Trafikk-Trondheim

Heldigvis er jeg laget sånn, eller har klart å gjøre det slik, at jeg ikke henger meg opp i bagateller og ting som jeg uansett ikke kan gjøre noe med. Er heller ikke utpreget negativ av meg, jeg kaster ikke bort tida på slikt. Men jeg må innrømme at det å befinne seg i trondheimstrafikken byr på sine utfordringer.

Da for alvor heiv meg ut i trafikken her i byen for to og et halvt år siden, på scooter, syntes jeg at det var merkelig hvor treige alle er. Enten i forhold til fartsgrensene (noen ligger f.eks. konstant 10 km under, uansett), ut fra lyskryss eller bare i kryss generelt. For ikke å glemme at minst halvparten av alle i trafikken IKKE bruker blinklys og på den måten forsinker trafikken ytterligere. Men på scooter så er man i en litt annen situasjon i forhold til treighet, så jeg tenkte at det kanskje bare var fordi jeg fyker avgårde ganske raskt uansett. Jeg tok feil.

Etter at jeg på grunn av min nye jobb kjøpte meg bil i høst (må ha det), innså at jeg at trondheimstrafikken i veldig stor grad består av bilister som virker å være livredde for det å være på veien generelt og som lever i sine egne små bilbobler der det eneste som betyr noe er en selv.

En skulle for eksempel tro at de fleste her i byen var vant til at i lyskryss så betyr gult lys, etter å ha stått på rødt, at man skal være klar til å begynne å kjøre fordi grønt straks kommer og du kan kjøre videre. Neida. De første to bilene i køa forholder seg nesten stort sett alltid slik til denne lysprosessen:

Rødt lys: Jeg tenker på noe annet.
Gult lys: Jeg tenker på noe annet.
Grønt lys: Oj? Grønt lys. Det betyr kanskje at jeg skal kjøre snart. Bare gi meg en 4–5 sekunder til å få satt denne bilgreia i gir slik at jeg kan begynne å kjøre igjen.

Hva skjer da tro? Jo, det tar etter forholdene ekstremt lang tid før køa igjen får begynt å kjøre. Jeg, som er oppvokst på landet og lærte å kjøre bil i minibyen Namsos (med ett eller to lyskryss), vet at man skal være klar til å kjøre når det blir grønt. Hei, jeg legger min ære i å begynne å kjøre NÅR det blir grønt!

Jeg vet også at det ikke er farlig å kjøre over 20 km/t i en sving i et kryss. Faktisk kan du kjøre ganske fort så lenge du ser at det er klar bane og det ikke er speilglatt holkeføre (noe det aldri er i denne ekstremt oversaltede byen). Du trenger altså ikke pusle deg gjennom et kryss i redsel for å skli på asfalten. Du bedriver ikke Formel 1, vet du.

Jeg har selvsagt også lært meg at man skal blinke når man skal skifte retning eller fil, eller skal inn eller ut av et kryss. Spesielt viktig er det i en by der du ikke er alene på landeveien. Og er du mot formodning alene, så blink likevel, for da setter det seg som en refleks at du skal vise tegn. For hva skjer om du ikke viser tegn til de andre trafikantene rundt deg? Du både forsinker og irriterer og ødelegger for flyten i trafikken.

Å være i trafikken er etter mitt syn å delta i noe som er større enn deg selv, akkurat som å være en del av et samfunn. Det er som et samfunn i miniformat, rett og slett. Én person kan ødelegge mye for de andre, rett og slett. Men hvis alle bidrar, så blir alt så mye bedre!

For meg er all denne egoismen i trafikken dessverre et tegn på et norsk samfunn som også har blitt egoistifisert (mitt ord?). Meg, meg og meg først gir seg til kjenne i trafikken også. Som igjen fører til at vi lettere blir sinte på hverandre og tenker enda mer på oss selv. En av de mildeste personen i verden, nemlig meg, blir irritert av å være i trafikken. Det burde si en del.

Samtidig er ikke alt bare tullball. Det er stadig fine gester å se og det varmer hjertet like mye som da jeg f.eks. lærte som barn hvordan pappa hilste til fremmede biler som ventet med å kjøre over ei bro til han hadde kommet over med sin. Denne respekten for andre finnes fortsatt et og annet sted. Og jeg synes det er viktig at vi som faktisk bruker hodet litt fortsetter å utvise respekt og raushet i trafikken, slik at vi ikke ender opp med total mangel på folkeskikk.

Vi har et ansvar.

UP-Frode, ut.

NB! Her er forøvrig en reportasje i Adressa som bekrefter mine fordommer mot BMW- og Audi-sjåfører, som de mest slarkete og egoistiske sjåførene.