Lykke og biologi i velferdsstaten
Norge, 2013: Jeg lever i en overflod og en trygghet uten paralleller i verdens historie, omgitt av fantastiske maskiner og underholdningstilbud — flyvende biler er omtrent det eneste som mangler for å gjøre science fiction-utopien komplett. Jeg burde, med andre ord, gått omkring i en permanent lykkerus av moro og velbehag. Men det gjør jeg ikke, og ingen andre jeg kjenner heller. I stedet er vi ofte oppgitte; vi grubler over vår eksistens, kjenner oss meningsløse, søker etter mannsroller med Knausgård, spiller dataspill og drikker oss fulle. Vi lengter vekk.
Velferd gir ikke lykke
Forunderlig nok er dette en internasjonal trend. I rike land er det nesten ingen sammenheng mellom hvor godt folk har det og økonomisk vekst: Økningen i lykke er bare noen få prosent av økningen i velstand. Mange land bryter dessuten med trenden, for eksempel Norge, hvor mål på lykke har gått svakt nedover. Det er faktisk ingen statistisk sammenheng mellom et høyt velferdsbudsjett, og at innbyggerne lever sunne og lykkelige liv. I industrialiserte land har også forekomsten av depresjoner økt i etterkrigstiden. Alt dette er dypt ikke-intuitivt: Vi har da fått det «bedre», ikke bare blitt rikere?
Fra et biologisk perspektiv ser dette annerledes ut. Lykkefølelsen er en kompleks nevrofysiologisk mekanisme og et produkt av evolusjon. Lykke er dermed ikke bare en belønning for å oppnå noe, men en uatskillelig del av hvorfor vi i det hele tatt forsøker å gjøre noe som helst. Spørsmålet om hva som gjør oss lykkelige handler egentlig om hva det er å være menneske, og hvordan vi har evolvert. Dette leder til et til et annet, mye dypere paradoks, som bør bety noe for hva vi tenker om dette merkelige livet i velferdsstaten. Som alle andre skapninger er vi tilpasset å takle en strøm av relativt forutsigbare, naturlige utfordringer. Men hva skjer med oss når oppgavene våre endelig blir løst, og forsvinner?
Helvetet som velferdsmodell
Tradisjonelt har lykke ofte gjerne blitt forstått som fravær av lidelse. Hvis man kan sørge for at folket ikke har det vondt, har man også sørget for at de har det godt. Denne antagelsen har vært den samme innen tenkning om velferd hos dyr, der hovedanliggendet har vært å unngå lidelse. Lidelse forstås oftest som smerte, sult, stress, sykdom; dyret må ha mulighet til normal bevegelse og adferd. Det er imidlertid et grunnleggende prinsipp at dyr i fangenskap bør ha mulighet til å oppføre seg naturlig. De må ha plass til å snu seg omkring og stelle seg. Hester trenger å løpe, gnagere trenger noe å gjemme seg i. Sjimpanser trenger klatremuligheter og vanskelig innpakkede godbiter. Giraffer trenger å beite blader fra høye greiner.
Vi glemmer imidlertid lett at stress og anstrengelser er en del av de fleste dyrs naturlige repertoar, like mye som det å grave huler eller jakte. Adferdsøkologen David McFarland (1981) utviklet en interessant modell som viser hvordan dette fungerer: Hvert enkelt behov, for eksempel ernæring, er rangert på en akse som viser hvor lett det kan tilfredsstilles. Aller nederst er behovet umulig å dekke helt, og det medfører lidelse — i dette tilfellet fordi dyret holder på å sulte i hjel. McFarland kalte denne sonen for «skjærsilden», eller purgatoriet, med et nikk til Dantes beskrivelse av helvetet. Lenge opp på aksen kommer vi til det normale området, der næringstilgang er begrenset, men tilstrekkelig. Dette er hva dyret er tilpasset å håndtere, og krever bruk av både fysiske og kognitive evner. En rekke studier viser at jakt og sanking oftest innebærer overraskende presise vurderinger og valg, nøye tilpasset næringsverdien av mulige ressurser, tidsbruk og farer underveis.
Enda høyere opp på McFarlands akse blir derimot tilgangen til slutt unaturlig rik; maten finnes over alt og dyret trenger ikke lenger vurdere eller velge mellom ressurser. Vanlige ernæringsstrategier og medfødte evner blir overflødige. I forhold til variert, naturlig adferd er individet i praksis paralysert. Overflod utgjør altså en form for frihetsberøvelse.
McFarland kalte dette stadiet for limbo.
Også det vonde er naturlig
Man kan altså tenke seg at dyr er evolvert for å håndtere en rekke spesifikke utfordringer av ulik kompleksitet, i området mellom limbo og purgatoriet i McFarlands modell. Naturlig adferd kan forstås som et medfødt sett handlingsregler og forventninger, og uten muligheten til å leve ut disse reagerer dyret med apati og repetitiv adferd. Men mye av det naturlige adferdsspekteret vil utgjøre responser til potensielt farlige situasjoner: At løver trenger sebraer er selvinnlysende, men spørsmålet er om ikke sebraer også trenger løver. Artene har evolvert i respons til hverandre: Jaktinstinkter og fluktresponser, begge er sentrale overlevelsesstrategier.
Med andre ord: Å møte motgang er en sentral del av naturlig adferd. De fleste høyerestående dyr er tilpasset miljøer som byr på kontinuerlige farer og utfordringer. Hvis det skal gi noen mening å prate om lykke hos andre arter, kan vi bare forstå det som følelsen av å mestre disse naturlige utfordringene. Hvis vi antar at andre dyr i det hele tatt har noe vi kan kalle bevissthet, kan vi også anta at de føler lykke når de finner mat, unnslipper en predatorer, og parer seg. Løven mestrer sin tilværelse ved å drepe en sebra, sebraen mestrer sin ved å slippe unna en løve. Som en langlivet dyreart vil vi mennesker selv til enhver tid ønske å sikre oss mot farer og motgang. Det er lett for oss å overse at utfordringer kan være en sentral del av det å være lykkelig — også for vår egen art.
Hva er «naturlig» menneskeadferd?
Mange evolusjonspsykologer har forsøkt å forstå menneskers depresjoner og manglende lykke. Det er klart at det er en mismatch mellom vår evolverte eller «naturlige» adferd, og hva slags miljø vi lever i nå. Sammenliknet med dagens jeger-sanker-samfunn — som brukes som modell for forhistoriens jaktkulturer — er vi for eksempel eksponert til langt større grupper av mennesker og blir utsatt for konkurranse fra langt flere. Bånd knyttes og brytes raskt, gamle har ikke lenger verdifulle sosiale kontakter og kunnskap som i fortidens samfunn gjorde dem viktige for de unge. Familiegrupper blir fragmentert, og vi står uten den intimiteten og støtten som vi ville ha opplevd i våre «tidligere liv». Modellen sier altså at det moderne samfunnet har blitt verre, og at vi dermed reagerer med depresjon.
Men det er en interessant bakside av dette: På mange måter har samfunnet også blitt bedre. Risikoen for å bli utsatt for vold har vært høyere i nær sagt alle stadier av vår historie enn i dagens europeiske samfunn. Vi er tilpasset å leve i et langt farligere miljø enn vi gjør i dag, og jeg mistenker dette er en undervurdert årsak til meningsløsheten som plager oss. Uten fiender og uten farer er det ikke lenger behov for tette vennskapsbånd og lojalitet, og aggresjon kan bare leves ut i spill eller lek. Behovet etter å finne trygghet sitter dypt i oss og speiler denne risikofylte forhistorien.
Andre negative aspekter av vår fortid er også fordrevet idag. Behovet for kroppsarbeid er omtrent eliminert fra store deler av norske arbeidsplasser; både ferdigheter og rent fysiske oppgaver. Hvis man aldri blir sliten, vet man heller ikke hva det vil si å være uthvilt. De aller fleste har erfart hvor tilfredsstillende det er å lage noe, selv — men hvor sentralt slike ting er for et rikt liv er vanskelig å si.
Livet i limbo
Problemet — det store paradokset — er altså dette: Vi er tilpasset å søke trygghet og fri tilgang til mat, og til å unngå anstrengelser som koster dyr energi og utsetter oss for risiko. Men vi er ikke tilpasset å oppnå disse tingene. Vårt indre driv etter å sikre oss for farer manifesterer seg kulturelt som en idé om at det gode liv er en konkret tilstand som kan oppnås, men mye av dette kan være en illusjon. Lykken er å klare utfordringene underveis, ikke å komme i mål. I målet venter limbo. For hvert naturlige behov som dekkes, innskrenkes mulighetene til å mestre utfordringer på veien videre; en snikende frihetsberøvelse. Til slutt, på pleiehjemmet, er alle behov dekket og individet er redusert til total passivitet.
I Norge i dag er vi beboere av et samfunn der «velferd» er et grunnprinsipp, men denne menneskevelferden tar ikke hensyn til biologi — snarere er det interessant å tenke i retning av at våre nedarvede adferdsmønstre ikke passer spesielt godt til dagens system. Men veien til helvetet er som kjent brolagt med gode forsetter, og dette systemet har blitt skapt av oss selv og vårt eget, medfødte behov etter trygghet, slik som sukkertrang skapte godteri.
Er velferdsstaten dermed et menneskefiendtlig prosjekt, der vi er dømt til limbo, med depresjoner og apati? Helt sikkert ikke, og ingen ønsker en reversering til stammekrig som samfunnsfundament. Mye av det vi gjør i dagens samfunn er jo tross alt ikke så annerledes enn før; vi slåss med ord i stedet for våpen, og gjennom komplett unyttige friluftsaktiviteter finner vi tilbake til slit og utfordringer. Men man slipper ikke unna biologiske realiteter: Hvis målet er å sørge for at alle i Norge lever meningsfulle liv, er neppe middelet å gi alle alt de vil ha. Det er snarere å legge til rette for at folk kan oppnå det gjennom å streve; the pursuit of happiness.
Savnet etter noe vi ikke vil ha
Absolutt trygghet har ingen evolusjonær forhistorie, og det gir oss dermed ikke noen følelser overhodet, hverken godt eller vondt. Den eneste opplevelsen som gjenstår er en udefinerbar desperasjon over tiden som går, en formening om at noe mangler. Som Erlend Loe skriver i romanen L (1999), en representant for generasjonen “som ikke bygde Norge”:
Vi går på fester. Vi snakker. Vi ler. Vi studerer på universitetet. Vi syns boligmarkedet er håpløst. Vi syns mange ting. Vi har mange felles venner. Vi har ingen fiender.
En gang iblant tenker jeg at vi kanskje skulle hatt oss en fiende. En skruppelløs faen som ødela tingene våre og truet oss på livet fra tid til annen. En riktig jævel. En lumsk faen som kanskje gjemte seg i skogen. En vi ville banke opp. Sammen. Gå ut i skogen for å banke ham. Overnatte i skogen. Mangle noe. Løsne skudd. Bli skadet. Hjelpe hverandre.
Hjelpe hverandre.
Bruke et år eller to på å få has på ham. Komme ned fra skogen igjen. Tynne og utslitte. Glade. Med håret i uorden. Kanskje med skjegg. Gå gjennom gatene og rope. Omfavne noen tilfeldig forbipasserende. Kanskje skrive et dikt om mødrene våre. Og fedrene.
Det er farlig tanke. Jeg tenker den bare av og til.
