Debatt: “Tabanka tar plass” (Vi må snakke om scenekunstkritikk)
(From the Norwegian section of the Golden Mirrors blog. Published on November 12th 2018.)
Det er ikke vanlig at jeg føler behov for å imøtegå kunstkritikk. Andrea Csaszni Ryghs anmeldelse av I:Object — Tabanka Dance Ensembles nye forestilling som ble vist på Dansens Hus* i Oslo, 1. — 4. november — med tittel “Tabanka tar plass”, publisert på Scenekunst.no den 6. november, kan imidlertid ikke stå ukommentert.
Mitt perspektiv er fra en som har kommet ganske nær Tabanka like før og under spilledagene, og som har hatt et profesjonelt forhold til kunstnerisk leder Thomas Talawa Prestø og ensemblet i lang tid. Under arbeidet med min masteroppgave The Dances of the Orixás: From Sacred Ritual to Performer’s Dramaturgy (2011), forsket jeg på noen av danseformene som danner grunnlag for Talawa-teknikken, Tabankas enestående og detaljrike afroestetiske dansespråk.
Andrea Csaszni Rygh er en ung scenekunstkritiker, jeg ønsker ikke å så tvil rundt hennes kompetanse som skribent. “Tabanka tar plass” bærer imidlertid preg av en ureflektert holdning omkring eget kulturelt og estetisk ståsted, og mangel på kunnskap om afrikanistisk dansekunst.
Jeg ønsker derfor her å trekke opp noen punkter i den nevnte anmeldelsen, som jeg mener danner grunnlag for en diskusjon vi i scenekunstfeltet er nødt til å ta.
Rygh kommenterer aldri det sentrale temaet i I:Object. Forestillingen handler om objektifiseringen av svarte kropper og dehumaniseringen av svarte mennesker gjennom historien, fra reisen over Atlanterhavet, gjennom slaveriet og Jim Crows epoke, til vår tids politibrutalitet, som har ført til bevegelser som Black Lives Matter. Hele spekteret av erfaringer knyttet til det å ferdes på jorda i en svart kropp, omhandles i løpet av den timelange seansen: lidelse, selvforakt, vold, død, spiritualitet, samhold, og dansen som frigjørende element i en afrodiasporisk kontekst.
Danseteknikken Talawa omtales så vidt i anmeldelsen, hvor Rygh påstår at “det er fint at detaljer, slik som hvordan hender eller føtter skal føres, ikke virker å spille så stor rolle.” Teknikken har en streng kodifisering, med 32 håndposisjoner og 14 fotposisjoner som naturligvis har en særdeles viktig rolle (les mer om teknikken her).
Rygh velger å ignorere tilstedeværelsen til en av verdens mest fremragende forskere på afrodiasporiske dansetradisjoner rundt Tabanka før og under forestillingene, nemlig Brenda Dixon Gottschild, professor emerita ved Temple University i Philadelphia. Brenda tilbrakte flere dager på Dansens Hus som mentor og motivator for ensemblet. I tillegg holdt hun et foredrag og modererte to samtaler i tilknytting til forestillingen. Dette er et viktig moment som kunne ha styrket analysen av kompleksiteten i prosjektet I:Object, men som fullstendig forbigås av Rygh.
Ryghs kritikk mangler en kontekstualisering av Tabankas arbeid og kompaniets internasjonalt anerkjente posisjon. Hun bruker svært subjektive formuleringer som til eksempel “det bygges aldri opp til noe som er inspirerende å følge som tilskuer” og “jeg kjenner at jeg blir litt lei.” Disse tilnærmingene bruker hun uten å forøvrig definere sin egen plass som tilskuer-kritiker, og ved å sette til side den overveldende publikumsresponsen under og etter visningene. I mangel på referanser som kunne hjelpe henne å vurdere kunstverket fra et sterkere faglig ståsted, henviser hun til filmene Moonlight(2016) og Black Panther (2018). Disse filmene er globale populærkulturfenomener, men gir ikke noen dypere innsikt i dansefaglige spørsmål om relasjonen mellom tradisjon og samtid.
Anmeldelsen inneholder også noe upresis informasjon om innledningstalen til Thomas Talawa Prestø. Før forestillingen forteller han publikum om arbeidet med koreografien og om en performancetradisjon der call-and-response og verbal kommunikasjon mellom utøvere og tilskuere står sentralt. Et moment som anmelderen kanskje ikke helt har fått med seg, er at diktet “Rhythm”, av presten og sangeren Ella Andal, som formidles under innledningen, henger sammen med nettopp denne tradisjonen:
Call (Thomas): To shake the living
Response (publikum): Rhythm
C: To wake the dead
R: Rhythm
C: To purge the pain from your heart
R: Rhythm
C: To make the soul of a people dance
R: Rhythm
Å være ubestridt premissleverandør i så å si all kunst og kunstkritikk, som den vestlige etnokulturelle majoriteten i scenekunst-Norge er, kan føre til et sterkt behov for å resentralisere det hvite mennesket hvor enn det ikke står i sentrum, som i I:Object. Dette behovet vises i Andrea Csaszni Ryghs kommentar til partiet “Jeg har aldri sett elg” i koreografien. Det er den delen av forestillingen hvor norske referanser brukes, som av skribenten oppleves som “oppkvikkende”.
Ryghs betraktninger har fått meg til å stille spørsmål ved kritikkens vilkår i Norge, når det gjelder behandlingen av kunstutrykk fra det globale Sør generelt, og den afrikanske diasporaen spesielt. Jeg har også reflektert rundt hva en god kunstkritisk tekst er og hvor mye kunnskap, selvinnsikt og empati som trengs for å oppnå én. Jeg sitter ikke på noe fasitsvar, men inviterer kritikerne til å tenke rundt hva som må legges til grunn når forestillinger som I:Object skal anmeldes, og hvilke forutinntatte meninger som får lov til å prege deres tekster.
På bakgrunn av min tidligere, profesjonelle erfaring med Scenekunst.no, lurer jeg på hvordan redaktøren Julie Rongved Amundsen har kunnet la en anmeldelse som “Tabanka tar plass” passere.
* I:Object ble produsert i samarbeid med Oslo World 2018.
-
Svar til Deise Nunes fra scenekunstkritiker Andrea C. Rygh (published on November 19th 2018)
Takk for anledningen til å utdype min kritikk av Tabanka Dance Ensembles forestilling I:Object. Jeg ønsker velkommen en diskusjon om kritikeres kunnskap, refleksivitet og fordommer — det er en sentral del av kritikerens virksomhet. Når Deise Nunes ikke har oppdaget refleksiviteten i min kritikk så er ikke det ensbetydende med at det ikke er der, så da får jeg utdype det litt i denne teksten, samt oppklare noen misforståelser.
For det første er jeg begeistret for prosjektet til Tabanka, selv om jeg ikke er like begeistret for forestillingen I:Object. For det andre så ønsker jeg mer kunnskap om afrikanistisk dansekunst både på et personlig og et samfunnsmessig nivå. Dette deler jeg nok med Nunes. Hva er det så vi er uenige om? Antakeligvis forestillingens kvalitet, og, om jeg forstår henne rett, min berettigelse som kritiker. Hun skriver at jeg er ung og at hun ikke ønsker å så tvil om min kunnskap, men er det ikke nettopp det hun gjør? Jeg har jobbet med dans i over tjue år, og er nok ikke lenger som ung å regne. Min kritikk av I:Object var knyttet til den dramaturgiske oppbyggingen og at deres ambisjon om å syntetisere elementer som samfunnsaktuelle spørsmål, afrikansk og karibisk bevegelse med et moderne uttrykk, etter min mening ikke fungerte så godt.
Nunes kritiserer noen av uttalelsene mine for å være «svært subjektive». En anmeldelse kan imidlertid ikke skrives fra noe annet en et subjektivt perspektiv. Fullstendig og objektiv kunnskap er verken oppnåelig eller noe ideal for meg som kritiker, selv om jeg alltid vil vite mer. Når jeg skal anmelde en forestilling som denne, bruker jeg tid på å sette meg inn i prosjektet. I en ideell verden skulle jeg selvfølgelig brukt enda lenger tid på dette. På et tidspunkt må man imidlertid si seg kunnskapsrik nok til å vurdere, og selv er jeg for at alle forskjellige folk skal vurdere ulike kunstformer. At kun personer som har tilstrekkelig kunnskap om et emne skal få anmelde en forestilling, slik det virker til at Nunes legger opp til, høres hakket for elitistisk ut for meg. Skal man kun skrive om det man har bakgrunn fra? Det håper jeg ikke.
Et annet aspekt er hvor mye kontekst det er plass til i en enkelt anmeldelse, og her har vi kanskje litt ulike syn. Selv har jeg ikke noen mal for hvordan jeg skriver anmeldelser, men synes det er interessant å skrive kritikk på forskjellige måter og synes det er viktig å ha denne autonomien som kritiker. I dette tilfellet fokuserte jeg på min opplevelse av forestillingen, som «tilskuer-kritiker» som Nunes riktig skriver. Nunes virker til å implisere at en slik rolle medfører «ignoranse». Det at jeg ikke var til stede på forelesningen til Brenda Dixon Gottschild i forkant må man være rimelig vrang for å karakterisere som ignoranse, men Nunes åpner da også for at det finnes én korrekt lesning som man må ha én bestemt referansebakgrunn for å forstå. Når det kommer til publikumsrespons så har jeg ikke «satt den til side», som hevdes, men jeg ønsker å være forsiktig med å tolke andres publikumsopplevelser.
Nunes kritiserer at jeg ikke kommenterer det sentrale temaet i I:Object: «objektifisering av svarte kropper og dehumanisering av svarte mennesker gjennom historien.» Dette kunne jeg gjort, men grunnen til at jeg ikke la vekt dette var egentlig at det fremsto som et åpenbart prinsipp og utgangspunkt for forestillingen med tanke på tittelen I:Object, som både bekrefter og avviser den historiske rollen som objekt. Det gjorde at jeg heller ønsket å fokusere på andre aspekter.
Nunes kommenterer også at jeg har gitt utilstrekkelig informasjon om danseteknikken Talawa. Men selv om teknikken har en «streng kodifisering med 32 håndposisjoner og 14 fotposisjoner» betyr ikke det at alle gjør disse identisk eller at dette er synlig for meg som tilskuer. Det jeg opplevde som dominerende var heller det sterkt følelsesmessige uttrykket.
I min tekst trekker jeg frem at Tabanka har inkludert elementer i forestillingen som trekker på gjenkjennelige samtidige referanser, slik som sangen «Jeg har aldri sett elg» og kommentarer om den amerikanske bevegelsen Black lives matter og president Donald Trump. Nunes bruker denne delen av min tekst som et uttrykk for etnosentrisme, men kritiserer meg på feilaktig grunnlag. For det første virker det ikke som Nunes har forstått mitt poeng i denne delen av teksten, og for det andre velger hun kun å fokusere på én av referansene jeg bruker som tjener hennes argument. Nunes velger her å fokusere på den «norske» referansen i form av sangen «Jeg har aldri sett elg», som et eksempel på hvordan man som en «vestlig etnokulturell majoriteten i scenekunst-Norge» har et behov for å «resentralisere det hvite mennesket hvor enn det ikke står i sentrum.». Jeg forstår ikke hvordan min tekst er et eksempel på dette. Mitt poeng var ikke at jeg syntes disse elementene var særlig bra eller gjorde helheten bedre, snarere tvert imot, mitt poeng var bare at disse referansene skilte seg ut fra resten av forestillingen og virket «oppkvikkende» eller kanskje heller overraskende, snarere en at de var integrert på en god måte.
Nunes avrunder med at hun ikke har noen fasitsvar, men inviterer kritikere til å tenke over hva som må legges til grunn for anmeldelser av forestillinger som denne. Jeg tenker at det er ulike ting som kan legges til grunn, altså at for eksempel omfattende kontekstualisering ikke nødvendigvis må legges til grunn. Jeg vil likevel gjerne vite mer, så om det er noe som må legges til grunn som jeg ikke har lagt til grunn så imøteser jeg svaret fra Nunes på det, om enn det ikke er fasiten. Hun «inviterer» også kritikere til å tenke rundt «hvilke forutinntatte meninger som skal få lov til å prege deres tekster». Jeg får inntrykk av at spørsmålet stilles som om at det ikke er tillatt å ha forutinntatte meninger. Det tror jeg dessverre er et uoppnåelig ideal. Som kritiker tenker jeg likevel at man hele tiden graver i hvordan fordommer og verdier virker førende på hvordan man skriver anmeldelser, og det er kanskje ikke alle man kan gjøre seg helt bevisst heller. Selv forsøker jeg å være så kritisk som mulig til min egen innstilling, for eksempel ved å ikke la meg styre av at jeg i utgangspunktet er veldig positivt innstilt til et kunstnerisk prosjekt som Tabanka som omhandler et politisk perspektiv som jeg selv har store sympatier for, eller omvendt.
Til slutt ønsker jeg bare å minne om at uenigheter om kvalitet, eller hvordan man skal anmelde, ikke er et onde innenfor kunst, men snarere heller noe som kjennetegner fenomenet. Min tekst om Tabanka er bare ett perspektiv, og det ville vært svært spennende å lese kritikk om I:Object fra ulike perspektiver, også skrevet av noen med god kjennskap til afrikanistisk dansekunst. Et av problemene, slik jeg ser det, er at det skrives for få anmeldelser av hver enkelt danseforestilling. I tillegg trengs det et større mangfold av perspektiver og representasjon i kritikerfeltet, noe jeg ønsker å oppfordre til at vi jobber hardere for å oppnå.
