Derfor skriver vi tåketekster ingen skjønner

Hvorfor det er lettere å slippe unna med krøkkete, vanskelige og uforståelige tekster enn de som er lettleste og tydelige.

Vi publiserer for mye og tenker for lite.

Jeg har utviklet en solid allergi mot tåkeprat i tekster. Jeg møter det ofte. I over 15 år har jeg kurset bedrifter, organisasjoner og det offentlige i nettskriving. En del av jobben innebærer å lese tekster. Mye er bra, men det er også mye som er komplett uforståelig.

Det som stadig overrasker meg, er ikke mangelen på kvalitetssikring når vi publiserer, men hvor mye søppel vi publiserer som faktisk er blitt kvalitetssikret. Dessverre er det slik at det er lettere å slippe unna med en uforståelig og vanskelig tekst enn noe som er skrevet enkelt, klart og tydelig.

Sjekk denne for eksempel:

Varesendinger som ved innførsel til Norge, eventuelt etter godsregistrering, transittering eller forpassing, blir disponert over eller stilt til rådighet for varemottaker uten tollvesenets mellomkomst (tillatelse) i strid med gjeldende bestemmelser om innførsel, transittering/ forpassing, godsregistrering, tollagring og utlevering av varer, og som derfor senere blir fortollet i samsvar med reglene i tolloven §§ 32, 56 eller 57, skal normalt ikke gis preferansetollbehandling selv om tilfredsstillende opprinnelsesbevis blir fremlagt.

Det er publisert og antagelig kvalitetssikret gjennom flere ledd. Det er også helt sikkert korrekt, men likefullt komplett uforståelig. Men hvordan og hvorfor skjer dette? Det er mange grunner. Jeg skal prøve å summere opp noen årsaker:

• Tekster blir sendt på sirkulasjon internt i organisasjonen. Ingen har et tydelig ansvar for å forsvare lesernes interesser.
• Webredaksjonen mangler ofte intern tyngde til å utfordre de med fagansvar.
• For mye som skal publiseres uten at webredaktøren har evne eller mandat til å prioritere hva som er viktig.
• Kvantitet er mer synlig enn kvalitet når webredaksjonen skal forsvare hva de bruker tiden på.
• Ingen sterk sentral koordinering og oppfølging av de som skriver i virksomheter med desentralisert publisering.
• En misforstått frykt fra de som publiserer for å redigere i andres saker.

En av de viktigste tingene jeg lærer bort når jeg kurser, er evnen til å lese tekst kritisk. Det er elementært, men veldig mange som jobber med innhold på nett, ender som søppelbøtter for udefinerte informasjonsbehov fra resten av organisasjonen. Resultatet er gjerne poengløse tekster uten definerte mål som forteller intetsigende svada.

Hva skal vi gjøre, da? Vi må stille kritiske spørsmål tilbake til de som skriver:

• Hva mener du egentlig her?
• Hva er det du egentlig forsøker å fortelle?
• Hva ønsker du å oppnå?
• Hvem er det du skriver til?

Vi som publiserer, må rett og slett bli tøffere. Vi må tørre å si: ”Nei, dette duger ikke” eller “Unnskyld, dette skjønner jeg ikke.” Og kanskje enda viktigere: Vi må gå i dialog med de som faktisk sitter på fagkunnskapen. Jeg har tro på “learning by doing”. Det nytter ikke å fortelle hva som er bra og dårlig. Lag heller en skrivestue der dere sammen skriver tekster. Skriv i en time, — diskuter resultatet i 15 minutter, — skriv så i ny time. Presenter så tekst for hverandre. ”Har ikke tid”, sier du? Vel, da blir det heller aldri bra.

“Å gi et publiseringssystem til en webredaktør er som å gi en pub til en alkoholiker”, sier den irske innholdsguruen Gerry McGovern. Vi publiserer for mye og tenker for lite, er hans hovedpoeng. Mannen har helt rett. Vi kan derfor begynne med en litt sterkere kritisk bevissthet rundt hva som er gode tekster.

Første gang publisert på klarspraksblogg.no 1. mars, 2010.