Gjesteblogg: Verdens natur er i fare, men kan reddes!
Det er ikke mange ukene siden vi fikk nok en påminnelse om hvor dårlig vi passer på naturen vår. WWFs Living Planet Report, som inneholder en oversikt over utviklingen i tusenvis av bestander av ulike dyr, viste at de overvåkede bestandene har blitt redusert med hele 60 prosent siden 1970.
Antallet hvitflaggdelfiner, som bare finnes i Kina, ble redusert med minst tre fjerdedeler på knappe 15 år, som følge av forurensing og vannkraftutbygging. I dag er den sannsynligvis utryddet i vill tilstand. I Storbritannia har bestanden av rapphøne minket med 85 prosent siden 1970, trolig som følge av et mer intensivt jordbruk med økt bruk av plantevernmidler. Antallet afrikanske elefanter i Tanzania sank med to tredjedeler i samme periode. I Norge har bestandene av sjøfugler stupt. Spesielt for lomvien ser det dystert ut, med en nedgang på over 80 prosent — til rundt 34 000 fugler. Bildet kan virke ganske dystert, men vi bør øke innsatsen heller enn å resignere. For det er faktisk mulig å snu utviklingen, men det krever at alle bidrar.
17. november starter FNs naturtoppmøte i Egypt. Dette er et møte som avholdes annethvert år, og hvor så godt som alle verdens land deltar. En rekke miljøorganisasjoner, som WWF, er også til stede. Målet med møtet er å stoppe tapet av naturmangfold og sikre en bærekraftig forvaltning av verdens naturressurser. For å få til dette ble man i 2009 enige om tjue mål for naturen, de såkalte Aichimålene (etter regionen Aichi i Japan, der det daværende møtet ble avholdt). Disse målene skal verdens land oppnå innen 2020 — for eksempel å beskytte minst 17 prosent av verdens landområder, beskytte minst 10 prosent av verdens hav, reparere minst 15 prosent av forringet og ødelagt natur, fjerning av miljøskadelige subsidier (som gjødsling av skog), og mye annet. Det er gode og fine mål. Dessverre er det langt mellom liv og lære. De fleste landene, også Norge, kommer ikke til å nå målene.
Nå går Aichimålene snart ut på dato, og en ny avtale for naturen skal på plass. Dagens mål er bra og bør i størst mulig grad videreføres. Men vi trenger også å få på plass verktøy som sikrer at verdens land faktisk leverer på det de har forpliktet seg til, og som sikrer at det tas miljøhensyn i alle mulige deler av samfunnet. Naturen er selve livsgrunnlaget vårt, ikke en særinteresse som kun skal håndteres av miljømyndighetene. Både næringsliv, kommuner, fylkeskommuner og statens mange virksomheter må ta mer miljøhensyn dersom vi skal stoppe tapet av natur.
Når vi bruker arealer påvirker vi naturmangfoldet. Nye veier splitter opp landskapet og legger natur under et tett dekke av asfalt eller grus/jord. Hver for seg virker det kanskje ikke så farlig, men til sammen har det en betydelig påvirkning på naturen. Vi mister fremdeles villmark og villmarkslignende natur i Norge, ikke minst ved utbygging av nye vann- og vindkraftverk. Dette er natur som er veldig verdifull for naturmangfold og friluftsliv. Det bygges hytter i et voldsomt tempo rundt om i Norge, ofte med stor grunnflate og høy standard. Dette bidrar til et stadig større press på utmarka, på landskapet, og på arter som villrein — som er sårbar for hytter, veier og infrastruktur, og som får stadig mindre plass å leve på. Skog flatehogges — et voldsomt inngrep for alle artene som lever der, ikke minst alle de artene som eksempelvis krever tilgang på gamle trær og død ved. Om regnskogen hogges for å gi rom for soyaplantasjer, og det vet vi har skjedd i stor grad, kan det bidra det til et stort økologisk fotavtrykk for kjøttet eller laksen som skal på middagstallerkenen. Slike miljøkostnader må i mye større grad inkluderes i regnskapet.
Det er altså ikke bare i utlandet det forsvinner natur, dette er en høyst relevant problemstilling i Norge også. Det er et sterkt behov for bedre beskyttelse av naturen, for langt større miljøhensyn i arealbruken vår, og for restaurering av ødelagt og forringet natur. Alt dette må til om vi skal klare å snu den negative trenden for naturen og alle artene som finnes der. En global avtale for naturen er ikke nok i seg selv, men den vil kunne bidra til å stake ut kursen fremover for verdens land, for å sikre en bedre fremtid for naturen og for oss selv.
Gjesteblogger: Sverre — WWF
