Koronakarantene del 1 — alt går bra

Fredag 27. mars fikk vi beskjed om at det blir hjemmeeksamen i vår. Lørdag 28. mars satte jeg meg på flyet til London.

Etter en ganske intens måned, med mye fram og tilbake og usikkerhet og “Du må komme hit”, “Nei, du må komme hit”, “Nei, vi må holde oss i ro” var det veldig godt å komme til London. Dette var helt i starten av denne merkelige perioden, og alt var fremdeles veldig skummelt og rart. Jeg var ikke sikker på at det skulle gå før jeg landa på Heathrow, og da gråt jeg, og da jeg gikk inn døra i fjerdeetasje i Ivybridge House gråt jeg enda mer og fortsatte med det en halvtimes tid, for hver gang jeg tenkte “Her er jeg, på badet mitt” eller “Her er jeg, på kjøkkenet mitt” eller “Der er bokhylla mi”, så starta jeg på nytt.

Det var en rar opplevelse å sitte på flyet til Oslo i stritt regnvær og lese om hvilket fantastisk ferieland Italia er og hvor man burde reise i sommer.

Så den første uka var helt nydelig, det var deilig å være hjemme og jeg tenkte at hele pandemien kunne seile sin egen sjø (samtidig som jeg sjekka nettaviser ti ganger om dagen da, så klart). Vi gikk lang tur hver dag, oppdaga nye områder vi ikke hadde hatt tid til, eller tenkt på, å besøke i høst.

Vi snakka om hvor stor forskjell det er fra da til nå, hvor trygge vi føler oss her nå. Det er hjemme. Og hvor stor kontrasten er til i høst, da alt var nytt og skummelt og farlig. Jeg oppdaget tilfeldigvis et treningskonsept som heter Classpass denne måneden, fordi vi fikk hjelp til appen av en norsk konkurrent, Combine. Det er genialt — man kjøper credits som gir deg tilgang på nesten alle treningssentrene i London i stedet for å kjøpe tilgang til bare én enkelt plass. Dermed kan du bytte mellom boksing, yoga og akrobatikk om det er det som frister den uka. Jeg syntes det hørtes litt kjent ut, og kom etterhvert på at jeg faktisk hadde meldt meg på det i høst. Hvorfor kom jeg ikke i gang med det? Jeg syntes tanken på å måtte finne fram til et nytt sted, i en ny bygning, med nye mennesker hver gang jeg skulle trene var helt grusom. Det orka jeg ikke.

Mange barn rundt omkring i byen har tegnet regnbuer til ære for NHS (helsevesenet) og andre “essential workers” som ikke kan være hjemme, men jobber for at vi skal ha det bra.

Nå, derimot. Nå hadde det vært perfekt å utforske byen og alle mulighetene. Men vi får spare det litt.

Her er jeg, i to meter avstand til personen foran meg. Øverst til venstre i bildet: Inngangen til Sainsbury’s.

For nå er alt annerledes. Før påske sto jeg en halvtime i kø for å komme inn på butikken, og prøvde forgjeves å holde to meters avstand til folk når jeg først kom inn. Butikkene var tomme for mel, egg, pasta og hermetikk. Folk hamstra, selv om de ikke skulle. Dessverre viste det seg å være lurt, for mel og egg har fremdeles ikke kommet tilbake i hyllene. Vi kjøper egg fra småbutikker rundt omkring i området i stedet, og har funnet mel hos enkelte bakere og små supermarked, så det har gått fint.

Jeg syntes det var skummelt og rart i denne perioden. Men så kom samtidig varmen, og jeg kunne gå hjem i tynn genser og kjenne varm luft rundt meg, se på himmelen som var rosa og blå og fin og tenke at jeg tross alt var veldig heldig.

Vi feira påska ordentlig — med lam fra den lokale slakteren (som jeg sto i kø over en time for å få), digg og lang frokost og intenst arbeid med Heft.

Litt kjapp reklame må man snike inn da: Heft er nå ute i andre betaversjon og kan lastes ned her (App Store) og her (Play Store).

Dansken klippa seg tidlig, det ser ikke ut som frisørene åpner på en stund. Og etter påske begynte vi å jogge tre ganger i uka. Så ting skjer.

Hver torsdag klokka åtte klapper vi for NHS, det er veldig hyggelig. Folk har begynt å slå på gryter og greier, så det blir mer og mer leven for hver gang.

Ellers har vi hatt hjemmekontor begge to, og ikke begynt med for passiv-aggressive kommentarer til hverandre enda. Selskapet til Christian hadde en runde med permitteringer, men Christian fikk heldigvis fortsette, så han jobber som vanlig. Fordelen med å jobbe innenfor tech er at mye kan fortsette som normalt. Selv om normalt vel er en sannhet med modifikasjoner — hele selskapet har måttet endre seg for å tilpasse seg den nye situasjonen og mye av jobben de har gjort i det siste har vært å finne ut hvordan selskapet skal overleve framover. Men det må man ta én måned av gangen.

Jeg har sittet hjemme og lest, og hatt undervisning og kollokvie på video. Det har egentlig fungert veldig bra, etter omstendighetene!

April oppsummert: Alt er rart, men etter omstendighetene bra, og livet er fint.