Mia Habib-saken: organisasjonene i kunstfeltet bør stille opp mot rasisme

(From the Norwegian section of the Golden Mirrors Blog. Published on March 4th 2019.)

Det er en kjent sak at antiintellektuelle og antivitenskapelige holdninger er vanlige i ytre-høyre kretser. Der florerer også en antikunstnerisk retorikk som angriper konseptuell og utforskende kunst i sær. Og sammen med klimafornektelse, påstander om at jorda er flat og uthenging av konseptuelle kunstnere, viser også rasismen sitt hatefulle ansikt når enn anledningen byr seg.

Torsdag 28. februar anmeldte koreografen Mia Habib det rasistiske nettstedet Resett til politiet, for å ha brutt straffeloven § 185, om hatefulle ytringer. Det heter i lovteksten:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.

Selv om lovparagrafen ikke inneholder ordet, handler saken om den avskyelige bølgen av rasisme Mia Habib har vært utsatt for i kommentarfeltene til Resett og til Facebooksiden Sløseriombudsmannen etter at hennes kompani Mia Habib Productions fikk innvilget flerårig statsstøtte gjennom Kulturrådet.

Det er prinsipielt viktig at Mia Habib velger å anmelde forholdet. Som hun selv påpeker i et intervju til Scenekunst , slutter hennes sak seg til en rekke hendelser i det siste, der kunstnere og kulturpersonligheter med ikke-vestlig bakgrunn har opplevd både åpen netthets i kommentarfeltene, og å motta rasistisk motiverte draps- og voldtektstrusler på PM. Blant andre kan det nevnes programlederen Haddy Njie, flere dansere i Tabanka Dance Ensemble, skuespillerne Sara Baban, Kingsford Siayor og Iman Meskini, billedkunstneren Ahmed Umar, artisten Ella Marie Hætta Isaksen og rasistenes ydlingshatobjekt, forfatteren Sumaya Jirde Ali, som nylig opplevde en seier mot et nettroll i Bergen Tingrett.

At noen ikke orker å anmelde er forståelig. Noen ganger orker den fornærmede ikke den psykiske påkjenningen av å stå i en slik sak. En vil bare glemme, gå vekk fra det og videre med livet sitt. Spesielt kan unge kunstnere med begrensede ressurser føle stor hjelpeløshet, avmakt og ensomhet i møte med rettsapparatet.

Interesseorganisasjoners rolle som støttespillere

Mange kollegaer har vist Mia viktig solidaritet og støtte i sosiale medier. Dette engasjementet burde gå hinsides det individuelle planet, og gjenspeiles hos strukturer som er til for å beskytte våre yrkesgrupper.

I Mia Habib-saken har NoDa (Norske Dansekunstnere), interesseorganisasjonen for dansefeltet, vært en viktig støttespiller. Mia forteller:

- Jeg kontaktet NoDa om min sak som de videresendte til sin advokat umiddelbart for å høre hans synspunkt. Han mente dette var noe å forfølge. Jeg har hatt en nær prosess med forbundsleder og advokaten som også er interessert i dette på et overordnet og prinsipielt plan. Det er derfor vi har jobbet med dette, fordi det gjelder så mange både i feltet og i samfunnet generelt og vi håper dette kan få flere til å sette fokus på saker som dette.

Mia Habibs evne til å stå i denne saken er etter min mening styrket av at NoDa bistår og støtter henne. Men hva ligger — eller mangler — i diskursen rundt?

Over lengre tid har vi sett at samtidskunsten, og spesielt den sceniske dansekunsten, med gjentagelse og i økende grad blir utsatt for hets og hatefulle ytringer i nettmagasiner og hos nettaktivister uten redaksjonelle forpliktelser! Sammen med Mia ønsker NoDa og vise at dette IKKE er greit. Sånn vil vi ikke ha det. (Facebookoppdatering fra Norske Dansekunstnere om politianmeldelsen)

NoDa er opptatt av å bekjempe hets mot kunstformen. Det er det nødvendig å rette søkelys mot. Men hvis vi skal bekjempe rasisme, er det vesentlig å snakke om rasisme, å si ordet, å diskutere begrepet, for slik å bringe denne kampen inn i vår dagsorden. Jeg savner en tydelig og handlekraftig diskurs der motstand mot rasisme uttrykkes direkte i vårt felt. Her har interesseorganisasjoner et stort potensial til å bidra som premissleverandører på et høyere strukturelt nivå.

Det hadde vært veldig positivt om interesseorganisasjonene i kunstfeltet kunne stille opp og tilby gratis og lett tilgjengelig juridisk rådgivning for kunstnere som utsettes for rasistisk hets i forbindelse med utøving av sitt yrke. Uavhengig av medlemskap. Det ville bety mye for feltet og for dem som faller mellom to stoler når det gjelder rett til å melde seg inn i slike organisasjoner, og som står ganske alene når rasistiske nettroll slår til.