentene med barn som deler godteri og voksne som fordeler penger viser at vi vil ha rettferdighet, ikke likhet. Eksperimentene har en innebygd “feil” som gjør at man ikke kan skille mellom likhet og rettferdighet. Feilen er at det ikke er forskjell på hvilken innsats deltakerne har bidratt med eller hvilke behov de har — og da er lik fordeling det samme som rettferdig fordeling. De fleste forskere er klar over dette, men blander allikevel ofte begrepene likhet og rettferdighet. Selv Frans de Waal, den fremragende forskeren bak et berømt eksperiment hvor kapusineraper reagerer negativt på urettferdig belønning, blander sammen begrepene når han presenter det som reaksjoner på ulik betaling selv om han er klokkeklar på at det er rettferdighetssansen (“fairness”) han forsker på i sine vitenskapelige artikler (13).
Vi foretrekker rettferdig ulikhet fremfor urettferdig likhet
I eksperimenter hvor ulik innsats og behov tas med, blir det tydelig at vi foretrekker ulikhet dersom den er rettferdig. I stedet for å kaste premiene som blir til overs, gir barn det til den deltakeren som de har fått høre har gjort ekstra mye arbeid (14, 15). Og seksåringer foretrekker at den som har gjort mest skal få enda mer av fellespotten enn det som blir til overs etter at alle har fått likt (16, 17, 18, 19). Selv ettåringer forventer at den som har gjort mest også får mest i belønning (20).
Så svak er motviljen vår mot ulikhet at vi synes det er greit at en eneste deltaker får hele potten hvis vi er innforstått med at tildelingen skjedde helt tilfeldig på en rettferdig måte, for eksempel gjennom loddtrekning eller “flasketuten peker på” (21, 22).
Hvorfor har mennesket en rettferdighetssans?
Det synes ganske åpenbart at rettferdighetssansen er en del av menneskets natur. Vi finner den jo hos aper, hos små barn og i krysskulturelle undersøkelser (selv om hva som oppfattes som rettferdig kan variere mellom kulturer). Akkurat hvordan evolusjon har dyrket fram en rettferdighetssans forskes det en del på. Hele 17 modeller er foreslått av ulike evolusjonsforskere, men i hovedsak handler modellene om det samme.
Menneskets evne og vilje til å samarbeide er dyrket fram av naturlig seleksjon. Vi kan ofre noe for andre fordi samarbeid ikke er et nullsumspill og over tid vil vi få mer igjen enn vi ga fra oss. Men denne dynamikken er sårbar for juksere, så vi ser ut til å ha utviklet et internt regnskapssystem for å hjelpe oss med å holde oversikt over hvem som har bidratt ekstra og hvem som har lurt seg unna. En tilhørende “rettferdighetssans” er en relativt enkel løsning for å motivere til riktige reaksjoner i dette komplekse sosiale samarbeidet hvor alle kommer bedre ut over tid.
En tenkt “likhetssans” ville derimot motivert oss til å sørge for at alle fikk like mye etter hver samhandling. Og her tror jeg fagterminologien er forståelig nok til at jeg kan bruke den til å forklare hvorfor likhetssansen neppe finnes: å alltid søke lik fordeling er ikke en evolusjonært stabil strategi, fordi den vil erstattes av juksere.
Ulikhet mobiliserer ikke massene, urettferdighet gjør
I den offentlige debatten blandes begrepene ulikhet og urettferdighet, antakelig både bevisst og ubevisst. Interessegrupper og politiske bevegelser har forlengst oppdaget at man kan mobilisere folk gjennom å appellere til rettferdighetssansen deres. Hvis man ønsker å endre en fordeling, slik interessegrupper gjerne vil, så er det effektivt å mane fram et bilde av at dagens fordeling er urettferdig. Men ulikhet i seg selv er bare egnet til å mobilisere dersom folk oppfatter at ulikheten har en urettferdig årsak, som forskjellsbehandling eller urettferdige fordeler.
Nesten daglig kan man lese utspill hvor noen peker på en ulikhet og spiller på en oppfattelse av at ulikheten må skyldes urettferdighet. Et ferskt eksempel er komiker Sigrid Bonde Tusvik som reagerte på en ulikhet i kjønnsfordelingen blant vinnerne av humorprisen. Som svar påpekte arrangøren at prosessen var rettferdig og at den bør fortsette å være det: “men man kan ikke manipulere slik at de man vil skal vinne, vinner.”
Vær forsiktig med hva du ønsker deg
For skal man rette opp en ulikhet er det fort gjort å innføre urettferdige tiltak, som å gi noen fordeler fordi de tilhører en bestemt gruppe eller å ta fra noen verdier som de selv har ervervet. Men dette vil være kortlivede seire. For det er ikke ulikheten vi mistrives med, men urettferdigheten.
Det er menneskelig å forvente at man får noe mer igjen for en ekstra stor innsats og det er menneskelig å reagere på at noen får mer på urettferdig grunnlag. Samfunn som har som øverste formål å fjerne all ulikhet må motarbeide disse sidene av vår natur og blir dermed utrivelige for menneskene som bor i det.
Man kan ikke uten videre gå fra å konstantere hvordan noe ER til å si hva vi BØR. Spesielt biologi har blitt misbrukt på denne måten med grusomme resultater. Så det er all grunn til å følge nøye med når noen benytter biologiske forklaringer til å si noe om hvordan ting bør være, slik jeg gjør her. Men det er å trekke det for langt hvis hva vi etter hvert vet om menneskenaturen ikke skal kunne opplyse den offentlige debatten og hjelpe oss å utvikle et bedre samfunn. Og det må da være bedre å si noe om BØR utifra hva man har funnet ut at faktisk ER (rettferdighetssans) og ikke et påstått, men usant, ER (likhetssans).
Ved å tydelig skille mellom rettferdighet og likhet gjør vi det lettere å tenke klart slik at vi kan stille gode og samlende spørsmål i opphetede samfunnsdebatter. Det kan bidra til at vi lettere diskuterer urettferdige mekanismer og prosesser slik at de kan gjøres mer rettferdige. Det er i alles interesse.
Det er også i vår felles interesse at folk flest har tillit til de rettferdige mekanismene som vi har etablert i samfunnet vårt. Denne tilliten er basert på at folk forstår at mekanismene er rettferdige. Tilliten svekkes av retorikk som blander sammen ulikhet og urettferdighet.
Dersom kampen mot ulikhet vinner fram uten et mer reflektert forhold til hva som er rettferdige mekanismer og prosesser, risikerer vi å skape et mer urettferdig samfunn. Og mennesket gjør opprør mot urettferdighet.
En tidligere utgave av artikkelen har vært publisert på Minerva.
Referanser
1 Olson, K. R. & Spelke, E. S. Foundations of cooperation in young children. Cognition 108, 222–231 (2008)
2 Shaw, A. & Olson, K. R. Children discard a resource to avoid inequity. J. Exp. Psychol. Gen. 141, 382–395 (2012))
3 Smith, C. E., Blake, P. R. & Harris, P. L. I should but I won’t: why young children endorse norms of fair sharing but do not follow them. PLoS ONE 8, e59510 (2013)
4 Shaw, A. & Olson, K. R. Children discard a resource to avoid inequity. J. Exp. Psychol. Gen. 141, 382–395 (2012)
5 McAuliffe, K., Jordan, J. J. & Warneken, F. Costly third-party punishment in young children. Cognition 134, 1–10 (2015))
6 Geraci, A. & Surian, L. The developmental roots of fairness: infants’ reactions to equal and unequal distributions of resources. Dev. Sci. 14, 1012–1020 (2011)
7 Schmidt, M. F. H. & Sommerville, J. A. Fairness expectations and altruistic sharing in 15-month-old human infants. PLoS ONE 6, e23223 (2011)
8 Sloane, S., Baillargeon, R. & Premack, D. Do infants have a sense of fairness? Psychol. Sci. 23, 196–204 (2012)
9 Schmidt, M. F. H. & Sommerville, J. A. Fairness expectations and altruistic sharing in 15-month-old human infants. PLoS ONE 6, e23223 (2011)
10 Alesina, A. and Perotti, R. Income distribution, political instability, and investment. European economic review, 40(6), pp.1203–1228. (1996)
11 Daly, M. Killing the Competition: Economic Inequality and Homicide. Transaction Publishers (2016)
12 Brueckner, M and Lederman, D. Effects of Income Inequality on Aggregate Output”, World Bank Policy Discussion Paper 7317 (2015)
13 Brosnan, S. F., & de Waal, F. B. Evolution of responses to (un) fairness. Science, 346(6207) (2014)
14 Shaw, A. & Olson, K. R. Children discard a resource to avoid inequity. J. Exp. Psychol. Gen. 141, 382–395 (2012)
15 Baumard, N., Mascaro, O. & Chevallier, C. Preschoolers are able to take merit into account when distributing goods. Dev. Psychol. 48, 492–498 (2012)
16 Damon, W. The Social World of the Child (Jossey-Bass, 1979)
17 Sigelman, C. K. & Waitzman, K. A. The development of distributive justice orientations: contextual influences on children’s resource allocations. Child Dev. 62, 1367–1378 (1991)
18 Kanngiesser, P. & Warneken, F. Young children consider merit when sharing resources with others. PLoS ONE 7, e43979 (2012)
19 Hamann, K., Bender, J. & Tomasello, M. Meritocratic sharing is based on collaboration in 3-year-olds. Dev. Psychol. 50, 121–128 (2014)
20 Sloane, S., Baillargeon, R. & Premack, D. Do infants have a sense of fairness? Psychol. Sci. 23, 196–204 (2012)
21 Kimbrough, E. O., Sheremeta, R. M. & Shields, T. W. When parity promotes peace: resolving conflict between asymmetric agents. J. Econ. Behav. Organ. 99, 96–108 (2014)
22 Shaw, A. & Olson, K. Fairness as partiality aversion: the development of procedural justice. J. Exp. Child Psychol. 119, 40–53 (2014)
