Derfor skriver jeg

Jeg skriver hele tiden. Men ikke for deg.
Og ikke fordi jeg har noe å fortelle.

Jeg skriver for å kartlegge landskapet rundt meg. Jeg skriver for å fordrive tåken, det grå filteret som ligger over den flertydige, fantastiske, fryktinngytende virkeligheten vi alle vandrer mer eller mindre hvileløst rundt i. Jeg skriver fordi jeg hele tiden aner konturene av sammenhenger, uten å se dem tydelig. Jeg drives ikke av klarhet, men av forvirring. Ordene er gaffa-teip som får virkeligheten min til å henge sammen i en midlertidig mening. Denne teksten er intet unntak. På dette steget i teksten vet jeg ennå ikke hvorfor jeg skriver den, og hva den kommer til å fortelle meg.

Jeg skriver ikke fordi jeg allerede har tenkt, men fordi jeg trenger å tenke. Jeg skriver for å kompensere for den skrale menneskehjernen, vår manglende evne til å håndtere den flerdimensjonalitet og kompleksitet som preger tiden vår (og muligens har preget alle tider, alle mennesker, alltid). Mine tankerekker er ikke lerret som speiler virkeligheten. I den grad de i det hele tatt kan beskrives metaforisk som tekstilprodukter, er de mer som improviserte trampoliner, spent opp i en rammefortelling. Gode tekster gjør oss (hvis vi velger å ta sats) i stand til å sveve litt høyere enn vanlig i et lite sekund. De gir korte glimt av bedre overblikk, et ekstra løft, før vi igjen lander, litt klokere og dermed litt mer forvirret, i samme uoversiktlige posisjon nede i mylderet.

Skriving er design. Det er en øvelse i å bryte ting fra hverandre og bygge dem opp igjen i nye konfigurasjoner. I den grad skrivingen min er ingeniørkunst, er den det motsatte: Reversed engineering. Den starter ofte med en følelse, en uforklart indignasjon. Prosessen foran tastaturet er etterrasjonalisering, det er en rekonstruksjon, der øvelsen er å bruke begreper og setninger til å fange en tanke som underbevisstheten forlengst har prosessert på sitt underlige, ordløse vis. Fremkallingsprosessen foregår i mørkerommet — et negativ som eksponeres mot et fotopapir og dyppes i språkets magiske kjemi og frem vokser det et motiv som i heldige øyeblikk kan oppleves meningsbærende og universelt. Jeg har lært mye av mine egne tekster. De får meg til å oppdage det som skjuler seg inni meg. Noen ganger blir jeg overrasket.

Teksten er altså et biprodukt. Det primære er intellektuell overlevelse: En jakt på substans i en tilværelse som hele tiden prøver å dytter meg i retning det generiske, tomme, komfortable. Når jeg trykker publiser, altså deler resultatet med verden, er skrivingen fiksert: Den er blitt et slags avtrykk. Ofte aner jeg ikke hvordan teksten vil virke på andre. Å dele noe jeg har skrevet er som å sparke en 19-åring ut av døren: Det er å inndra nøkkelen og be teksten om å dra ut i verden og leve sitt eget liv. Enkelte tekster drar langt og gjør det stort. Andre tekster gjør kun nytte for seg på hjemmebøen.

Skrivingen foregår på kveldstid etter at ungene har lagt seg. Den følger ingen rett linje. Den starter ikke med en disposisjon, en struktur eller en plan. Jeg skriver som ukoordinerte impulshandling, trigget av at jeg ser antydning til et mønster eller en funksjonell orden i alt det kognitive skrammelet som til enhver tid ligger hulter i bulter i bakhodet. Skrivingen er å sveise sammen delene. Prøve ulike muttere til ulike bolter, skru sammen ord, kappe avsnitt med vinkelsliper, koble løse tanker, flytte setninger, være uenig med meg selv, zoome inn på detaljer, ta øyemål og tre skritt bakover, oppdage strukturer, til jeg sitter igjen med noe interessant, noe som for en stakket stund henger sammen, logisk, funksjonelt og estetisk. Igjen: Først og fremst for meg selv.

Jeg skriver ikke for å fange andres oppmerksomhet, men for å frigjøre meg selv. Jeg skriver for å teste ut mine egne grenser, få avstand til premissene, skriveprosessen er et streif bort fra selvfølgelighetenes velpleide hageflekker og ut i randsonene, til the badlands, de mørklagte byggeplassene for fremtidens ennå ikke påbegynte forestillinger. Samtidig er skriving en øvelse i å teste språkbilder og rytme, en trening i å gjøre seg forstått, og dermed veve seg inn i et slags fellesskap. Skrivingen er ikke for evigheten, men for øyeblikket, den er ikke en grunnmur for en katedral, men et fraspark — målet er å rulle videre, holde styringsfart og momentum, det er et uttrykk for frihet, bevegelse, med skulderen mot verden.

At du har lest denne teksten helt hit er en fin bonus:

Vi er så heldige å leve i startgropen av en digital sverm-offentligheten, der små ord kan få store konsekvenser. Lesing og deling er blitt to fasetter av samme sosiale fenomen. Viralitet gjør skriving gøy, fordi man kan følge tekstens liv i sanntid, se ordenes tilfeldige senvirkninger, få statistisk feedback og facebook-varslinger som små pling hver gang mine tankespill ressonnerer med strenger i andres hjerner.

Alles skriving preger tidsånden. Tidsånden preger alles skriving. Derfor er det viktig å snakke om hvorfor vi skriver. For noen er teksten et verktøy for å oppnå noe utenfor seg selv. Overbevise noen. Kapre en debatt. Skåre et poeng. Mange har dette forholdet til tekst: Det er noe utovervendt og instrumentelt. For meg er det annerledes. Gode skriveprosesser er en slags meditasjon. Teksten skaper meg mens jeg skaper teksten.

Denne utforskningsøvelsen, kall den ordlegging, er viktig, fordi språket er det eneste som forbinder oss mennesker på tvers av tid og rom. Tekstens jobb er ikke å beskrive, men å dytte i alt det det halvtenkte, rustne tankegodset som sperrer så mange veier for oss, lager snublefeller og umulige labyrinter i våre forsøk på å nå frem til hverandre. Skrevne ord brukes hver dag til å vri litt på offentlighetens gatelamper og lyse opp flere av de mørklagte flekkene. Jeg tenker ofte at tekstene mine er steiner jeg kaster så langt jeg kan ut i vannet, men når steinene har sunket til bunns, fortsetter sirklene på overflaten å utvide seg, små krusninger møter andre små krusninger og innimellom blir til det til interessante bølgemønstre som aldri egentlig skulle være der.

Alle bør skrive. Jeg forstår ikke hvordan folk klarer å la være.

Denne teksten er inspirert av P2, som utfordrer fire unge forfattere til å skrive hvert sitt forfattermanifest. Fin lesning, som fikk meg til å reflektere rundt motivene for min egen skriving.