Tankespinn, 25. desember 2016

Det er første dag etter julaften, dag 360, i et år som har sugd oss nedover i et sluk av mistro, frustrasjon, mørke.

Jeg leser en bok, en gammeldags bok fra tiden og stedet der jeg vokste opp med godt språk og lange tanker, og så plinger det i mobilen, George Michael er død, ikke en fyr jeg noengang har digget, men han og den ubrukelige kompisen Andrew Ridgeley var tross alt Wham!, som spilte på klassefestene våre, der vi klinte og var forelsket, de var en del av soundtracket som formet oss.

Jeg tenker på de store linjene i året som har gått og det er som om noen har skrudd på lyset, grelle blinkende lysstoffrør nede på festen i kjellerstuen, popcorn utover, kjipe statistiske tilfeldigheter og strukturell jævelskap har sauset seg sammen til noe klisteraktig, cola på vinylbelegget, det legger seg under skosålene og lager sånne surklete lyder.

Hver gang vi som vokste opp for tre tiår siden tar skritt i retning den liberale, humane, globale og grønne rasjonaliteten vår, kommer denne lyden: Surkl.

Rasjonalitet. Den naturlige konsekvens av de stadig mer høyoppløste bildene av jordoverflaten vi fikk overført til fargefjernsyn og faktabøker fra de stadig mer avanserte satellittene vi av og til kunne se som blinkende stjerner mens livet føltes stort og fullt av mørk, men ikke nødvendigvis mørk, materie.

For meg føltes fargefoto og satellittperspektiv som et generasjonsprivilegium.
Jeg hadde hele ungdomstiden min til å fordøye denne innsikten:

Vi mennesker lever sammen på en merkelig planet, ytterst ute på den tynne hinnen der den kokende magmakjernen stivner i møtet med det iskalde universet. En astronomisk sweetspot, der den kjemiske forbindelsen H20 finnes både som is, vann og damp, der isen ligger ved polene, det er badetemperatur ved ekvator og skyene driver over himmelen, og vi kan puste inn det plantene har pustet ut.

Det prinsippet som styrer alt er avhengighet — ikke uavhengighet. Forbindelser, ikke konfrontasjon. Ting er i en slags merkelig balanse, vevet sammen på måter vi ikke helt forstår og kanskje aldri helt vi forstå med disse merkelige og utilstrekkelige hjernene våre, det fremste evolusjonen så langt har klart å frembringe.

Det føltes som om det fulgte et slags oppdrag med å se at dette så klart. Alle ideer om sivilisasjonskamp føltes som om de hørte til en fjern fortid. Atomopprustning var bare komplett ulogisk. Vern trengte ingen begrunnelse ut over vern. Ideologiske fremtidseventyr nedskrevet av skjegget menn fra 1800-tallet føltes som eventyr. Voksenlogikken, de tillærte tankefeilene, skulle dø.

Det var med oss at historien begynte. Den egentlige historien.

Vi nordmenn som er født i fossilenergiens og informasjonsrevolusjonens tid er globale og informerte. Vi har alle møtt hyggelige og snodige folk fra alle verdenshjørner på backpacker-turene våre. Vi har skjønt hvor stor og forbundet verden er. Vi har sett urettferdighet, kaos, godhet og struktur på nært holdt. Vi kjenner, og tar for gitt, det beste av matkultur fra de fleste kontinenter. Internett har knyttet oss sammen. Vi er tre facebook-forbindelse unna noen som blir bombet i stykker i Aleppo eller sulter ihjel i Tsjad. Vi har kunnskap, eller vet hvordan vi skaffer dem. Vi kan følge med på temperatur-fuckup i Arktis eller fremvekst av fascisme i Europa i sanntid.

Vi som vokste opp på åtti- og nittitalet har med oss alt dette, samtidig som vi har med oss dyrekjøpte personlig overleverte historier fra besteforeldre og oldeforeldre som stakk brødskiver inn mellom sprinklene til russiske krigsfanger, smuglet våpen til motstandsbevegelsen, anga den jødiske nabofamilien til Gestapo. Alle familier har sine egne fortellinger, som koblet til felles generasjonserfaringer: Skoleekskursjonen til tilfluktsrommet. Suget i magen når Reagen snakket om opprustning på dagsrevyen.

Jeg drømte at de kom til å ødelegge det jeg så på satellittbildene. Fucke opp den skjøre balansen på den levende rare planeten. Balansen, vi var den aller første generasjonen som lærte dette: Jorden er ikke robust. Den er er sensitiv. Og nå har den menneskelige sivilisasjon, som tidligere kun klarte å lage skjebnesymfonier og undergangsmyter, frembragt the real shit, det aller ypperste:

Selvdestruksjonsknappen.

Som ung følte jeg alt for ofte alt for mye ansvar for alt det jeg ikke hadde ansvaret for, jeg fryktet at noen i maktposisjon skulle bukke under for sin egne psyke, at de ideologiske eventyrene skulle forveksles med virkeligheten. At vi bare skulle forbruke og forbruke fordi vi ikke skjønte at vi bor på denne tynne overflaten og at det kommer tusen generasjoner etter oss. At vi ville ende i enda en historisk fase med tomme soldatblikk og/eller destruktiv kulturkamp — matet av propaganda. At vi skulle henfalle til meningsløse konflikter om grensedragninger som ikke finnes på satelittbilder men kun finnes som piggtråd og minefelt inne i hodene våre.

Planen var å fikse alt dette.

Vi måtte bare bli voksne først, og George Michael sang om Faith og nå er George Michael er død, og de fleste som opplevde krigen er i graven, og vi er voksne og burde være i posisjon til å fikse, men det surkler i sukkerlaken under skoene, Trump varsler atom-opprustning via Twitter, Wikipedia kan fortelle at Andrew Ridgeley lever, han har hatt en solokarriere hele tiden visstnok og er angivelig ganske flink til å spille golf sies det, og jeg kjenner på en fandenivoldskhet jeg ikke har kjent siden før muren falt, men jeg vet ikke hva jeg skal bruke den til, så jeg skriver denne teksten i nattemørket og limer den inn i statusfeltet, trykker på publiseringsknappen som muligens er selvdestruksjon, muligens er en lysbryter for disse lysstoffrørene som ødela festen, men jeg trykker på denne knappen likevel fordi det er et skritt, som surkler men likevel er et skritt, fordi whatever.

Opprinnelig publisert på Facebook.