Heddaprisen bør gjenspeile vår tid
(From the Norwegian section of the Golden Mirrors blog. Published on June 6th 2018.)
Tirsdag ettermiddag (5. juni 2018, red.anm.) ble årets Heddanominasjonene offentliggjort. Jeg starter denne posten med oppriktig å gratulere alle nominerte, og si at dette er på ingen måte et angrep på deres talent og fortjeneste.
Men…
Lite overraskende, er årets liste preget av tungt institusjonelt teater. Det frie feltet er for det meste usynlig for juryen, og det har det vært lenge. Det gir ikke mening, siden Heddaprisen.no selv informerer at juryen prioriterer å se forestillinger produsert av medlemmene i NTO, Norsk teater og orkesterforening, som arrangerer prisutdelingen. NTO har 44 medlemsorganisasjoner over hele landet, deriblant Black Box teater, BIT Teatergarasjen og Teaterhuset Avant Garden, landets fremste produsenter av fri scenekunst.
Det som imidlertid får meg til å reagere spesielt, er usynliggjøringen av svarte og ellers melaninrike skuespillere. Neida, det er ikke nytt, det. Men fjorårets produksjoner, som danner grunnlag for årets nominasjoner, hadde usedvanlig mange mørkhudede scenekunstnere på institusjonenes scener.
La oss ta det mest åpenbare eksempelet, The Book of Mormon, nominert i flere kategorier, blant dem årets forestilling. Produsert av Det norske teater og Kilden, var forestillingen en stor suksess. Kritikerne var nesten enstemmige i sine vurderinger. Lillian Bikset, Heddajuryens talsperson, men også scenekunstkritiker i Dagbladet, mente forestillingen bød på frigjørende frekkheter og himmelhøy showfaktor. VGs Yngve Kvistad var også begeistret, og ga forestillingen terningkast seks. Selveste Mona Levin lot seg imponere. Uansett hva jeg måtte mene om The Book of Mormon — og jeg mener en del, i likhet med kritikere som ser med andre briller på relasjonen mellom mottagelse og kontekst — er det sannsynligvis produksjonen med det største svarte ensemblet på en norsk institusjon noensinne. Hele ti skuespillere med afrikansk bakgrunn spiller i forestillingen, og de gjør en fantastisk jobb.
Så hvorfor ingen av dem er nominert i skuespillerkategoriene til årets Hedda, er en gåte.
Sant skal sies: ingen slik nominasjonsprosess vil glede alle, det ligger i prisens natur. Ifølge Heddaprisen.no, skal jurymedlemmene reise over hele landet for å finne “fremragende prestasjoner innen norsk scenekunst.” — jeg skal nå ikke legge meg oppi valget av begrepet scenekunst fremfor teater, dette kan bli tema til en annen tekst. Men er ikke det rart, at en spesifikk gruppe utøvere i norsk scenekunst er fullstendig forbigått, ignorert og usynliggjort, når produksjonen ellers blir nominert i flere kategorier?
Og stor var min overraskelse, da jeg leste i Scenekunst.no: “Nominasjonslisten favner bredt.” Det er virkelig ikke til å tro.
Det kan nok argumenteres at hele ensemblet i The Book of Mormon anerkjennes i nominasjonen til årets forestilling. Det er det vanskelig for meg å akseptere når jeg ser blant annet på diskursen som ble dannet rundt forestillingen og dens mottagelse. Det svarte ensemblet ble usynliggjort til og med i produksjonens egen reklamestrategi. Til sammenligning, ble oppsetningen i Stockholm, med norske Samantha Gurah i hovedrollen som Nabulungi, bredt markedsført med bilder av de tre hovedrolleinnehavere. Gurah figurerte også alene i en stor portrettplakat godt synlig i Stockholms bybilde. I Oslo ble de to hvite protagonister stort sett de eneste frontfigurer.
Heddajuryen reproduserer denne usynliggjøringsdiskursen. Dette handler ikke om enkelte personer, men om hele feltet.
Heddaprisen bør gjenspeile tiden. Juryen undergraver prisens relevans når de ser bort fra utviklingen i feltet. Å ignorere de mindre scenene, å ikke anerkjenne når scenekunst blir et tverrkunstnerisk uttrykk, eller når det voksende, etnokulturelle mangfoldet endelig begynner å prege teatrenes ensembler med nettopp fremragende prestasjoner, er ukloke valg når prisen har vært Norges gjeveste i 20 år.
