En shout-out til Sky Blazers
For ganske nøyaktig fire år siden ble Sky Blazers dannet. Den gang var det bare en Facebook Messenger-chat hvor jeg og noen venner diskuterte logistikk og trening fram mot det som skulle bli vårt første fjell-løp, Tromsø Skyrace. Lite visste vi hva vi hadde satt i gang.
La oss spole fram til nåtid. Det er fredag 31. mai. Klokka er 07:00. Jeg sitter ved frokostbordet på Disen i Oslo og Facetimer Sky Blazeren Patrick Stangbye. Han er i Lofoten sammen med min andre lagkompis, Bjørnar Eidsmo. Sammen skal de løpe Lofoten Arctic Triple, et 166km langt race som skal ta de fra Moskenesøy to Austvågøy i Lofoten. Under samtalen med Patrick slo det meg. Dette er ikke normalt. Folk flest bruker ikke helga si på å løpe 166 kilometer gjennom fjellene i Lofoten. Hva var det som gjorde at Patrick og Bjørnar meldte seg på dette løpet? Hva var det som fikk de til å tenke at de kunne klare å stille opp i et slikt race, og ikke bare gjennomføre, men være med i kampen om medalje?
Fra å være en liten Messenger-chat med tre-fire dvaske karer som diskuterte hvor mange gels vi skulle spise i timen på Tromsø Skyrace i 2015 har vi nå blitt en gjeng på ca 40–50stk hvor normen ikke bare er å løpe langt og drøyt, men å potensielt vinne. Tre av oss skal løpe VM i år, liksom! Ok, jeg må jekke meg ned litt. Dette innlegget ble plutselig litt pretensiøst og jantete. Sorry. Dette er ikke ment som et skryte-innlegg, men jeg vil bare at vi skal bremse litt opp og reflektere litt over hva som har gjort at vi presterer så bra som vi gjør.
En kjent kar sa en gang at “du er gjennomsnittet av de fem menneskene du omgås mest med.” Om disse fem menneskene er ultraløpere som setter lista høyere for hver dag som går kommer du mest sannsynligvis til å bli en bedre ultraløper. Og om disse fem menneskene ikke er fem, men førti.. ja, da kan store ting skje.
Stirsdag
For et par år siden startet vi en ukentlig fellestrening. Hver tirsdag skulle vi etter planen løpe en fast runde på sti. Den fikk etterhvert det fengende navnet Stirsdag. Første gang vi arrangerte Stirsdag var det bare et knippe løpere som møtte opp. Nå er det helt normalt at vi er rundt tretti stk. I ekstreme tilfeller har det dukket opp over førti(!).
Stirsdag er ikke et sted du kommer for å konkurrere eller for å få din ukentlige VO2max-økt. Det er ikke et sted for å hevde deg eller for å vise hvor alfa du er. Stirsdag er et sted for å møte andre med samme interesse, snakke om race du har gjort, race du skal gjøre, treningsfilosofi, ernæringstrategier, og egentlig det meste mellom himmel og jord. Før du vet ordet av det har unnagjort 12km og 500 høydemetre på blå- og umerket sti. Som du kanskje skjønner er ikke Stirsdag en drøy treningsøkt. Det er heller ikke poenget. Stirsdag handler om menneskene du løper sammen med. Det handler om historiene som blir fortalt underveis. Det handler om hvor casual han karen bak deg nevnte at han løp et løp som het Spine Race for en uke siden. Det handler om hun som så syner da hun løp et løp som heter PTL som du ikke aner hva står for, men som du drar hjem og Googler og tenker “hva skjer med menneskeheten”? Stirsdag handler om han duden nede på Kjelsås som møter opp for å løpe sammen med noen folk for en gangs skyld, og siden han aldri har vært opptatt av idrett vet han ikke at to av de som løper rett foran han representert Norge i flere OL og VM. Stirsdag er en institusjon hvor du endrer perspektivet på hva menneskekroppen er kapabel til å gjøre — ikke fordi Stirsdag er en drøy løype, men fordi menneskene du løper sammen med har gjort drøyere ting enn deg. Om du er høy på deg selv fordi du nylig debuterte som ultraløper blir du fort dratt ned på jorda — ikke fordi janteloven er en greie på Stirsdag, men fordi du skjønner at 50km på blåsti og grus gjennom Romeriksåsen ikke kan måle seg med et race som går 7 dager i strekk gjennom Sahara.
Prestasjoner
Jeg fortalte mine lagkamerater at jeg skulle skrive litt om dette gruppepress-fenomenet vi har gående. I den forbindelse ba jeg de sende meg en liste over tre løperelaterte ting de var mest stolte over de to-tre siste årene. Da meldingene begynte å tikke inn på Messenger ble jeg fylt med en følelse av stolthet og mindreverdighet. Pro tip: Aldri be en gjeng med flink pike-syndrom sende deg en liste over ting de faktisk er stolte av. Spesielt når du selv har dette syndromet. Uansett.. her er lista:
Johannes Rummelhoff
- Sommeren 2018: Satt rekord på Jotunheimstien og løp den 400km lange løypa fra Operataket i Oslo til Galdhøpiggen på 104 timer. Les alt om prosjektet her
- 2. plass på Ecotrail 50km 2018
- 6. plass Hornindal Rundt 75km 2018
Patrick Stangbye
- 2. plass Bislett 50km, 2019
- 10. plass Hornindal Rundt 75km, 2018
- 2. plass Sätila Trail 80km, 2018
Ola Skatvedt
- 1. plass Ecotrail 80km 2019
- 1. plass Sätila Trail 80km 2018
- 1. plass Romeriksåsen På Langs 50km, 2016
Hans Kristian Smedsrød
- 2. plass KRSUltra 60km 2018
- 14. plass VM Ultra Skyrunning, Ben Nevis Ultra 2018
- 15. plass Transvulcania Ultramaraton 75km 2019
- Skal representere Norge i VM Terrengultra, Trilhos dos Abutres, Portugal 8. juni 2019
Paul Ogier
- 1. plass Ecotrail 50km, 2018
- 7. plass Transgrancanaria Advanced 66km 2019
Runar Sæther
- 5. plass Festival De Templier, Endurance Trail 102km 2018
- 1. plass og løyperekord i Dobbeltravern 60k 2018
- 1. plass og løyperekord Blefjells Beste 21km 2018
- Skal representere Norge i VM Terrengultra, Trilhos dos Abutres, Portugal 8. juni 2019
Askild Vatnbakk Larsen
- 1. plass Hornindal Rundt 75km, 2018
- 25. plass Transgrancanaria 128km, 2018
- 3. plass KRSUltra, NM terrengultra 60km, 2019
Olav Holden
- 4. plass Romeriksåsen På Langs 50km, 2018
- 2. plass Hodelyktløpet, 2018
- 15. plass Ivar Formos Minneløp, 2018
- Denne langturen med Sky Blazers
Shanga Balendran
- 3.plass Ultra trail Cape Town 65km, 2017
- ‘Løpende lege’ for 54 løpere — Manaslu Trail Race 2018, 9 dager i høyden i Nepal
- Selvforsynt og selvguidet fastpacking alene t/r Annapurna Base Camp, nov 2018
- 5.plass KRSUltra 60km / NM Terrengultra 2019
Pål Fredrik Lohne
- 8. plass i Viking Challenge, 2018
- 3. plass i Xreid Kristiansund 126km, 2017
Tim Dunham
- Perset med 2 timer under årets Ecotrail 80km
Molly Strimbek Bazilchuk
- 2. plass Xreid Jotunheimen 105km, 2018
- 1. plass Ultra Tour Monte Rosa 100k, 2018
- Maraton-pers i Rotterdam Maraton 2019 med tiden 3:03:54
- Skal representere Norge i VM Terrengultra, Trilhos dos Abutres, Portugal 8. juni 2019
Thomas Øderud
- The Spine Race 430km, 2018
- Xreid Senja 122km, 2016
- UTMB 170km, 2018
Tom Kuyken
- 6t30min Hornindal Rrundt 38km 2018
- 3t20min Oslo Marathon 2018
- 9h17min Ecotrail 80km 2019
Alexander Scharnewski Ulltang
- Pers på halvmaraton — Fra 1:21:13 i 2017 til 1:17:52 i 2018
- Hytteplanmila: 35:32 (pers) 2018
Anette Velde Sande
- 2. plass Dobbeltravern 60km, 2018
- 3. plass World Championship OCR Ultra 24 timers, 2018
- Gjennomførte sin første 100-miler på Soria Moria til Verdens Ende, 2019
Liv Richter
- 2. plass i NM terrengultra 2018
- 7. plass i Ultra Trail Cape Town 100km 2018
- 6. plass Ecotrail 10km (i sjette måned graviditet!)
Erika Wollner
- 1. plass KRSUltra 60km 2018
- 2. plass Romeriksåsen På Langs 50km 2018
- 3. plass Ecotrail 50km 2018
- 3. plass Hornindal Rundt 2018
Noen dypere svar
Responsen fra mine med-Blazers var ikke bare merittlister. Noen responderte med litt dypere tanker og følelser. En av de sendte meg race han var fornøyd med å ha gjennomført uten å nevne plassering, og skrev følgende:
Det handlet lite om prestasjon men om vennskap.
En av original-Blazerne, brasilianske Felipe Hefler, valgte å droppe merittlister og svarte følgende:
This is not a feat of finish lines, nor great achievements, but last season training for Tromsø Skyrace Extreme was a testament to how starting Sky Blazers influenced me. I have null background in (any) sports. When I was a child in Brazil, I was always conditioned to be the last pick for a football team or relinquished to be the keeper, a typical position for those lacking the “jogo bonito” skills. I’ve tried with my hands then, during my teen years I played volleyball, I was at best a bad mediocre player, with a lot of power and zero coordination. Sports were not my thing, I sat in front of a computer and dedicated myself to design and coding. I got unhealthy, sloppy and a decadent body.
At 32, my body started to fail on me, I couldn’t carry a supermarket bag without locking up my back, sometimes jolts of pain shooting up through my spine would wake me up during the night. I’d had enough. I went to my GP and asked him for some drugs, he (not me), had to fix it! He tells me I should exercise before getting any medicine. My first reaction: get pissed at him, but I decided to prove him wrong. I thought: “this exercise thing is bull crap, it’s just him being lazy, not doing his job, I’m going to prove him wrong. I’m going to do exactly what he says and he’s screwed, I’m proving him wrong!” No need to say he was right, as I started training and my body was responding positively in relief.
I started learning everything from the scratch, in true baby steps fashion. I realised why I’m not a great athlete, or why the gap between me and other Blazers is that wide. I’m fine with that. I’m always catching up, I’m learning watching other Blazers, learning by proxy and learning on my own. I have to break the barriers and limitations of my mind, it’s a very slow process, a true struggle at this age, but at the same time it’s exciting. Every year in the last 5 years the improvements are real, they are visible, still far from a top level Blazer and it’s all good, it’s my personal race.
Avslutningsvis
Jeg er litt usikker på hvor jeg vil ta dette innlegget. Det skulle egentlig ikke handle om hvor drøye vi er. Det skulle handle om hvordan vi som gruppe setter lista høyere gang på gang og hvordan dette fostrer store og små idrettsutøvere uten at det egentlig er det vi prøver på. Noen har som ambisjon å bli best i verden mens andre bare vil ha en gruppe å løpe sammen med. Uansett hva motivet ditt er vil du, uten at du vil det eller ei, bli dratt med i dragsuget og prestere bedre enn du trodde du var kapabel til.
Ses på Disen!
