Bitch, bye: Et svar til Knut Ove Arntzens kritikk av Duduzile Mathonsis “Bitch, Where The Fuck Is My Manifesto?!”

(From Norsk Shakespeare og teatertidsskrift on May 6th 2021.)

Duduzile Mathonsi i en scene av “Bitch…”. (Image: Bård Halvorsen. Lisens: Courtesy from the artist).

I am entitled to To sleep

I am entitled to To rest

I am entitled to To peace

To sleep

To rest

To peace

I am entitled not to have to explain my existence to you.

I am entitled!

(Duduzile Mathonsi i Bitch, Where The Fuck Is My Manifesto?!)

I februar 2020 publiserte Vice Canada et innlegg av scenekunstneren Yolanda Bonnell under tittelen «Why I’m Asking White Critics Not to Review My Show»[1]. Ingressen lød: «Hvite teaterkritikere er ofte portvokterne for suksess, og det er et problem når de mangler kulturell forståelse.» Selv om Bonnell snakker fra et urfolksperspektiv, ble teksten i sin tid referert til og delt av norsk-afrikanske scenekunstnere, meg inkludert. Denne uka ble Bonnells refleksjoner nok en gang gyldig på tvers av kontinenter.

Knut Ove Arntzen, som i sin posisjon som en svært respektert professor i teatervitenskap, kan sies å være en portvokter i norsk scenekunstteori og -kritikk, skrev i disse dager en anmeldelse av forestillingen Bitch, Where The Fuck Is My Manifesto?!, av og med Duduzile Mathonsi, hvor jeg har vært dramaturg. Arntzens mangel på kulturell forståelse og hans euronormative blikk på kunst skinner igjennom i hele teksten.

Å lese Arntzens «Bitchy’-realisme i ‘opp-fucket’ rituale» i Norsk Shakespeare og teatertidsskriftet føles som en knyttneve rett i magen. Som å bli truffet av et vindkast fra en tid som vi for lengst burde vært ferdig med som kunst- og kulturfelt. En tid der kritikerens blikk på, og språkbruk om en svart scenekunstner, lå hinsides alt det som er akseptabelt å si om en hvit kunstners arbeid. Dette er en tekst preget av mangel på kunnskap om den sentrale tematikken i stykket, og som utøver rasistisk vold på epistemisk nivå[2] mot Mathonsi på flere måter.

La oss starte med ingressen. Der åpner forfatteren med å plassere Mathonsi geografisk på jordkloden, nemlig i Sør-Afrika, og forsetter med en slags «rasisme disclaimer», ved å slå fast at «norsk teater har bruk for kunstnere med en ikke-europeiske bakgrunn», før han slår fast at hun ikke helt har lykkes med sin kunstneriske målsetning. Dette er et retorisk selvforsvarsgrep som dessverre går igjen når hvite vil ytre seg kritisk om verk av rasifiserte mennesker. Omtrent som å si: «Du lager dårlig kunst, men Gud for en viktig jobb du gjør for integrering!»

Yolanda Bonnell skriver videre i sin kronikk at «[h]vite mennesker forstår ikke hvordan det er å ferdes i verden som melaninrik. [Fra oss] som stadig blir oversvømmet av hvithet i media, i vår hverdag, i akademia, i institusjoner, kreves det at vi forstår hvithet.» Noen ganger, for å bli tatt på alvor og vise at vi forstår spillereglene, gjør vi noe som er kjent som code switching, det vil si at vi tilpasser oss det hvite blikket, og gjør det som er forventet av oss. Frantz Fanon beskrev dette på briljant vis i Black Skin, White Masks.

Det er nettopp dette paradigmet Duduzile Mathonsi vil utfordre med sin forestilling. I Bitch, Where The Fuck Is My Manifesto, snakker hun ut fra sitt perspektiv, om det å være kvinne, om å leve og bevege seg i en svart kvinnekropp, om at denne kroppen ofte blir tatt for å være et objekt, mannens eiendom. De tekstlige, visuelle og kroppsdramaturgiske strategiene ble valgt med en kompromissløshet som vitner om en enorm styrke, samtidig som det skapes et rom for sårbarhet og omfavnelse av det spirituelle, og av det maskuline. Mathonsi iscenesetter en frigjøringsdramaturgi, som når dypt i oss og berører våre traumer, og som også bryter med eurosentriske konvensjoner om skjønnhet, sceniske narrativer og formidling av seksualitet.

Men alt dette blir fullstendig overkjørt av Arntzens blikk, som ikke klarer å droppe det overanalytiske, og leter febrilsk etter referanser han selv kan forstå. Han går gjennom flere momenter av forestillingen og kommer med sjokkerende stereotypiske fortolkninger av det han ser.

Her må jeg henvende meg direkte til Knut Ove Arntzen, og til alle der ute som kanskje ikke har skjønt det: bitch er ikke ditt ord! Det handler om reappropriasjon, et kulturfenomen der marginaliserte grupper tar de samme uttrykkene og ukvemsordene som ble brukt om dem av deres undertrykkere inn i sitt ordforråd. Tittelen på forestillingen er (selv)ironisk og peker samtidig på et grunnleggende feministisk paradigme om at det personlige er politisk. Bitch er et ord som dukker opp i tekster av svarte kvinnelige artister, som for eksempel Lizzo (i Juice: «Heard you say I’m not the baddest bitch/You lie») og Beyoncé (i Hold Up: «I don’t want to lose my pride/But I’m a fuck me up a bitch»). Disse artistene baserer sitt kunstnerskap på nettopp reappropriasjonen av språklige og estetiske uttrykk som ofte brukes for å stigmatisere dem. Akkurat som Duduzile Mathonsi gjør flere steder i sin forestilling.

Jeg lurer oppriktig på hvilke elementer i rommet det er som har fått Arntzen til å spekulere på om det skal representere en hytte av leire i en afrikansk landsby? Hva ligger bak antagelsen om at Mathonsi har gått på et «universitet i utkanten av Jo’burg», og at rommet derfor må gjenspeile et eller annet i så henseende? Som om ikke det var nok, omtaler Arntzen scenerommet ved å bruke et meget problematisk stedsbegrep tatt fra apartheid-tiden, nemlig shebeen. Shebeensvar ulovlige salgssteder for alkohol i svarte nabolag i småbyene. Lovlig etablerte puber og barer var utelukkende tillatt for hvite. Shebeens og deres kunder ble kriminaliserte av apartheid-staten, og innebar et enormt, rasistisk stigma. Det er oppsiktsvekkende at de forbindes med scenerommet i forestillingen, da det ikke finnes noen referanser til det, hverken på scenen eller i formidlingen for øvrig. Siden 2018 har jeg arbeidet med Duduzile Mathonsi i flere omganger i forbindelse med hennes kreative prosess, senest før hun skulle vise forestillingen på Rosendal Teater i vinter. Ordet shebeens har ikke blitt nevnt én eneste gang. Heller ikke har noen «Soweto by night»-stemning eller et syn på publikum som turister i Sør-Afrika vært tema under våre samtaler eller prøver.

Nei, det er ikke bare å gå gjennom alle nivåer av «upassende» i denne kritikken. Jeg vil også påpeke at karakteristikker av en utøvers kropp og hår ikke hører hjemme i teaterfaglige tekster i 2021.

Det er skuffende og svært problematisk at en forsker som Knut Ove Arntzen tillater seg å skrive en anmeldelse av så lav kvalitet, og at den blir tatt inn av et tidsskrift jeg forbinder med gode tekster og der jeg selv nylig har fått publisere artikler.

Og jo, prinsipielt kan hvite kritikere anmelde verk av melaninrike kunstnere — som eiere av definisjonsmakten i kunstfeltet kan de faktisk anmelde hva de vil. Men det at de kan, betyr ikke at de alltid bør. Er det for mye forlangt å forvente kunnskap, bevissthet over eget blikk og ståsted, og ikke minst litt ydmykhet?

Jeg får lyst til å skrive til Yolanda Bonnell, gi henne en digital klem, og si: «Jeg forstår deg så godt, så godt, Søster.»