Hoi! Katt ≠sekk

Jeg har sagt opp jobben min i Skalar og starter Hoi! fra august. Hoi! skal være et byrå som bruker design til å løse problemer på bærekraftig og samfunnsnyttig vis.

Da jeg gikk i 5. klasse på Hovinhøgda skole i Fet kommune, 25 minutter utenfor Oslo, skulle hele trinnet mitt på klassetur til by’n, som vi kalte det. Planen var kino og McDonalds, og alle gledet seg vilt. Helt frem til jeg rakte opp hånda og sa: –Jeg nekter å dra på McDonalds, fordi hamburgerboksene deres ødelegger ozonlaget. Min første boikott var et faktum. Alle hatet meg, i minst en dag.

Etter det gjorde jeg meg upopulær som idealist med jevne mellomrom sånn omtrent til midten av videregående. Da skled engasjementet umerkelig over i likegyldighet. En resignasjon over at det var umulig for én person å gjøre noe, koblet med en helt bisarr økning i opplevd kjøpekraft med dertil økende behov for Fine Ting™. Jeg var som ei skjære og unngikk å føle meg dobbeltmoralsk ved å ikke tenke på det, pluss kjøpe fair trade og økologisk her og der.

Jeg kjøper mindre, men liker fortsatt fine ting. Siden en av tingene jeg har ambisjoner å levere på er grønn transport, er det kanskje ikke så overraskende at det ikke er snakk om firmabil.

Så fikk jeg mitt første barn. Og fra å ha vært en person som surfet gjennom livet og var med på alt som var gøy, ble det over natta klart for meg at jeg ville være, nei, jeg trengte å være et forbilde.

Omtrent samtidig med det havnet jeg gjennom en rekke heldige tilfeldigheter og omstendigheter inn i et yrke innenfor design og brukeropplevelse. Jeg ble en interaksjonsdesigner. Når man jobber i teknologimiljøer, og med andre designere er det lett å glemme at det er helt vanlig å ikke vite hva det er. En gang jeg var i middagsselskap og ble spurt hva jeg jobbet som, fremkalte svaret mitt latterbrøl.

Design er et forslitt ord, kanskje spesielt i Norge. Man tenker på design som et prefiks. Noe man setter foran ting som liksom skal være ekstra fjongt. Og mange såkalte designting, er ofte påfallende dårlig designet.

Som interaksjonsdesigner gjør man for det meste ting på internett mindre irriterende. Jobben min er altså å finne ut hvilket problem de som bruker et system/et nettsted/en tjeneste har behov for å løse, og gjøre alt jeg kan for at de skal få løst dem. (Hvis du syns det høres ut som sunn fornuft er det fordi det er det.) Jeg liker å tro at det dypest sett handler om empati.

Så jeg lagde booking for ferjer og hotellkjeder, kalkulatorer og søknadsskjemaer, hentet inn og sorterte informasjon, skrev suksesskriterier og brukerkrav. Tvang folk til å bestemme hva de viktigste målene for oppdraget var, så vi kunne finne ut om vi lykkes eller ei. Sa –Hvorfor det?! minst 5 ganger til kunder som insisterte på at noe man så at ingen brukere brydde seg om skulle opp og frem. Hjalp brukere å få løst oppgavene sine, oppdragsgiverne å nå målene sine.

For meg er design et sett metoder for å finne og forberede problemer for løsning. Forsøke å løse dem og så sjekke om det er tilfelle.

Jo lenger tiden gikk, som designer og mamma, kjente jeg at idealismen jeg hadde undertrykt så lenge sprenge på. Design kan brukes som et verktøy til å skjønne hvordan man skal utnytte ressurser bedre, knytte mennesker sammen. Ved et lykketreff har jeg valgt et yrke der man kan få være med å forme samfunnet. Tenke seg til!

Som i det man roper når noen må følge med. En slags blanding av oi og hei.

Og nå er jeg her. Jeg vil bygge firma rundt idéen om å levere på trippel bunnlinje. Det er ikke noe hokus pokus. Det betyr at vi i tillegg til å sørge for at det vi gjør leverer på økonomisk resultat, også tar med sosial påvirkning og bærekraft som indirekte kost/nyttefaktorer.

Så er dere et byrå eller firma som trenger en designer eller et designteam til å kjøre designdelen av et prosjekt, bidra på et produktløp, eller bistå med innsalg, tekst eller designkonsepter? Har dere et problem dere trenger å få løst, eller vil dere bare gjøre ting riktigere? Si hei. Eller evt Hoi!