Da jeg ble treningsfyr igjen
Jeg vet, det er utrolig slitsomt med folk som maser om hvor mye de trener og hvor flinke de er. På tross av det ene eller det andre. Mens man selv sitter der med dårlig samvittighet, med ostepopen like mye drysset nedover tskjorta som i pose eller kjeft og colaen lunken på bordet. “Men én dag, da!”. Men inntil da er disse treningsidiotene utrolig irriterende, og enda mer nå, nå som appene deler all aktivitet på Facebook og man faktisk SER hvor mye de løper til enhver tid.
Tro meg. Jeg var en av dem som ikke trente. Det sluttet jeg med da jeg var ferdig i militæret som tjueåring. Da var jeg i mycke bra form og hadde trent og spilt fotball jevnlig siden åtteårsalderen. Ikke at jeg var noen treningsnarkoman, men hvis jeg var noe, så var det idrettsgutt. Som var utrolig interessert i musikk, film og alt som hadde skjermer og knapper. Lite har egentlig forandret seg siden da, sånn egentlig. Prosentvis var likevel trening langt nede på skalaen mellom årene 21 og 33. Løkkefotball av og til, så klart. Men det var så tungt at det ikke ble for ofte.
Men etter å ha presset vekta (da jeg fortsatt turte å sjekke) opp i rundt 110 kilo rundt 2004/2005 (jeg er 177 cm høy/lav), begynte det å gå opp for meg at jeg faktisk var skikkelig utrent og at jeg ikke likte det. Den vektstigningen gikk såpass sakte fra 1998 (da jeg fortsatt var en normal tjuefireåring uten for mye muskler og som passet perfekt inn i størrelse medium) at det ikke gikk helt opp for meg hvor “ille” det begynte å bli. Flere år med billig øl, dårlig kosthold og null bevegelse i studentbygda Bø tok på rent fysisk, men helt i det skjulte. Det er den slemme baksiden av den gode stemningen Bø byr på. Du blir feit av å være der. Jeg har sett så mange komme tynne og dra feite (altså — vi overdriver selvsagt her) og pløsete. For så å vise seg et par-tre år senere som normale igjen. Bø er en komfortsone av rang, og komfort er som kjent ikke bare positivt.
Jeg prøvde meg på noen stakkarslige løpeturer i kveldsmørket rundt 2003/2004, men det var et par hundre meter og så måtte jeg bare gå hjem igjen. Ikke var det artig å løpe heller, sånn generelt. Så det var ingenting å glede seg til. Det var ille. Og det tok motivasjonen fra meg. Jeg, som en gang hadde løpt 3000 meter på 12 minutter. Det var hardt å få trykt virkeligheten nedover kroppen som ei altfor trang skjorte som du trodde passet. Så jeg begravde meg i jobb, øl og mer grandiosa og lot som ingenting.
[caption id=”attachment_4199" align=”aligncenter” width=”225"]
Der ern klar for en joggetur, gitt! Mer happy enn det ser ut.[/caption]
Men så, en dag i 2008, kom det plutselig noe over meg. Før jeg visste ordet av det hadde jeg begynt å løpe i det små. Små kveldsturer i mørket, slik at ingen skulle se meg. Slik som sist. Men nå fortsatte jeg. Begynte etterhvert med faste ruter. Løp en 3–4 km, nesten uten stopp. Jeg aner ikke hvor denne plutselig motivasjonen kom i fra, den kom bare over meg. NÅ gjør du det! Det hadde nok noe med at jeg nå ikke lenger bodde i kollektiv eller sammen med noen andre, slik at det var lettere å dra ut, uten å få spørsmål. Det er rart med det, nemlig. For når du ikke er en person som trener, så blir det liksom en så big deal at du plutselig er en som gjør — og spesielt var det merkbart i Bø. Alle visste hvem du var og du var ikke kjent for å trene. Helsike, den gangen (og spesielt de første årene), så var det nesten tabu å trene når du var kulturmenneske. Og jeg trives virkelig ikke med at folk skal ha fordomsfulle meninger om meg og fortelle det til meg (“Du er da ikke sånn?”, “Hvorfor gjør du det?”, “Hæ? Liker du henne?”, bla bla bla). Med hånda på hjertet, det er noe av det verste jeg vet. Det å vokse opp på bygda er slik, og jeg likte det ikke, så sånn sett var det ganske håpløst å bruke så mange år i ei tilsvarende bygd som voksen. For å si det sånn — det har historisk sett ødelagt for andre ting også. Men ferdig med det.
En annen motivasjonsfaktor var min kjære venn teknologifremskrittet. Plutselig hadde jeg en telefon med gps på. Med en app som kunne fortelle meg hvor langt jeg løp og hvor fort. Jeg kunne begynne å logge, se statistikk og se at ting gikk fremover — ikke bare “innbille meg det”. Den gangen hadde jeg bare en Nokia (som jeg vant i en konkurranse, faktisk), men så kom smarttelefonene inn i mitt liv og jeg har ikke sett meg tilbake siden. For en som elsker målbar statistikk så er en løpetur nå like mye en motivasjon ut fra den faktoren. Å bevise at man kan og får det til, svart på hvitt.
Siden den gang har jeg forsøkt å løpe minst én gang i uka, men stort sett med et snitt på to ganger i uka. Og vekta er nede i 77–78 kilo. Fortsatt er målet min gamle matchvekt på 72, men da jeg begynte var målet 77. Det nådde jeg i fjor høst — og jeg tenkte ikke en gang over det før det hadde gått en god stund. Det beste med det hele var å føle seg som seg selv igjen, ikke nødvendigvis bare vektmessig, men også personlighetsmessig. “Jeg er en person som trener”, fremfor “Jeg er en dvask faen som bare ligger på sofaen” (noe jeg dog gjør mye av ennå).
Jeg vil aldri bli en sånn en som deltar i Birken eller sykler Trondheim-Oslo. Aldri. Jeg synes sånt er fjottete. Det blir for mye av det gode. Da handler det om noe annet, virker det på meg. For all del, dere må bare holde på, men fra mitt ståsted virker slike menn (det er alltid menn) desperate i sin treningsiver med de dyreste utstyret, og det mangler liksom en glede i det. Jeg løper når jeg har lyst og jeg har egentlig lagt fra meg målet om å løpe en halvmaraton. Det blir for panisk. Å kunne ei løpe ei mil på en time er mer enn bra nok for meg — og for kroppen min.
Og for mange er det ganske vanskelig å se for seg. Det var det for meg også. Men har du lyst, så får du det til.
Det vet jeg alt om!
Du finner mine treningsprofiler her (Jeg klarer ikke bestemme meg for én av tjenestene…!):
Runkeeper
Endomondo
