Digitaliseringen går fra sentraliserte til smarte, distribuerte modeller. Det stiller nye krav til organisasjonsmodeller og kontrakter i arbeidslivet.

Bør vi omprogrammere arbeidslivet?

Problemene automatisering fører med seg kan ikke løses før vi oppgraderer ideene om hva en bedrift egentlig er.

Alle skatteordninger, sosiale velferdsgoder, lønnsforhold og konkurranselover er knyttet til at det finnes noe som heter et ”firma”, som har noen ”kunder”, noen ”eiere” og noen ”ansatte”. Om du vil opprette en økonomisk virksomhet må du velge mellom sett politisk definerte standardkategorier, med tilhørende lovverk. Dette lovverket sikrer at leverandører får betalt, at de ansatte får lønn. Dersom det er penger igjen på bunnlinjen, får eierne overskuddet. Denne modellen er speilbildet av det industrielle paradigmet. Thomas Piketty har vist at vi siden krigen har skapt økende ulikhet på samfunnsnivå. Og verre kan det fort bli.

Robotene kommer
Vi er nemlig inne i en fase mange karakteriserer som den fjerde industrielle revolusjon. Mange firmaer erstatter as we speak de ansatte med maskiner. Maskiner skal som kjent ikke ha lønn. Det betyr enorme kostnadskutt, en gevinst som fordeles mellom kundene (billigere produkter) og eierne (høyere utbytte). Bedriftene styrer strategisk mot størst mulig lønnsomhet over tid, og skvises både av prispress i produktmarkedet og kapitalmarkedets krav om mest mulig avkastning. I midten av denne sandwichen befinner gammeldagse analoge fast ansatte medarbeidere seg. En svært kostbar linje i regnskapet, i en verden der automatiseringsteknologien er blitt lett tilgjengelig og ekstremt billig. At menneskelige arbeidsprosesser vil overtas av maskiner er åpenbart. Enkelte økonomer spår massearbeidsledighet fremover, og en velferdsstat under økende press.

For å komme denne utviklingen i møte, har noen, herunder Bill Gates og Miljøpartiet De Grønne, foreslått skattlegging av roboter. Problemet er at det ikke er et 1:1 forhold mellom ansatte og maskiner. Automatisering kan ikke brytes ned til tekniske enkeltobjekter. Dette er handler om diffus anvendelse av teknologi, preget av modulær hardvare og programvare som er kobles mer eller mindre løst sammen rundt en prosess. Og masse av denne automatiseringen er rett og slett konsekvensene av at informasjonen vi skal frakte rundt på ikke lenger er låst til papir. Automatisering er smart og produktivitetsfremmende. Vi står med ene foten i den analoge virkeligheten og den andre foten i en heldigital tid. Det er ikke rart at vi er forvirret.

Fra seige konvensjoner til smarte kontrakter
Det mest interessant innspill i denne debatten så langt, tar til orde for å bygge en løsningen av det samme råmaterialet som har skapt problemet: Maskinlogikk. Arbeidslivets reguleringer kan gjøres smartere ved bruk av digital teknologi. Måten vi organiserer verdiuttaket i bedriftene våre på, kan faktisk programmeres. Digital teknologi kan gjøre verdifordelingen smartere, og redusere risikoen for den enkelte arbeidstaker.

Utgangspunktet for analysen: Fordelingsmodellene i dag er banale og preget generiske regler og analoge prosesser. ”Dumme kontrakter” har sin del av ansvaret for skeivfordelingen. Seiglivede konvensjoner blir arbeidstakerens akilleshæl i et dynamisk teknologidrevet marked preget av høy endringstakt. Før vi endrer dem vil den såkalte delingsøkonomien bli en rævkjøringsøkonomi (beklager språket).

I går skrev Esko Kilpi en fin refleksjon rundt potensialet i blokkjede-teknologi (blockchains — som danner grunnlaget for digitale valutaer, eksempelvis BitCoins). Blokkkjeder er krevende å forstå, fordi det er en desentralisert rammeverk. Det holder kontroll på inngåtte avtaler. I motsetning til papirkontrakter er det så godt som umulig å jukse med. Agenda Magasin har skrevet en god artikkel om hvordan blokkjeder både bryter med masse konvensjoner og åpner for muligheter vi sliter med å forstå, før de er realisert.

Nytt spill, gamle spilleregler
Digitalisering åpner for helt nye tanker om hva en bedrift (eller hvilken som helst organisasjon) egentlig er. Det er ikke bare prosessene og samhandlingen i markeder som digitaliseres, men også verdifordelingen i den enkelte organisasjon. Det er viktig å minne seg selv om at det tradisjonelle “firmaet” er en konstruksjon. Et kulturelt og regulatorisk svar på gårsdagens utfordringer. Men nå er modellene i endring. Grensen mellom kunde og produsent like tydelig lenger. De mest lønnsomme bedrifter i dag er organisert rundt nettverkseffekter og datastrømmer, der kundene skaper selv verdien. Som jeg har skrevet tidligere: Stadig flere bransjer preget av “grafitasjon”. Det er et nytt spill, men vi spiller fortsatt etter gamle spilleregler.

I energimarkedet er man i full transformasjon fra sentraliserte modeller (kull, gass, vannkraft, atom) til distribuerte løsninger (sol og vind). Produksjonen er demokratisert, teknologien stuper i pris. Utfordringen er ikke lenger å føre strømmen fram til sluttbruker, men å utnytte den strømmen sluttbrukerne selv produserer mest mulig effektivt. Forretningsmodellene er orientert rundt verdiflyt. Det utvikles systemer som belønner dem som produserer mer enn de bruker selv, eller som sørger for å tilpasse etterspørselen til tilbudet, slik The Economist er inne på. Hvordan skal verdiene fordeles i dette bildet? Blokkjede-teknologien, og smartere samhandlingen dette åpner for, kan åpne for helt nye modeller. Kanskje vil det som før var et tungt kapitaleid selskap, likne mer på en energiklubb?

Kooperativets rennesanse?
Digitale, programmerbare mikrokontrakter i arbeidslivet kan muligens bidra til å bygge bro over motsetningsforholdet mellom kapital og lønnsinntekt. I slike kontrakter kan man kode inn lønn (andel av kontantstrøm) og overskudd (rettigheter til fremtidige kapitalinntekter) som ulike deler i samme kompenasjonsmekanismen.

Slike modeller utfordrer både eiere, fagforeninger og de fleste etablerte ideologiske posisjoner. Trolig vil slike organisasjoner vokse frem på utsiden av etablerte virksomheter. Ja, dette er veldig post-industrielt. Hellige konsepter som “avkastning” og “fast ansettelse” kan være i spill. Men kanskje er det dette som skal til, dersom vi vil hente ut de åpenbare synergiene av “gig-økonomien” samtidig som man sørger for at det over tid oppstår sterkere fordelingseffekter.

Modeller som innebærer at alle blir bittelitt kapitalister, er velkjent fra kooperative modeller. Å tenke at teknologi kan regulere slike systemer langt mer dynamisk representerer verken teknologipessimisme, eller overdrevet optimisme. Dette er kjent teknologi, med foreløpig ukjent anvendelse.

Og på samme måte som den industrielle revolusjon åpnet for utnyttelsen av arbeidskraft (store fabrikker, samlebånd, mange mennesker i samme firma) åpner digitalisering fremover opp for helt nye organisasjonsmodeller Utgangspunktet bør være at teknologisprang ikke er deterministisk, men at det åpner rom for ny sosiale praksis. Dette er rom vi må utforske.

Show your support

Clapping shows how much you appreciated Anders Waage Nilsen’s story.