Løps-rapport: Salomon Glen Coe Skyline 2017
Sesongens siste løp i Skyrunning Extreme-serien gikk av stabelen i sist helg. 4750 høydemeter fordelt på 55km skulle løpes og klyves i fjellene rundt den lille landsbyen Kinlochleven i Skottland. Salomon Glen Coe Skyline var en for historiebøkene. Her er noen erindringer fra årets race, som jeg var så heldig å dele med navn som Kilian Jornet, Jonathan Albon, Max King og resten av verdenseliten.
Opplading
Som jeg nevnte i min forrige løpsrapport fra Tromsø Skyrace Hamperokken så har treningen i 2017 gått relativt knirkefritt. Ingen store setbacks i form av skader eller sykdom. Jeg har også konkurrert akkurat passe nok til at jeg har klart å restituere meg og lade meg opp til neste konkurranse. Mellom Tromsø Skyrace og Glen Coe Skyline var det fem uker. Det var derfor tid til både restitusjon, en tre ukers lang treningsbolk, og til og med litt hvile for å ha freshe bein på løpsdagen. Slik så ukene mellom racene ut — kilometer- og høydemeter-messig:
Uke 1: 23km | 305 høydemeter
Uke 2: 85km | 3492 høydemeter
Uke 3: 129km | 7600 høydemeter
Uke 4: 93km | 3716 høydemeter
Uke 5 (race week): 31km | 832 høydemeter
Disse ukene bestod som regel også av 3stk styrkeøkter og sykling til jobb stort sett hver dag, bortsett fra dagene rett etter Tromsø Skyrace og uka før Glen Coe.
Løypa
Som du kan se, så er Glen Coe Skyline en loop. Loops er digg, så slipper man å løpe samme løypa tilbake.
Høydeprofil
CP = Checkpoint. Det var 15stk av de ute i løypa. Her måtte man stemple chippen vi hadde på håndleddet på en elektronisk enhet for å bevise at vi hadde vært innom stasjonen. Denne stemplingen sender også signaler til live-tracking-systemet slik at arrangører og folk der hjemme kan følge med.
Race week
Tidligere har jeg slitt litt med nerver uka før løp. Når alt har gått bra i treninga, så blir hver dag fram mot løpsdagen mer og mer kritisk. For hver dag som går, så blir det enda viktigere å ikke bli forkjølet, ikke overanstrenge seg, spise riktig, justere bittelitt på døgnrytmen for å bli klar til å prestere tidlig på morgenen på løpsdagen osv.. Noen ganger kan det bli så mye fokus på å gjøre alt korrekt at det faktisk blir stressende og dermed kontraproduktivt. Dette klarte jeg å unngå denne gangen, og det er jeg sabla glad for. Det kommer muligens av at jeg faktisk innså at overanstrengelser ville føre til dårligere prestasjon. I tillegg har jeg slått meg til ro med at det meste av uhell og sykdom ikke er kontrollerbare faktorer. Og mest av alt var jeg bare dødsgira på å begi meg ut på en legendarisk løype sammen med legender. Jeg gledet meg til å studere Kilian i sitt rette element. Gjør han noe vi ikke gjør, mon tro? Eller er han bare en vanlig kis med en enorm utholdenhet? Jeg hadde også et ørlite håp om at han var sliten og ikke 100% restituert etter UTMB (Ultra Trail du Mont-Blanc -et 170km langt non stop løp rundt Mont Blanc). Det var nemlig bare 14 dager siden. Ville jeg klare å gi han en fight? Det hadde vært jævla rått.
Race day
Vekkerklokka ringte kl 04:00. Jeg hadde klart å få solide 7 timers søvn. Ikke dumt! Jeg hadde preppet alt utstyret kvelden før, så jeg slapp å stresse med det. Jeg satt på denne plata høyt på soverommet mens jeg gnei inn utsatte steder med vaselin og teipet brystvortene. Nå var det bare å få i seg en stor porsjon havregrøt, én kopp kaffe, få på meg høydeprofil-tattoveringen, studere løypekartet én siste gang og varme opp muskler og ledd før det bar avgårde til løpsområdet.
Vi ankom Kinlochleven i god tid, så jeg hadde god tid til å pisse og varme opp. Det var fortsatt ganske mørkt, men ikke mørkt nok til at vi måtte løpe med hodelykt. Det var skumring og tåkete, men det begynte som smått å klarne opp. Værmeldingen var til og med snudd fra “drittvær og snø på fjelltoppene” til “sjukt bra vær og litt tåke på fjelltoppene”. Under oppvarmingen møtte jeg på Kilian på en sti bak løpsområdet. Vi fikk øyekontakt. Han nikket. Jeg nikket tilbake. Han visste ikke hvem han nikket til, tenkte jeg. Neida. Joda. Ok da.
Start
Startskuddet gikk og det formet seg fort en tetgruppe på ca 25stk. Jeg følte fort at jeg ikke hadde helt “dagen”, men tok ikke så tungt på det. I lange løp som dette hvor man skal holde på i 6–8 timer kan mye endre seg underveis. Én etter én falt av mens vi nærmet oss den første toppen etter ca 500 meters stigning. Vi hadde holdt en fart på mellom 4–6min/km — noe jeg var komfortabel med. Det var akkurat så høy intensitet at jeg valgte å ikke delta så veldig mye i debatten om hvilke sko som hadde best egnet gummiblanding for løypa vi hadde i vente, ledet an av skravlebøtta Jon Albon. Jeg fokuserte heller på å puste riktig og å la meg fascinere av Kilian-groupies’ene som hadde stått opp grytidlig for å heie på han ute i løypa. Folk sprang på siden av stien med selfie-sticks og var helt euforisk. Reine Beatles-tendenser på stien.
¡Vamos Kilian vamos!
Det var fortsatt fin og løpbar sti, og da vi ankom den første toppen før CP1 (CP = checkpoint, ref høydeprofil-kartet), dukket sola opp bak fjellene vi snart skulle bestige. Alle var tydelig supergira og satt utfor Devil’s Staircase i en heidundrende fart. Jeg lå hakk i hæl på Kilian. Det var dette jeg hadde gledet meg til helt siden han meldte at han skulle delta i dette løpet tidligere i år. Det var dette øyeblikket som var grunnen til at jeg droppet NM og prioriterte nettopp dette løpet. Jeg ville være vitne til det som Anton Krupicka i filmen Unbreakable omtalte som “the most beautiful thing I’ve ever witnessed in trail running” — nettopp Kilian’s nedoverløpe-teknikk. Og my oh my var det et skue. Han lenet seg framover og rullet uanstrengt opp i tet. Før vi visste ordet av det var vi i bunnen av dalen og hadde den såkalte Curved Ridge foran oss — en regelrett loddrett vegg på 500m.
Curved Ridge
Tetgruppen bestod nå av ca 12stk, og det var et godt stykke tilbake til resten av feltet. Det ble brattere og brattere. Over tregensa var det mose. Så nådde vi mosegrensa. Mosegrensa? Ja, det var så bratt at det nå bare var en flat fjellside foran oss. Vi måtte nå ty til klyving og klatring. Her var det ikke vits i å tenke på å komme seg forbi noen. Det innebar for stor risiko. Et fall her ville bety slutten på både racet og karrieren. Naturligvis var noen raskere enn andre, og de raskeste var Jon, Kilian, Bhim og Max. Nå var det ingenting å gjøre med de. Her måtte jeg bare følge mannen foran meg, Cody Lind, helt til topps og komme meg helskinnet opp fjellsiden før jeg kunne prøve å hente inn folk over eggen og i nedstigningen.
Her er en video fra tatt av Cody Lind’s Instagram et par dager før racet på Curved Ridge:
Nedstigningen gikk knirkefritt. Jeg hadde fortsatt freshe bein og jeg hadde bra grep med underlaget. Siden klatringen var såpass teknisk hadde det ikke gått noe særlig utover muskulaturen til løpesteget. Jeg gønnet på og tok igjen en dude. Men jeg hadde også en dude bak meg. Det var tydelig at jeg var mer komfortabel i nedoverbakkene enn de andre. Treningscampen i Tromsø to uker tidligere hadde gitt meg selvtillit. Nedoverintervallene ned Tromsdalstinden og henget under Fjellheisen lå fresht i muskelminnet. Da stigningen begynte (mellom CP4 og CP5) skjønte jeg fort at de var bedre enn meg i bratte partier oppover. At de var “bedre” enn meg her lot jeg meg ikke stresse av. Jeg hørte også at de pustet og peset mer enn meg. Så det kunne like gjerne bety at de sleit seg uforsvarlig mye ut i disse partiene. Jeg valgte å tro det og holdt pulsen på et stabilt nivå og lot ikke syra krype inn i låra for mye. Syre over lang tid hører ikke hjemme i låra når du har 6 timer igjen av et løp.
Da jeg nådde toppen (fortsatt mellom CP4 og CP5) stod crewet mitt (Stian Angermund-Vik og Kristoffer Føllesdal) der og ga meg betryggende ord. Det var nemlig det eneste de fikk lov å gi meg etter som det var forbudt å motta support i form av feks vann eller sportsdrikk. “Du ser jævla mye freshere ut enn de foran deg! Dette blir bra!!”. Dette ga meg en heftig mental boost. Jeg satt utfor mot CP5 med et håp om å muligens ta igjen noen der. Og det gjorde jeg sannelig. Clemént Barrette var plutselig rett foran meg. Da jeg nådde bunnen, hoppet jeg inn i elva og fylte flaska med vann. Jeg hadde hittil overlevd bra på 500ml vann blandet med Maurten 320. Jeg hadde tre soft flasks liggende i vesten med denne sportsdrikken/gel’en ublandet. Det eneste jeg trengte å gjøre var å fylle vann på flaska og blande det ut. Tidligere har jeg satt min lit til å hive i meg en gel hver halvtime sammen med en god slurk vann. Nå var all næringa i vannflaska mi. En full anmeldelse og erfaringsdeling av Maurten i fjell/ultraløp kommer straks i en separat artikkel på JUICE’s nettsider om ikke så lenge.
Anyways, nå var vi på et meget morsomt parti hvor stien faktisk var løpbar. Det var ca 5% oppoverhelning og jeg lå i hæla på Clemént. Han løp litt treigt, men jeg hadde veldig lite å gagne på å løpe forbi han, så jeg tok dette partiet som “gratisk frakt” fram til neste bratte stigning som ventet til CP7. Jeg hadde på forhånd blitt advart at det var kritisk å ha fulle vannflasker før man kommer opp i høyden etter som det ikke er noen vannkilder der oppe. Om man glemmer å fylle vann her, så er man i verste fall fucked i en periode på 1–2 timer. Det kan føre til dehydrering, og det var jeg sjukt innstilt på å unngå. Så jeg stoppet og fylte flaska igjen. Da satte Clemént inn et støt og fikk en luke på 50m.
Bidean Nam Bian
Vi var nå på toppen av Bidean Nam Bian 1150moh. Her bar det ut tur/retur på en rygg før nedstigningen begynte. Altså ville vi imøtekomme de som lå foran oss og det ville være en bra pekepinn på hvordan vi lå an. Jeg traff på Max King. “Way to go!”, ropte jeg. Han nikket med en alvorlig mine i ansiktet. Jeg tenkte først at han var i ledelsen, men jeg møtte hverken på Kilian eller Jon, så de må ha vært foran han. Jeg må ha misset de med bare et par minutter. Fanken. Jeg løp videre ut på eggen i bra driv og stresset ikke for mye med å ta igjen Clemént, men lot meg heller stresse av et pustende og pesende vesen bak meg. Han pustet så høyt at jeg kunne høre han selv om han var 80m bak meg. Utpustene hans produserte en såpass høy klang at det faktisk tok meg ut av min egen flow. Det føltes som at han stjal flowen min, og det hjalp ikke akkurat på irritasjonen at han viste seg å være svensk(!). No offense. Dette var ett av flere “low points” i racet, og jeg var klar over at min irritasjon ikke var rasjonell. Å ha en “low” under et ultraløp får ut det verste i deg. Han nådde meg rett før vi startet nedstigningen ned mot CP11.
Ned fra Bidean Nam Bian
Her var det vått og glatt, og skovalget mitt (et par nedslitte Salomon SLAB Sense SG) gjorde at jeg ikke lengre var like komfortabel i nedoverpartiene som jeg hadde vært tidligere i løpet. Svensken hadde tydeligvis ingen grep-problemer og fikk dermed enkelt en luke. Jeg lå nå på 12.-plass. Her var det ikke vits å prøve å henge med. Underlaget var en miks mellom gjørme, våt stein, grus og våte nedoverhellende trappetrinn. Jeg måtte bare fokusere på å finne farta jeg var komfortabel med for mine sko og mitt grep. Å gå på trynet her ville ikke være en mildt sagt ubehagelig opplevelse.
Så skjedde det uunngåelige. Før jeg visste ordet av det lå jeg i fjellskråninga med heftige smerter i venstre lår, en sår nakke og smerter i hodet etter at jeg hadde, på en eller annen måte, klart å supe inn i fjellveggen med toppen av hodet først. Jeg lå der og hatet livet i ca 10 sekunder, reiste meg opp og prøvde å riste det av meg. Hode. Ok. Lår. Ikke OK. Dette var tidenes lårhøne. Jeg har hatt en del lårhøner opp gjennom årene som midtstopper på Tromsdalen UIL’s guttelag, men denne tok kaka. Jeg måtte fort finne ut om jeg var kapabel til å fortsette eller ikke. DNF (did not finish) ville vært århundrets nederlag i dette racet, og jeg kunne ikke kaste bort tid tid på å fundere, så jeg humpet meg litt nedover og tenkte at jeg kunne småjogge mens jeg tok en avgjørelse. Da ble jeg selvfølgelig tatt igjen av en annen løper. Er det ett sted under et fjelløp du ikke skal kaste bort tid, så er det i nedoverbakker. Jeg bestemte meg for å følge han til neste checkpoint for å få fokuset bort fra smertene. Vi løp sammen nedover. Kombinasjonen av smerter og glatte sko gjorde at jeg trynte nok en gang, men landet heldigvis på et mykere parti.
Nå var vi ikke langt fra bunnen av fjellet, og jeg kunne høre en kombo av sekkepiper, jubel og bjeller. Jeg ble sjukt gira. Jeg hadde ikke i mine villeste drømme tenkt at et fjelløp ville ha publikum som dette. Jo nærmere vi kom jo heftigere ble frysningene mine på ryggen. Da vi ankom stasjonen, som for øvrig var løpets eneste stasjon med mat, var jeg så gira og full av adrenalin at jeg totalt glemte av smertene etter fallet. Jeg kastet i meg en båt appelsin, drakk en halv kopp lunken kaffe, fylte opp vannflaska og tok med meg en hjemmelaget flapjack/granolabar. Nå var jeg litt over halvveis, jeg hadde besteget to heftige fjell, men hadde det heftigste foran meg, nettopp det fryktinngytende Aonach Eagach.
Aonach Eagach
Stigningen opp til ryggen av Aonach Eagach var rett og slett helt jævlig. Jeg brukte ca 40min på de første to kilometerne. Kombinasjonen av den bratte kontinuerlige skråninga med gjørme, vått gress og grus var til å le av. “This climb is fucking shit, right?!!” sa en kar oppi lia. Det viste seg å være Scott — en kar jeg delte Airbnb med som løp Ring of Steall-løpet dagen før og som nå var ute og tok bilder i løypa. “It really sucks balls” responderte jeg.
This climb is fucking shit, right?!!
Jeg holdt jevn driv opp fjellsiden, og før jeg visste ordet av det var jeg på toppen og kunne skue bortover den drøyeste fjellryggen jeg noen gang har sett. Jeg så også ned skråninga jeg nettopp hadde klyvet opp og kunne ikke skimte noen konkurrenter. Jeg kunne heller ikke se noen foran meg, så jeg var mentalt forberedt på å worst case klare å ro i land 13.-plassen jeg nå hadde. Men nå stod denne ryggen i fokus. Jeg måtte bare komme meg helskinnet over den, så var det bare nedoverbakker igjen.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye fra selve ryggen. Albon (fjorårets vinner) hadde nevnt til meg at dette var et parti som du av sikkerhetsmessige årsaker ikke burde pushe tempoet. Men om du vil hente inn tid på dine konkurrenter så var dette stedet å gjøre det på, men kun om du var komfortabel i terrenget. Jeg fant derfor et tempo som lå på grensen til hva som var sikkerhetsmessig forsvarlig og som jeg samtidig visste ville være vanskelig for andre å matche. Det fungerte bra, for plutselig tok jeg igjen en franskmann som var tydelig rystet over terrenget og som ikke var like komfortabel med risikoen som meg. Jeg passerte han.
Litt lengre ut på eggen valgte jeg å angripe en av toppene fra høyre side. Da hørte jeg en skadefrydpreget latter og en mann som ropte “Oh no, he took the shit route! Hahaha!”. Jeg skjønte fort hvorfor han kalt det for “the shit route”. Foran meg lå det nemlig en stor klump med diarépreget avføring og toalettpapir. Jeg syntes synd på vedkommende som var nøden akkurat her. Av alle plasser i verden. Det må ha vært det luftigste toalettbesøket han/hun har hatt i sitt liv. Etter løpet snakket jeg med Jon Albon, og han hadde opplevd nøyaktig det samme som meg. “Oh no, you took the shit route too!?” sa han. Så fulgte han opp med å si “It couldn’t have been Kilian, cause he wouldn’t have let the toilet paper there.” Bra resonnert, tenkte jeg. Kilian ville ikke etterlatt seg toalettpapir i naturen. Det er ikke i hans ånd eller natur. Det må derfor ha vært en turist eller tilskuer.
Oh no, he took the shit route! Hahaha!
Siste innspurt
Etter litt over en times adrenalinfylt scrambling og regelrett klatring på Aonach Eagach-ryggen var jeg nå klar for å angripe de siste nedoverbakkene til målgangen i Kinlochleven. På CP14 (nest siste checkpoint) spurte jeg om det var langt opp til nestemann. “Yes”, sa han. “But if you’re fast you might catch him!”. “I am fast”, tenkte jeg og ga alt jeg hadde ned mot mål. Smertene i låret var fortsatt en stor faktor, men jeg klarte å differensiere mellom smerter skapt av slagskadene og smertene som kom av at jeg hadde løpt og klyvet i 7 timer. Jeg valgte å høre på løpesmertene, fordi de var de var de eneste smertene som kunne gi meg svar på hvor mye krutt jeg hadde igjen. De var faktisk ikke så ille, så jeg ga det jeg hadde den siste mila. Det var ikke enkelt, fordi underlaget var preget av mellomhøyt gress med gjørme og stein under. Hvert steg var russisk rulett, og jeg gikk på snørra flere ganger. Skovalget ergret meg nok en gang, men det var lite å gjøre med det nå. Plutselig kom jeg til et skilt hvor det stod “Only 5km left!”. Offroad-løpingen ble byttet ut med flott løpbar sti, og jeg kunne høre sekkepiper i det fjerne. Jeg kunne ikke skimte noen løpere foran meg. Ikke noen bak meg heller, så nå gjaldt det bare å gjøre som jeg alltid gjør på slutten av et løp — nemlig å se hvor fort jeg klarer å løpe de siste kilometerne på slitne bein. De siste seks splits’ene var på 4:45, 5:12, 4:17, 4:25, 3:59 og 3:49.
Målgang
Å høre at sekkepipene nærmet seg med bokstavelig talt stormskritt var en utrolig følelse. Denne løypa hadde krevd mer av meg enn noen andre løp tidligere. Jeg hadde vært langt nede i perioder, slitt med heftige smerter og vært på grensa til hva som var forsvarlig mtp fart i eksponerte områder. Og nå var jeg altså straks i mål. Da jeg rundet den siste svingen og så folkemengden som ventet, skjønte jeg plutselig hvorfor noen feller en tåre ved målgang. Jeg var på nippet selv. High five, high five, high five, sekkepipe, medalje, sekkepipe.
Oppsummering
Dette racet var altså mitt siste av totalt tre Skyrace denne sesongen. Planen før sesongen var å løpe tre stk Skyrace i Extreme-serien og se om jeg klarte å bli topp ti sammenlagt. Det er nemlig de to beste race-resultatene som teller i sammendraget. For min del ble det da Tromsø Skyrace og helgas Glen Coe Skyline. Å ende opp på 8.-plass og beste nordmann er mest av alt surrealistisk. Tatt i betraktning at jeg fortsatt er fresh i gamet, så er jeg rimelig sikker på at jeg, ved like hardt og konsist arbeid gjennom vinteren vil gjøre en enda bedre sesong neste år, og at pallen ikke er unna rekkevidde før jeg fyller tredve. Jeg har altså et par år på meg.
What’s next?
Det er noe som heter “post race blues”, dvs en midlertidig depresjon etter et race. Man kan sammenligne det litt med følelsen av å komme tilbake til jobb etter en lang ferie — altså et antiklimaks. Noen reagerer med å melde seg på neste års race i full panikk, mens andre går rundt og dagdrømmer. Jeg er dagdrømmeren. Og jeg har dagdrømmet meg fram til at sesongen ikke er helt over enda. Skyrunning Extreme-sesongen er kanskje over, men det fortsatt mange kule race nedover i Europa. Abades Stone Race i november står høyt på lista, så vi får se hva det blir til.
Har du noen andre bra tips? Kom på #Stirsdag, så kan vi snakke om det da. Vi løpes!
