8. Levekår

Av: Ivar Lima

Begrepet levekår blir brukt både i Folketrygdloven og i Lov om sosiale tjenester. Ytelsene og ordningene NAV forvalter er viktige for å sikre levekårene til grupper som av ulike grunner faller utenfor arbeidslivet. Gjennom forvaltningen av folketrygden skal NAV bidra til å sikre økonomisk trygghet og til å «bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.» (Folketrygdloven § 1). NAV forvalter Lov om sosiale tjenester, som utgjør samfunnets siste sikkerhetsnett. Ifølge Sosialtjenesteloven § 1 har NAV gjennom loven et ansvar for å «bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.» I rundskrivet til Sosialtjenesteloven er det beskrevet en minimumsstandard for levestandard. Livsopphold i loven inkluderer dekning av grunnleggende behov. I tillegg skal «Utgiftsdekningen […] gjøre det mulig å opprettholde en levestandard på et rimelig og nøkternt nivå, tilpasset den generelle velferdsutviklingen og lokalsamfunnet tjenestemottakeren er en del av. Livsoppholdsbegrepet er derfor et dynamisk begrep.»

Levekår skal her forstås som materiell levestandard og avgrenses til materielle ressurser som den enkelte husholdning disponerer. Materielle ressurser er alt fra tilgang til mat og drikke, bolig, klær, transport og andre nødvendighetsartikler, og tilgang til ulike typer tjenester. Tilgang til gode helsetjenester og til utdanning er også sentrale aspekt ved levestandarden i et moderne samfunn. I Norge er alle langt på vei sikret tilgang til både utdanningstjenester og helsetjenester, uavhengig av husholdningens inntekt. Levekår handler både om mengden ressurser og kvaliteten på dem. Hva slags type levekår en husholdning vil være i stand til å oppnå har en sterk sammenheng med husholdningens samlede inntekt, men vil også være påvirket av andre faktorer, som for eksempel personlige ressurser.

En husholdnings inntekt vil være den faktoren som har mest å si for en husholdnings levestandard, og i dette kapittelet vi vil derfor blant annet rapportere om utviklingen i realinntekt.

Norge er et av verdens rikeste land, og den økonomiske veksten har over mange år gitt økte realinntekter for de fleste. Sammenliknet med andre land klarer vi i stor grad å opprettholde jevn inntektsfordeling med relativt små forskjeller i levekår. Det skyldes vedvarende høy sysselsetting og lav ledighet, samt at skattesystemet, velferdsordningene og det inntektspolitiske samarbeidet fortsatt medvirker til å fordele inntektene slik at forskjellene blir mindre enn i andre land.

8.1 Færre sysselsatte

Den viktigste inntektskilden til personer i arbeidsfør alder er inntekt fra lønnet arbeid. Inntekt fra lønnet arbeid utgjør også det viktigste inntektsgrunnlaget for beregning av inntektssikringsordningene i folketrygden, som dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, foreldrepenger og alderspensjon. Den viktigste faktoren for å sikre gode levekår til flest mulig er høy sysselsetting.

Med tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) kan vi følge sysselsettingen til aldersgruppen 25–54 år over en lang periode (figur 8.1). Helt siden midten av 80-tallet har menn hatt en svakt nedgående trend i sysselsettingen. Kvinners sysselsetting var lenge betydelig lavere, men har hatt en sterkt økende trend siden 70-tallet. Veksten i kvinners sysselsetting avtok noe etter hvert, men fortsatte helt til 2008, med en topp på 82,8 prosent. Etter 2008 falt sysselsettingsprosenten noe også blant kvinner, og i 2019 er den på 80,8 prosent. De siste årene har utviklingen i andelen sysselsatte menn og kvinner vært ganske lik.

Figur 8.1. Andelen AKU-sysselsatte etter kjønn. Prosent av befolkningen i alderen 25–54 år.

Kilde: SSB

Statistisk sentralbyrå (SSB 2020d) påpeker at reduksjonen i sysselsettingen har skjedd uten at det har vært en tilsvarende økning i ledigheten. Dette observerer de ved å beskrive utviklingen i arbeidsstyrken, som er definert som summen av sysselsatte og arbeidsledige, altså personer som tilbyr sin arbeidskraft på arbeidsmarkedet. Arbeidsstyrkeprosenten (summen av sysselsatte og arbeidsledige som andel av befolkningen) har blitt redusert i samme periode som sysselsettingen har falt. Rapporten påpeker følgende: «Videre ser en at de mer kortsiktige svingninger i utviklingen i sysselsettingen på grunn av konjunkturer også slår gjennom i arbeidsstyrkeprosentene. Det betyr at veksten i arbeidsledigheten ikke motsvarer nedgangen i sysselsettingen i dårlige tider på arbeidsmarkedet.» (SSB 2020d, s. 36). Dette er en indikasjon på at noen slutter å søke arbeid i nedgangstider, og at langvarig ledighet medfører at en økt andel faller permanent ut av arbeidsmarkedet. Dette støttes av flere effektstudier som har undersøkt konsekvenser av det å miste jobben. En studie av norske arbeidstakere viser at det å miste jobben øker sannsynligheten for å bli uføretrygdet med 121 prosent for menn og 48 prosent for kvinner seks år senere (Bratsberg mfl. 2013). Studien omhandler også den mer kortsiktige effekten på overgangen til midlertidige helseytelser og viser at sannsynligheten øker med 9 prosentpoeng for menn og 12 prosentpoeng for kvinner. Menn blir sterkere rammet av nedgangskonjunkturer enn kvinner, både ved at menn oftere jobber i konjunkturutsatte næringer, og ved at den negative effekten av ledighet på helse og overgang til uføretrygd er sterkere blant menn enn blant kvinner. Det er blant gruppene som har svak tilknytning til arbeidslivet at vi finner de fleste av husholdningene med lav inntekt.

8.2 Ny teknologi og globalisering kan medføre dårligere levekår for noen grupper

På tross av reduksjonen i sysselsetting blant menn har Norge høy sysselsetting og relativt små lønnsforskjeller sammenlignet med andre land. Disse to trekkene bidrar vesentlig til å motvirke lav inntekt og dårlige levekår. Fordelingsutvalget påpekte at Norge og de andre nordiske landene har bidratt til dette gjennom universelle og sjenerøse inntektssikringsordninger, en koordinert lønnsfastsettelse gjennom trepartssamarbeidet som har medført små inntektsforskjeller før skatt, relativt høye og progressive skatter på inntekt, et omfattende tilbud av offentlig finansierte tjenester innenfor helse og utdanning og en aktiv arbeidsmarkeds- og makroøkonomisk politikk som sikrer høy og stabil økonomisk aktivitet og sysselsetting (NOU 2009:10).

Den jevne inntektsfordelingen utfordres imidlertid av arbeidsmarkedets påvirkning av langsiktige strukturelle endringer knyttet til globalisering, demografiske utviklingstrekk, migrasjon og teknologisk utvikling. Dette er omtalt nærmere i kapittel 4 og 7.

Arbeidsinnvandring har ført til økt konkurranse om lavkompetansejobber (Fedoryshyn 2018). Det er gjort flere studier som indikerer at det kan gjøre det vanskeligere for enkelte grupper å komme inn på arbeidsmarkedet. Ifølge Hoen, Markussen og Røed (2018) har økt innvandring fra lavinntektsland medført svakere arbeidsmarkedstilknytning blant unge norskfødte som har vokst opp i familier med lav inntekt. Det ventes riktignok lavere nettoinnvandring framover, sammenliknet med den rekordhøye innvandringen i perioden 2005–2015 (se kapittel 4.2). Det kan bidra til å dempe konkurransen om jobber med lave krav til kompetanse.

8.3 Økt realinntekt også for husholdninger med lav inntekt

Husholdningenes disponible realinntekt viser den mengden varer og tjenester en husholdning kan kjøpe for inntekten og er det målet på inntekt som best beskriver utviklingen i husholdningenes materielle levekår. Det er likevel ikke en entydig sammenheng mellom slik inntekt og levekår, siden forskjellige husholdninger vil ha ulik forbrukssammensetning, og prisene på ulike varer og tjenester vil variere mellom husholdninger. Særlig har variasjon i boutgifter betydning for hvordan inntekten kan omsettes til levestandard.

Figur 8.2 viser utviklingen i husholdningens inntekt etter skatt per forbruksenhet i 2018-kroner for gjennomsnittet av alle personer, og for gjennomsnittet blant de 20 prosentene (femdelene) som tilhører husholdningene med høyest og lavest inntekt. I perioden 1986–2018 har realinntekten (inntekt etter skatt) for en typisk husholdning[1] økt med 86 prosent. Det er hovedsakelig fra 1997 til 2014 at realinntekten økte, og dette er en periode med høy velstandsvekst. Veksten for femdelen med høyest inntekt var på 106 prosent i perioden, mens for femdelen med lavest inntekt økte gjennomsnittsinntekten med 66 prosent. På tross av at inntektsforskjellene har økt i perioden, har dermed også de med de 20 prosent laveste inntektene fått tatt del i den økte kjøpekraften. Samtidig ser vi at kjøpekraften til husholdningene i laveste inntektskvintil begynte å flate ut allerede i 2012, mens for husholdningene med høy inntekt økte kjøpekraften betydelig i tre år til. I den laveste femdelen er realinntekten nå den samme som i 2012, og vi hadde dermed seks år uten økning i realinntekten til denne inntektsgruppen. Også når en tar utgangspunkt i en mindre gruppe, som de 9,6 prosent av befolkningen som hadde en inntekt under 60 prosent av medianen i 2005, er det en betydelig bedring i kjøpekraften fra 1997 til 2013 (Lima mfl. 2020).

Figur 8.2. Utviklingen i inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala). Gjennomsnitt. Indeks i faste 2018-kroner. 1986=100. Kvintiler.

Kilde: SSB

I 2016 var det et betydelig fall i realinntektene for de med høye inntekter, og bare et svakt fall for de med lave inntekter. Median inntekt etter skatt for alle husholdninger falt med 2,2 prosent, målt i faste priser. Nedgangen i realinntekt i 2016 skyldes sterk prisstiging, svak nominell økning av lønningene og uendrede barnetrygdsatser (SSB 2017). I 2017 og 2018 har realinntektene til husholdningene hatt en svak økning, og utviklingen er lik for både høyeste og laveste kvintil.

De siste 20 årene har vi altså hatt en velstandsvekst blant alle inntektsgrupper, og vi har ikke hatt noen perioder med betydelig nedgang i realinntekten. Spørsmålet er om denne utviklingen vil fortsette i framtiden, eller om vi vil se perioder med nedgang i realinntekten for medianhusholdningene eller for gruppene med lav inntekt. En nedgang i realinntekten til medianhusholdningen vil kunne inntreffe om vi får en langvarig nedgangskonjunktur i norsk økonomi og må sees i sammenheng med konklusjonene i kapittel 7 om arbeidsmarkedet, der det ikke forventes en langvarig nedgangskonjunktur, men perioder med omfattende omstilling i arbeidslivet.

Faktaboks: Definisjoner

Inntekt etter skatt

Inntektsbegrepet omfatter summen av husholdningens registrerte inntekter etter skatt. Dette inkluderer alle yrkesinntekter, kapitalinntekter og overføringer, som for eksempel pensjoner, ulike trygder og bostøtte. Skatt og negative overføringer som betalt barnebidrag og pensjonspremier kommer til fratrekk. Det er en del faktorer som påvirker husholdningens økonomiske ressurser, men som likevel ikke omfattes av inntektsbegrepet. Det gjelder verdien av offentlige tjenester, hjemmeproduksjon, verdien av boligtjenester og varige konsumgoder og eventuelle inntekter som er unndratt beskatning, som inntekt fra svart arbeid (Omholt 2019).

EU-skala og forbruksenhet

Inntekt måles på husholdningsnivå. Det innebærer at en person som har 0 i personinntekt, likevel ikke har lavinntekt hvis ektefelle eller samboer har høy inntekt. I EUs skala vektes første voksne som 1, neste voksne som 0,5 og barn som 0,3. En husholdning på to voksne og tre barn beregnes da til 2,4 forbruksenheter. Dette betyr at husholdningen ifølge EUs skala trenger 2,4 ganger høyere inntekt enn en enslig, for å oppnå samme levestandard. På denne måten tar man hensyn til stordriftsfordeler i større husholdninger. I 2018 var lavinntektsgrensene på 190 000 og 228 000 kroner etter skatt per forbruksenhet for henholdsvis EU-50 og EU-60. Dette betyr at lavinntektsgrensen for en husholdning med to voksne og tre barn i henhold til EU-50-målet var på 457 000 kroner mens den i henhold til EU-60-målet var på 548 000 kroner etter skatt.

8.4 Flere med treårig lavinntekt

Et mål for relativ lavinntekt som er mye brukt i Norge, er EU-60 (Omholt 2019). Her er lavinntekt i en husholdning definert som en inntekt under 60 prosent av medianinntekten, justert for antallet medlemmer av husholdningen (se faktaboks med definisjoner). Husholdningens formue eller gjeld blir ikke tatt hensyn til i dette målet. Her skal vi beskrive utviklingen i treårig lavinntekt (kalt «vedvarende lavinntekt» av SSB) — det vil si andelen personer som bor i husholdninger som har under 60 prosent av medianinntekten over tre år.

Andelen unge og unge voksne med lavinntekt øker, mens andelen eldre synker

Figur 8.3 viser utviklingen i treårig lavinntekt for forskjellige aldersgrupper. I perioden fra 2006 til 2018 har andelen med treårig lavinntekt økt fra 8 prosent til 10 prosent. Årsaken er ikke at inntektene til de med lav inntekt er redusert i denne perioden, tvert imot har realinntektene til denne gruppen økt. Årsaken er at inntektsforskjellene mellom husholdningene har blitt noe større, fordi medianinntekten har steget mer enn inntektene til de som ligger nederst i inntektsfordelingen. EU-60 måler lavinntekt relativt til medianinntekten, og ikke absolutt lavinntekt.

Tidligere var det særlig eldre som hadde mindre å rutte med enn den typiske husholdningen, men den demografiske sammensetningen av lavinntektsgruppen har nå endret seg. Andelen med lavinntekt i aldersgruppen 67 år og eldre har falt betydelig de siste årene og er nå lavere enn gjennomsnittet i befolkningen. Hvis vi tar hensyn til formue, synker andelen eldre med relativ lavinntekt ytterligere.

Figur 8.3. Andel personer med treårig lavinntekt i prosent (EU-60) etter alder.[2] Treårsperioder fra 2004–2018. Prosent.

Kilde: SSB. Tilgjengelig fra: http://www.ssb.no/tabell/10498

At andelen eldre med lavinntekt har gått ned, må ses i sammenheng med at nye pensjonister har vært mer yrkesaktive og dermed har et høyere pensjonsgrunnlag enn de eldste pensjonistene. Det har også vært en økning utover den generelle lønnsutviklingen i minste pensjonsnivå. Vi må regne med at andelen med lavinntekt blant eldre vil fortsette å falle i noen år på grunn av ytterligere sysselsettingsvekst blant personer over 60 år. Nye opptjeningsregler for alderspensjon har dessuten en gradvis avkorting av minstepensjonen mot den inntektsavhengige pensjonen, noe som vil gi færre minstepensjonister framover.

Andelen med lavinntekt er høyest blant unge mellom 18 og 34 år (utenom studenter), og avstanden til de andre aldersgruppene under pensjonsalder har også økt i perioden. I betydelig grad skyldes nok den høye andelen unge med lavinntekt at flere av dem har en periode med ustabil yrkestilknytning eller deltidsarbeid før de lykkes å etablere seg stabilt i arbeidslivet. En annen forklaring på økningen i andelen unge med lavinntekt er en reduksjon i andelen unge som er sysselsatt. I perioden fra 2008 til 2016 ble andelen unge som var i arbeid eller utdanning redusert fra 86 til 83 prosent for aldersgruppen 18–29 år (Fedoryshyn 2018). Tendensen var enda sterkere blant unge uten fullført videregående, der andelen i arbeid eller utdanning ble redusert med 10 prosentpoeng i perioden. En forklaring på denne utviklingen er økt konkurranse om jobber for ufaglærte, blant annet på grunn av økt innvandring. I perioden fra 2005 til 2018 var det imidlertid samlet sett en nedgang i andelen tapte årsverk blant personer i alderen 18–34 år, og nedgangen var større blant menn enn blant kvinner (Furuberg og Thune 2019). Nedgangen skyldes at færre unge var registrert som arbeidsledige eller arbeidssøkere på tiltak, for i samme periode var det en viss økning i tapte årsverk på grunn av redusert arbeidsevne. Redusert arbeidsevne er definert som personer som mottar uføretrygd, er registrert med nedsatt arbeidsevne (som blant annet inkluderer mottakere av arbeidsavklaringspenger) eller har legemeldt sykefravær. Det har dermed vært en klar dreining mot at flere unge mottar langvarige helseytelser framfor andre og mer kortvarige NAV-ytelser, noe som kan bidra til å forklare den økte andelen unge med treårig lavinntekt (se også figur 9.9 i kapittel 9.2).

Det har vært en betydelig økning i andelen unge mottakere av uføretrygd i denne perioden, og en viss økning i andelen unge som mottar arbeidsavklaringspenger (AAP) og dens forløpere (Kalstø og Kann 2018). Når vi samtidig ser en viss nedgang i andelen unge som er i arbeid eller utdanning, kan det indikere en økning i andelen unge som står langvarig utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller skade. Det betyr ikke nødvendigvis at unge har fått dårligere helse, men kan også forklares med mekanismer på arbeidsmarkedet siden det er en betydelig gråsone mellom arbeidsledighet og helseytelser. Blant annet vet vi at det i perioder med høy arbeidsledighet er økt overgang til arbeidsavklaringspenger også blant unge som står utenfor arbeidsmarkedet (Lima 2016). Når det gjelder dreiningen fra arbeidsledighet til redusert arbeidsevne blant unge mer generelt, er en forklaring medikalisering av unge med problemer på arbeidsmarkedet. Medikalisering vil si at noen av de som tidligere ville vært registrert som arbeidssøkere i en kortere tid, nå oftere begynner å motta en langvarig helseytelse som forsinker eller forhindrer returen til arbeidslivet. Dette kan også sees i sammenheng med at det over tid har blitt mindre etterspørsel etter arbeidskraften til unge med lav formell kompetanse. Se kapittel 9.2 for mer om dette.

Det er særlig blant unge i alderen 18–19 år vi ser en økning i andelen nye mottakere av uføretrygd. Denne utviklingen kan langt på vei forklares med medisinske årsaker. De viktigste medisinske årsakene til uføretrygd i alderen 18–19 år er psykisk utviklingshemming, medfødte misdannelser og kromosomavvik (Brage og Thune 2015). Økningen i ung uføretrygd skyldes trolig «lavere spedbarnsdødelighet ved alvorlige medfødte sykdommer, lavere dødelighet blant for tidlig fødte, og antagelig også framveksten av bedre velferdsordninger» (Brage og Thune 2015:s.37). Dette er også omtalt i kapittel 9.2.

Innvandrere er overrepresentert i lavinntektsgruppen

I 2018 hadde 32 prosent av alle personer i husholdninger der hovedforsørgeren var innvandrer fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika, en inntekt under lavinntektsgrensen. Det er store forskjeller mellom innvandrere, avhengig av hvilket land de kommer fra. Forskjellene mellom innvandrergruppene og personer født i Norge kan i stor grad forklares ut fra forskjeller i yrkestilknytning. Andelen husholdninger uten yrkestilknytning er høyere blant innvandrerne, og blant mange av innvandrergruppene er det også betydelig flere husholdninger med bare én inntekt. Sannsynligheten for å ha lav inntekt avtar med økende botid, men mange blir likevel værende på et lavt inntektsnivå, selv etter lang botid. Dette gjelder spesielt innvandrere med bakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan. Andelen innvandrere med lavinntekt har vært tilnærmet stabil i perioden fra 2006–2018, men antallet innvandrere med lavinntekt har økt på grunn av høy innvandring.

I perioden fra 2005–2018 økte antallet med flyktningbakgrunn fra 110 000 personer til 230 000 personer, en økning på 210 prosent (se også kapittel 4.2). Det økte antallet flyktninger forklarer en god del av den økende inntektsulikheten blant husholdningene (Lima mfl. 2020), og skyldes at personer med flyktningbakgrunn (som også inkluderer familiegjenforente med flyktninger) har svak yrkestilknytning, særlig de første årene etter at de er kommet til landet. Disse mottar for eksempel sosialhjelp eller introduksjonsstønad, og utbetalingene fra nevnte ytelser er for lave til at de kommer over inntektsgrensen definert av EU-60. Selv om personer med flyktningbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsstatistikken, har andelen sysselsatte personer med flyktningbakgrunn økt noe fra 2006 til 2018.

Andelen barn i husholdninger med treårig lavinntekt økte i perioden 2011–2018. Den viktigste årsaken til dette er at det har kommet flere innvandrerfamilier til landet i perioden og at disse langt oftere har lavinntekt enn norskfødte, og ikke at det er en særlig økning i andelen innvandrerfamilier med lavinntekt (Lima mfl. 2020). En medvirkende årsak er at den økonomiske støtten gjennom barnetrygden er redusert, både absolutt og relativt, fra slutten av 1990-tallet og fram til i dag (Epland og Kirkeberg 2016). Det er særlig i familier med små barn at det er flere husholdninger med relativt lav inntekt. I 2019 ble barnetrygden økt for første gang siden 1998 — med 84 kroner i måneden (en økning på 8,5 prosent), og barnetrygden for familier med barn under 6 år har senere blitt satt opp to ganger med 300 kroner i måneden, fra september 2020 og september 2021. Det har også vært økninger i engangsstønad og kontantstøtte de senere årene.

8.5 Færre norskfødte og flere utenlandsfødte med sosialhjelp

Utviklingen i antall mottakere av økonomisk sosialhjelp er en indikator på hvor mange som ikke kan sikre sitt eget livsopphold gjennom arbeid, oppsparte midler eller ved trygderettigheter i folketrygden. I forbindelse med nedgangskonjunkturen på starten av 90-tallet hadde vi en periode der over 6 prosent av befolkningen mottok økonomisk sosialhjelp. Etter dette har andelen falt betydelig, og andelen mottakere årlig har ligget ganske stabilt på 3,8 prosent.

Figur 8.4. Antallet sosialhjelpsmottakere fordelt på norskfødte og utenlandsfødte og antallet personer i befolkningen med flyktningbakgrunn med botid 0–9 år.[3]

Kilde: SSB

Blant norskfødte ser vi at antallet mottakere har blitt redusert med omtrent 20 000 personer fra 2005 til 2019 (figur 8.4). Blant utenlandsfødte har derimot antallet økt med omtrent 20 000 personer. I 2019 utgjorde innvandrere 52 prosent av alle sosialhjelpsmottakere i yrkesaktiv alder en gjennomsnittlig måned (sosialhjelpsprosenten). Hovedårsaken til at det har blitt flere utenlandsfødte med sosialhjelp over tid, er blant annet at det som tidligere nevnt har kommet stadig flere flyktninger i Norge. Det er særlig blant flyktninger med kort botid vi ser en høy andel mottakere av sosialhjelp, og i perioder der det kommer flere flyktninger til Norge er det grunn til å forvente en økning i antallet utenlandsfødte med sosialhjelp. Den framtidige utviklingen i antallet mottakere vil være påvirket av antallet flyktninger som kommer til landet, samt av hvor raskt og i hvor stor grad de nyankomne flyktningene blir integrert i arbeidslivet.

8.6 Etterkommere av innvandrere har høy sosial mobilitet

Innvandrerfamilier er sterkt overrepresentert blant gruppene med relativt lav inntekt over 3 år. Vil det hemme integreringen av deres norskfødte barn, slik at vi i framtiden vil se en økning i andelen med lav inntekt når etterkommerne blir voksne og skal inn i arbeidslivet? Nye studier av voksne etterkommere til innvandrere som kom til Norge på 70- og 80-tallet viser at de oppnådde høy grad av sosial mobilitet (Kirkeberg og Epland 2018, Hermansen 2017). Ifølge Hermansen er etterkommerne «mye mer lik majoritetsbefolkningen enn sine egne innvandrerforeldre både med hensyn til inntekt, sysselsetting og mottak av sosiale stønader». Inntektsforskjellene mellom innvandrerbarna og majoritetsbefolkningen er redusert med nær 80 prosent, sammenlignet med gapet i innvandrergenerasjonen. Det er samtidig en høyere andel etterkommere som ikke er sysselsatt og det er videre stor variasjon i inntekt og utdanningsnivå til etterkommere blant annet knyttet til foreldrenes landbakgrunn. Etterkommere er både overrepresentert i godt betalte yrker som krever høy utdanning slik som lege, samtidig som en større andel av dem er helt utenfor arbeidslivet (Institutt for samfunnsforskning 2019).

Mulige forklaringer på etterkommernes høye sosiale mobilitet er gode velferdsordninger som sikrer akseptabel levestandard, og gratis høyere utdanning (Hermansen 2017). Tall fra SSB viser at etterkommere i 2019 fullførte videregående skole i nesten like stor grad som majoritetsbefolkningen (76 prosent mot 80 prosent), og andelen som går videre til høyere utdanning, er større. Dette gir grunn til forsiktig optimisme for den sosiale mobiliteten til nye generasjoner med etterkommere av innvandrere, selv om foreldrene oftere har lav inntekt og svak tilknytning til arbeidslivet.

8.7 Refleksjonsspørsmål

· Hvordan kan NAV motvirke at nedgangskonjunkturer og perioder med omstilling i arbeidslivet medfører økt overgang til helseytelser og økt varig frafall fra arbeidslivet?

· Hvordan vil trenden med lavere sysselsetting blant unge uten fullført videregående påvirke etterspørselen etter tjenester fra NAV?

· Hvordan kan NAV gi gode sosiale tjenester til norskfødte og flyktninger som både sikrer et forsvarlig livsopphold og bidrar til økt overgang til arbeid?

· Hvordan kan NAV bidra til høy sosial mobilitet blant barn og unge som vokser opp i familier med lav inntekt?

[1] inntekt etter skatt per forbruksenhet i faste 2018-kroner.

[2] Aleneboende studenter er utelatt.

[3] Det mangler tall for sosialhjelpsmottakere for perioden 2006–2009, og tallene for flyktninger i befolkningen etter botid foreligger kun fra 2010.