Hvem vil at kommunen skal drive fremtidens lokalavis?
Kommunene har levd i en turbulent, men fungerende symbiose med sine lokalaviser lenge. Nå er overivrige informasjonskonsulenter med tunnelsyn i ferd med å rive over båndene og ta såkalt kontroll på innholdet ”sitt”. Kloke lokalpolitikere med sans for lange linjer og forståelse for mekanismene bak demokratiet vårt kan gjerne komme på banen nå.
Jeg møter mange lokalaviser i arbeidet mitt. Av dem hører jeg snodige historier om kommuner som nærmest går i konkurranse med lokalavisa. Det finnes eksempler på kommuner som ikke bare gir ut egne informasjonsaviser, men som til og med har forsøkt seg på reklamesalg i blekkene sine. Bak initiativene ligger noen ganger et godmodig ønske om å gjøre en bedre informasjonsjobb mot egne innbyggere, andre ganger misforståtte ambisjoner om å ta såkalt ”kontroll over informasjonsflyten”.
Det finnes ikke noe sjarmerende med en kommuneadministrasjon som vil ta kontroll over hvordan kommunenyheter skal vinkles. Jeg har møtt slike holdninger i egne møter med norske kommuner; Kommuneledere som åpent snakker om hvordan nye digitale kanaler gir muligheter for å vinne kontroll over egen informasjon og presentasjonen av disse. –En slags frigjøring fra Lokalavisenes makt og plagsomme pirking i det som ikke er så bra. Grensen krysses definitivt når kommuneledere snakker om fordelene ved riktige vinklinger og omtaler lokalavisa som en konkurrent.
Kanskje er det på tide å snakke om hvor denne grensen bør gå? I en medievirkelighet som gjør det mulig for en hvilken som helst kommune å bli et mediehus, er det behov for ledere med klokskap og samfunnsansvar. Jeg har ikke svaret på hvordan den fremtidige arbeidsdelingen mellom presse og kommune bør se ut, men det forundrer meg at debatten om kommunenes fremtidige medierolle ikke går høylytt. Endringene skjer raskt, og brukt på feil måte kan de nye digitale mulighetene bidra til at kommuner aktivt undergraver sine egne lokalaviser. Det er ikke feil at en kommune etablerer Facebook-grupper. -Folk setter pris på den nye direktekanalen til kommunen sin. Sandefjord kommune har for eksempel snart 20.000 medlemmer, nær det dobbelte av Sandefjord blad på Facebook. Men det blir feil om kommuner bruker sin nyvunne digitale makt som enda en spiker i lokalavisenes kiste.
Lokalavisene bygger ned. Det skjer over hele landet, og ingen vet helt hvor det skal ende. Samtidig ruster mange kommuner opp informasjonsarbeidet og ansetter nye informasjonskonsulenter. Profesjonalisering av informasjonsarbeidet er ikke alltid ensbetydende med større tilgang til informasjon. Lokale pressefolk forteller om strømlinjeforming, portvoktere og detaljstyring av informasjonsflyten i kommunene. Navnet ”informasjonsavdeling” kan for en journalist ofte føles like misvisende som ”kundeservice” er det i mange andre sammenhenger. Kommunal informasjon kan være så mangt. Det er et stort spenn mellom søppeltømmingsruta og hvordan makt forvaltes i praksis. Avisenes utfordring er at smånyhetene og kommunal nytteinformasjonen er en viktig del av det daglige stoffet leserne opplever som nyttig og relevant. Dersom denne stoffkategorien flytter seg til kommunenes egne kanaler, risikerer avisene en ytterligere utvanning av leservaner og at opplevelsen av avisenes nytteverdi tynnes ut. Det er nærmere to år siden jeg første gang hørte en lokalavis si at de følte seg utkonkurrert av kommunens Facebook-side i en av sine randsoneområder. Nå hører jeg det ofte.
Ved de to siste valgene har Landslaget for lokalaviser gitt ut informasjonshefte til kommunepolitikere med informasjon om hvilken rolle lokalavisa spiller i lokaldemokratiet. Det burde ikke være nødvendig. Avisene må få fortsette arbeidet med å utnytte digitale kanaler i sitt informasjonsarbeid. Samtidig burde de søke mot sine lokalaviser og jobbe frem nye, moderne versjoner av den gamle symbiosen gjennom nye samarbeidsformer og felles initiativ. Avhengighetsforholdet er like sterkt som før. Kommunene trenger kanskje bare en påminnelse?
