Reiseblogg — Bli med på rovdyrtur
- Jeg har alltid hatt et brennende engasjement for dyr og dyrevern og det å få muligheten til å formidle positivitet rundt truede dyrearter og dyrs adferd gjennom fotografering, er for meg en veldig god kombinasjon, forteller Erik Frøystein. Han er freelance-fotograf for WWF Verdens Naturfond, og har nylig vært på en av sine mange rovdyrturer. Her deler han sine opplevelser.
Jeg har i sommer vært på en av mine mange turer til et sted Nord-øst i Finland, helt langs grensen til Russland. Etter å ha flydd innenriks fra Helsinki til Kajaani, ble det flere timers biltur helt inn mot den Russiske grensen. Der ligger basen som i sin tid ble benyttet av finske tømmerhoggere. Herifra og inn til grensen er det bare et par kilometer.
Fra basen beveger jeg meg det siste strekket innover, på ettermiddagen, for å legge meg til, dypt inne i skogen på grensa, hvor dyrene vandrer. Grensemyndighetene har fått all passinformasjon i forkant, så de vet jeg er i områdene og hvorfor. Greit i tilfelle jeg forviller meg for langt inn på “feil side“ av grensestolpene.
Nå er det de siste forberedelser som gjelder. Få på plass kamera og få det i det som forhåpentligvis er i rett posisjon. Når og om dyrene kommer så vet man aldri fra hvilket hold de kommer fra. Så er det stillhet og venting som gjelder. Venting, speiding, venting, speiding.
Erik er født på Nesodden, men vokste opp på Abildsø, Oslos østkant og med Østensjøvannet og Østmarka som nærmeste naboer. Interessen for dyreliv kom derfor tidlig og med den også interessen for foto. Sitt første fotoapparat kjøpte han for sine egne konfirmasjonspenger.
Det å ligge og vente, få betalt for all venting, er helt klart verdt hvert eneste minutt. Å få de på så nært hold at man kan få øyekontakt og få muligheten til å ta gode bilder, er for meg verdt all reise, total mangel på komfort, venting og til tider også vanvittig mye insektstikk.
For når de først dukker opp så er det et adrenalinkick uten like. Når det plutselig etter mange timers venting, glir en ulv ut av skogholtet eller en stor bjørn kommer valsende over en myr så vannspruten står oppetter de enorme beina, da føler man at man virkelig deltar og forstår hvorfor disse rovdyra betyr mye.
Allerede der ser man hvor forskjellige disse dyrene er i forhold til hvordan de ferdes. Ulven i større grad forsiktig søkende, mens bjørnen oser av kraft og trygghet og bare dundrer på, uten å bry seg. Men, de har det begge til felles at hører de lyder eller får med seg bevegelser som ikke “skal være der“, typiske menneskelyder, så forsvinner de raskt. Vi er ikke populære ideres nabolag og det er jo forståelig, sett med deres øyne.
Så plutselig, ut av intet og uten forvarsel så står den der, ulven! Uten en lyd og fra et sted bak og utpå ene siden, kommer den plutselig luskende. Veldig var, søkende og på utkikk. Det vil mest sannsynlig si at den merker at det er flere i området. Er det meg den merker, eller kan det være bjørner i området også..?
Det første får jeg aldri svar på, men så, etter noen minutter kommer en solid bjørnebinne med to unger. Ungene er fra i fjor så de begynner å få en grei størrelse og er da begge to større enn ulven. Helt tilfeldig er det nok ikke at de passerer i området jeg ligger, da det ligger et elg- kadaver ikke langt unna.
Her ligger jeg da og får sett hvordan de faktisk omgås og tilnærmer seg hverandre.
Jeg ser at ulven har liten respekt for bjørnungene og til stadighet “jager“ disse to, som da løper unna, men kommer tilbake. Det ser faktisk mere ut som lek enn alvor, og det er godt mulig det er tilfelle. Men når binna kommer imellom eller nærmer seg, så viser ulven en helt annen form for respekt og trekker seg de nødvendige meterne tilbake.
Det er helt rått å være tilskuer til dette! Avstanden nå er ikke mer en ca. 40–50 meter fra der jeg har plassert meg. Så, ut av intet, er de borte og har da vandret videre, hvert til sitt.
Jeg sitter igjen med en følelse av ærefrykt, oppspilthet og med relativt mye adrenalin i kroppen, etter en forestilling som dette. Tiden står stille og her lever man virkelig i nuet.
Det å få en anledning til å møte disse dyrene på deres hjemmebane er for meg utrolig fascinerende og spennende. Dette er på deres premisser og som “besøkende“ må man tilpasse seg dem, for at de i det hele tatt skal dukke opp. Man har ingen garantier og jeg har ligget ute mange netter i mange timer med årvakent blikk og “ørene på stilker“, uten at det har vært antydning til dyr. Så, av og til er dette også en tålmodighetstest av dimensjoner.
Så er det tilbake til venting, venting og venting igjen. På denne tiden av året så er det et par timer midt på natta som gir dårlig fotolys, så det blir en ca 2,5 timer søvn, før jeg ligger klar igjen og fortsetter speiding og venting.
Sånn går nettene når man ligger i skjul og venter på at rovdyrene skal dukke opp. Her har man ingen garanti da disse vandrer over store områder og noen netter er helt uten tegn til liv.
De påfølgende nettene bytter jeg litt på, og ligger også et par andre steder for å se om de kan dukke opp der også. Og i noen tilfeller så hadde jeg flaks. Jo lenger man venter og mere tålmodig man er, jo mer flaks har man, sies det.
Jeg var så heldig å få både ulv og bjørn på veldig nært hold flere netter og det gir opplevelser og inntrykk som virkelig sitter i.
Det å kunne få være så nært ville dyr, på deres premisser i deres villmark, bidrar virkelig til at man ønsker både å bevare de og kjempe for deres rett til å være en del av vår natur. Det er deres villmark, som vi har tatt oss til rette i, så det å kunne få oppleve, formidle og bidra til en positiv “kamp“ for at disse dyra skal få gode levevilkår, er virkelig noe å brenne for! Så, det å få muligheten til å få jobbe sammen med Stormberg i deres fokus på natur og rovdyrvern, er både givende og verdifullt.
Vern om natur og våre truede dyrearter, alle som en - så man ikke må reise utenlands for å kunne oppleve disse flotte dyra!
Takk for oppmerksomheten!
Gjesteblogger — Erik Frøystein, rovdyrentusiast og freelance-fotograf for WWF Norge.
