Às̩e̩ o til Legendene. Men den nye generasjonen er allerede klar

(From the Norwegian section of the Golden Mirrors blog. Published on September 21st 2018.)

Monica Ifejilika treffer blinken med dette prosjektet!

Det er min første tanke når jeg ser Legendenes rundbord, første del i Status Quo, et filmprosjekt Queendom-artisten og filmskaperen leder i anledning TrAP Transcultural Art projects sitt 20 års jubileum.

Før jeg snakker ut mine refleksjoner om Legendenes rundbord, vil jeg gjerne presisere at det følgende ikke er en anmeldelse. Jeg har vært en del av dette miljøet i mange år. Jeg samarbeider eller har samarbeidet tett med noen av institusjonene som er med i filmen, som Global Oslo Music og Nordic Black Theatre. Det er såpass mye av mitt hjerte involvert i dette, at jeg ikke er i stand til å anmelde filmen. Jeg forsøker derimot å ta litt avstand, så mye jeg klarer, for å forstå konteksten rundt Legendene, og hvordan de kommuniserer med de yngre generasjonene norske kunstnere med ikke-vestlig bakgrunn. Jeg vil understreke at jeg ikke har kontaktet noen av de involverte i filmen før jeg skrev dette innlegget.

Den 23. august 2018 møttes Monica og fire andre på Melahuset: Miloud Guiderk, kunstnerisk leder i Cosmopolite Scene, Khalid Salimi, grunnlegger av og direktør i Mela, Cliff Moustache, kunstnerisk leder i Nordic Black Theatre & Cafeteatret og Malika Makouf Rasmussen, leder i Global Oslo Music. TrAP omtaler filmen som en samtale rundt spørsmålene: Hva har skjedd siden internasjonale og flerkulturelle kunstnere på alvor begynte å ta plass på den norske kunstscenen? Og hvordan ser kulturlivet ut for den nye generasjonen kunstnere og artister med minoritetsbakgrunn?

Disse er grunnleggende, men nok for store spørsmål å få grundig fatt i i løpet av noen timer, og i klipperommet har Monica Ifejilika løftet Legendenes tanker om makt, posisjoner, historien bak nettverket ofte kalt Oslos mangfoldsscenen og visjoner om framtid.

Nettverket det er snakk om har flere viktige aktører enn de fire som er tilstede i filmen. Barth Niava og CAK ble nevnt, men det ble fra produsentens side ikke sagt noe om hvorfor han ikke satt ved bordet. Samspill og TrAP selv kunne ha viktige synspunkter å tilføye. Tekstlab likedan. Men de fire som er med i filmen er sterkt representative av denne delen av feltet av flere grunner: De tre eldste institusjonene rundt bordet, Nordic Black, Mela og Cosmopolite, er motstandsdyktige og har klart å overleve og vokse gjennom flere regjeringer. De har måttet kjempe seg gjennom noen alvorlige kriser. Malika Makouf Rasmussen representerer etter min mening generasjonen etter de tre. Hun er én av få kvinnelige, norske musikere med sammensatt etnokulturell bakgrunn som har etablert seg som kunstner og kurator i internasjonal skala.

Når jeg hører Legendenes refleksjoner om framtiden, føler jeg noe merkelig i kroppen. Jeg føler uro. Med unntak av Malika, snakker de stort sett om den kommende generasjonen som om den ennå ikke var her. Men det er den. Det er den kommende generasjonen som sier at “Vi er her” i Camara Joofs film Allerede Her, laget for Kulturrådet i sensommer 2018, hvor jeg var rådgiver. Filmen blir omtalt i Legendenes rundbord som et tegn på at mangfoldsprosjektet slik Kulturdepartementet har lagt opp til — gjennom et spektrum av politiske landskap fra Gro I til Erna II -, ikke har fungert.

Det er viktig å påpeke at “Vi er her”-utsagnet får en dypere betydning hvis mottagerne av budskapet er de fire kunstnere og kulturledere som sitter rundt bordet på Melahuset i 2018. “Vi er her”, det sier jeg også til dere, Legender. Det er en generasjonell forskyvning mellom Legendene og de som kom umiddelbart etter dem. Det er generasjonen til Malika, Queendom, Thomas Prestø og meg selv. Vår generasjon har allerede tatt over fronten i dialogen med de høye politiske instansene om kulturpolitikk og maktstrukturer i norsk kunstlivet. Dette har skjedd siden Asta Busingye Lydersen ble utnevnt til nestleder i Kulturrådet. Malika satt i forskjellige utvalg i rådets musikkseksjon i 9 år. Thomas og jeg har også fått plass i politiske diskusjoner innenfor Kulturrådets scenekunstseksjon. Hannah Wozene Kvam er rådgiver for kulturelt mangfold i Akershus fylke.

Vi er bindeleddet mellom Legendenes generasjon og de helt ferske. Men Legendene ser ut til å yte motstand mot å la vår generasjon få dypere faglig innflytelse på deres scener. Vi har alltid møtt åpne dører i disse husene, men når det gjelder hva vi synes om utviklingen i kunstscenen og hvilke kunstneriske og politiske strategier vi kunne tenke oss for våre sterkeste arenaer, er det en vegg av taushet.

Det uroer meg å legge merke til dette. Jeg ser på disse store motstandsheltene. Banebryterne. Jeg skylder dem alt. Men ofte så tenker jeg også på dem som fedre som ikke har lært å slippe kontroll. Malika er den eneste i Legendenes rundbordsom snakker om overføring av makt og posisjoner. Ingen av de andre klarer å formidle ideer for hvordan dette kommer til å skje.

Jeg savner og forventer mer åpenhet fra våre eldre Legender. Jeg håper inderlig at det kommer. Fordi jeg er en av dem som skal føre denne arven videre, og Legendene betyr så mye for oss alle som kommer etter. Às̩e̩ o.(1)

Red. Anm.: (1) “Às̩e̩” er en yoruba betegnelse for livsenergien som ligger i naturen og menneskene. I Afro-brasiliansk tradisjon sier vi “Às̩e̩ o” for å uttrykke gode ønsker, bekrefte noe eller tiltrekke oss det gode.