Koronakarantene del 2 — alt er kjipt
Så kom knekken.
Etter en måneds tid i lockdown begynte det å røyne på. Christian er lei av å være hjemme, og vil på kontoret og drikke øl med kollegaene, spise lunsj ute og generelt henge med folk.
Jeg er lei av å leseleselese, savner folk og klinikk.
Naboene under oss gjør oss sprø. De har tre barn som hyler og griner, og foreldrene kjefter og roper. Dessverre kan man ikke skyve en lapp under døra og si “Vær så snill å oppfør dere bedre”, slik vi kunne skyve en lapp under døra til den andre naboen og si “Vær så snill og ikke ha heftige synge- og ropeseanser hver kveld mellom tolv og ett på natta (helt greit om du gjør det før 23)”.
Det føles ut som om denne lockdown-situasjonen aldri skal ta slutt. Ingen tror på at puber og andre hyggelige steder åpner denne sommeren. Alle skjønner at dette tar lang tid. Jeg føler meg innesperra, og kjenner jeg er så utrolig misunnelig på alle som bryter påbudene og bare setter seg ned for å slappe av i parken. Vi får bare lov til å gå ut for å handle mat og andre essensielle ting, og trene én gang om dagen.
Noen lyspunkt finner man, selvfølgelig. Hver fredag lager naboen middag til oss: Fisk eller kylling, alt etter hva hun får tak i, ris med bønner, makaroni&ost og grønnsaker. Vi får det helt gratis, hun gjør det bare for å være hyggelig. Vi kjøper makaroni når vi finner det i butikkene, og baker brød til henne når vi finner mel.
Når man ikke kan gå ut får man dessuten veldig rolige og deilige helger, hvor det blir tid til å vaske og fikse den sykkelen man skulle ordna siden oktober.
Christian gjorde en særdeles god jobb med denne. Halve søndagen gikk med, men det var veldig deilig å ha en konkret arbeidsoppgave med et så fint resultat. Christian kjøpte seg sykkel forrige uke, så når den kommer har vi plutselig litt større tilgjengelig ekspedisjonsområde!
Den fine første mai-helga ble etterfulgt av stadig større frustrasjon over bråkete naboer, følelsen av å være innestengt og aldri få treffe folk, eksamensperiode og bekymring. Dødstallene i Storbritannia ble høyere enn i Italia, og vi er for øyeblikket kun slått av USA. Det så ikke ut som om det kom til å bli særlig mye friere framover, enda så mye det kribla i hele kroppen etter å sette seg ned et eller annet sted som ikke er inne i leiligheten.
Men så. Kom Boris endelig med en oppdatering. Den ble kritisert for å være veldig luftig og intetsigende, og generelt gi lite retningslinjer. Folk som ikke kan jobbe hjemme skal nå dra på jobb, men uten at man vet helt hvordan det skal foregå. Deler av barna skal tilbake på skole, uten at man helt vet hvordan det skal foregå heller.
Men vi får lov til å sitte i parken, så lenge vi vil, fra og med i dag. Og plutselig føltes det litt lettere å puste igjen.
