Hun vil være et forbilde for arbeidssøkere

Et ukjent antall høyt kvalifiserte mennesker har én ting felles som hindrer dem i få jobb i Norge. De har utenlandsk bakgrunn og mangel på nettverk, forteller Sudipa Chakraborty (38), prosjektleder for Jobb Asker.

- Inkludering og mangfold er begreper som må finnes flere steder enn i stillingsutlysningene, sier Sudipa Chakraborty fra Asker. - Det må gjennomsyre bedriftskulturen. Hvis ikke, er det bare en gimmick.

Hun er en av mange tusen innvandrere som har opplevd hvor trangt nåløyet kan være på det norske arbeidsmarkedet. Sudipa har en mastergrad i engelsk litteratur og etterutdanning (Post-gradtuate diploma) i journalistikk, har ledererfaring fra kommunikasjon og branding og firmaer som Microsoft, CGI og store mediehus som BBC på cv-en. Karakterene er upåklagelige, attestene likeså.

Likevel ble hennes vei inn i norsk arbeidsliv bratt.

- Jeg ga ikke opp, selv etter over 200 søknader, kortere deltidsengasjementer og syv års jobbleting. Nå ønsker jeg at mitt eksempel kan sette mot i andre, og at vi kan skape varig endring.

I dag leder hun et treårig prosjekt i regi av Nav og Asker kommune der målet er å få flere innvandrere i jobb, et resultat av et kommunestyrevedtak. Vi kommer tilbake til det.

Vil fortelle historier

- Jeg ble født i Shillong, langt øst i det indiske høylandet. Det er en liten by i indisk målestokk, med kun 260 000 innbyggere, forteller Sudipa.

Hun kjente allerede som barn på utferdstrangen og ønsket om å utrette noe i samfunnet. Hun ble også nærmest født med penn i hånden.

- Min far jobbet i offentlig sektor og var en lesehest. Han satt ofte bøyd over magasiner og bøker, og tok meg tidlig med på biblioteket. Som femåring kunne jeg både lese og skrive på tre språk, og begynte å skrive poesi. Det eneste jeg hadde lyst til å bli, var journalist, fordi jeg kjente så sterkt på samfunnsengasjementet.

Etter endt grunnskole søkte hun seg derfor inn på studier i litteratur og journalistikk, og flyttet til universitetsbyen Bangalore, 3000 km fra hjemstedet, for å forfølge drømmen.

I studietiden jobbet hun jobbet som journalist for noen av de ledende mediehusene i tre år i Bangalore, før hun byttet bransje. Hun kjente at medielandskapet var alt for kommersialisert. Derfor søkte hun seg til komm unikasjonsbransjen, og tenkte: Jeg kan like gjerne jobbe direkte med kommunikasjon, så lenge den indiske pressen er så lite uavhengig og markedsstyrt.

- På en måte har jeg alltid følt meg som en fremmed og utlending, men da jeg fikk jobb innen kommunikasjon og kunne bruke journalistutdanningen min til å fortelle historier, var jeg endelig på rett hylle.

Hennes lederegenskaper og evner til å skape struktur i alt hun gjorde, ble lagt merke til.

Til Norge i 2013

Sudipa steg raskt i gradene, og ble ansatt i Microsoft som Kommunikasjon Spesialist og jobbet tett med (eller under) «General Manager» for Asia- og stillehavsregionen. Hun jobbet også i andre store bedrifter, med arbeidssted både i India og London. Deretter kom det tilbud om en attraktiv stilling i det multinasjonale IT-selskapet CGI, et konsern som har 68 000 ansatte fordelt på 40 land i Amerika, Europa og Asia.

- Jeg var senior kommunikasjonsspesialist med ansvar for Europa, og jobbet rett under direktøren for global innovasjon i CGI, og jeg var virkelig på et godt sted i karrieren min, sier hun.

Så ble mannen, som hun møtte mens de begge jobbet i Microsoft, tilbudt en spennende stilling i Microsoft Norge. Spørsmålet meldte seg:

Skulle de ta spranget og flytte til Europa?

- Jeg liker å fighte for det jeg tror på. I tillegg er jeg er nok utstyrt med en god kombinasjon av idealisme og struktur, så jeg tok utfordringen på strak arm. «Vi flytter dit sammen,» sa jeg til mannen min.

Hun tenkte det kunne være forfriskende med noe nytt, og hadde ikke ett sekund tanke for at livet ville bli så utfordrende som det skulle bli.

- På arbeidsplassen har jeg alltid opplevd å bli godt likt og høyt respektert, og jeg har også gjort suksess i karrieren. Den selvtilliten tok jeg med meg til Norge, forklarer hun.

Dermed bestemte de seg for å bygge et nytt liv i Norge. Fordi ektemannens jobb var godt betalt, tenkte Sudipa det kunne være godt med en liten pause fra karrierejaget.

- Jeg hadde en venninne som bodde i Danmark, og hun advarte meg i forkant. Det kunne være vanskelig å få jobb i Skandinavia.

Avvisning

La oss hoppe til nåtid et lite øyeblikk. Vi treffer en energisk og glødende Sudipa i lokalene til Nav Asker, der hun i dag nesten glemmer tiden og jobber lange dager.

Et helt unikt mentorprogram er iverksatt som et ledd i JobbAskers prosjektarbeid, med mål om å hjelpe godt utdannede innvandrere ett skritt nærmere en karriere i arbeidslivet her i Norge. Én mentor fra en ledende stilling i norsk næringsliv blir koblet med én kandidat med innvandrerbakgrunn, og Sudipa har ansvaret for å styre prosjektet. Daglig leder i Stormberg, Hege Nilsen Ekberg, er én av mentorene i dette prosjektet.

- Jeg har vært heldig. Da stillingen som prosjektleder i Jobb Asker ble utlyst, visste jeg umiddelbart at dette var noe jeg hadde lyst til.

Hun har nemlig identisk erfaring med mange av kandidatene som plukkes ut til mentorprogrammet.

- Det største hinderet er selvfølelsen. Mange har kommet hit som meg, med lysende karrierer og fantastiske cv-er. Men over tid har lyset i øynene sloknet.

Sudipa anslår at hun selv kanskje kan ha søkt omkring 200 faste stillinger, uten å få en eneste av dem.

Fra å være en godt likt, ettertraktet og attraktiv kandidat til ansvarsfulle stillinger, ble Sudipa gradvis til en skygge av seg selv gjennom årene i motbakke her i Norge. Til slutt orket hun ikke tanken på å være med mannen på tilstelninger og festligheter.

- Jeg ble så lei av å fortelle at jeg var «between jobs». Til slutt ble det identiteten min. Arbeidsledig. Forkastet. Avvist.

Mannen hennes reiste over hele Europa med jobben. Selv om Sudipa deltok på eventer, seminarer og mentorpogrammer fant hun seg selv stadig oftere sittende i vinduskarmen hjemme og stirre (å stirre?) tomt ut i lufta i ledige stunder. Var dette det livet hun hadde drømt om?

- Jeg hadde klart å kare til meg noen kortere engasjementer. Og det var lyspunkter. En leder som hadde bodd i USA i 15 år ga meg en deltidsjobb som sosiale medier-spesialist innen krisehåndtering i et amerikansk-norsk selskap. Her skrev jeg taler, bloggposter og var med på å planlegge ekstern kommunikasjon.

Sudipa forteller entusiastisk om oppsvingen, som varte i åtte måneder. Siden hun har lang erfaring i research og skriver særdeles godt engelsk, hadde de bruk for henne en stund. Hun fikk også tilbud om en mildertidig deltidsstilling hos Gyldendal, og tok det begjærlig imot.

Men refrenget var og ble: Vi har ingen fast stilling til deg, dessverre.

«Hvorfor blir du ikke bussjåfør?»

Kommunikasjonsspesialisten Sudipa endte opp tilbake hos Nav. Det ble å brette opp ermene og ta fatt på nytt. Endeløse søknader ble sendt. Endeløse dager over laptopen mens mannen føk ut døren på vei til neste møte, et sted i Europa.

- Fra å kjenne forsiktig optimisme, merket jeg hvordan jeg raste på min egen verdiskala en gang til. Bunnen ble kanskje nådd da en velmenende veileder fra offentlig sektor person jeg fikk veiledning og råd av mente jeg må starte fra scratch: jeg måtte bli bussjåfør. Der var det muligheter.

Hun ringte ofte hjem og snakket med faren sin om situasjonen. Han var tiltagende bekymret for datteren, og for hennes psykiske helse.

- En gang var han helt på gråten, og ba meg komme hjem til India. Han var utrøstelig på mine vegne.

Det Da tok Sudipa cv-en sin med seg til sin kontakt, som så langt hadde gitt henne god støtte, og viste ham i detalj hva hun hadde av erfaring fra før.

- «Tror du virkelig jeg trenger å begynne som bussjåfør?» spurte hun ham.

Jobbet på SFO

Samtalen med veilederen ble et vendepunkt. Sudipa tenkte hun måtte begynne å ta tak i problemene selv, ikke vente på at noen skulle forbarme seg over henne.

- Jeg har alltid tenkt at jeg skal klare meg. Men etter tre år uten å bli innkalt til et eneste intervju kan man kanskje tenke seg hvor tøft det er.

Etter engasjementet som sosiale medier-ekspert begynte hun å jobbe for SFO, tok vikartimer som engelsklærer og underviste i dans og drama på skoler i Høvik.

- Barna på SFO lærte meg faktisk å bli bedre i norsk, og alle var veldig fornøyde med meg. Jeg hadde ulike engasjementer i skolen de to neste årene, men følte fortsatt på det samme: «Her hører jeg egentlig ikke hjemme.»

Hun kjente glede over å være på jobb, men så fort hun var innenfor dørene i hjemmet, sank det inn over henne.

- “Det er ikke dette jeg ønsker for livet mitt!” Jeg sa det høyt. Skulle jeg oppgi ambisjonene mine og bare være glad til for å ha noe å gjøre?

Sudipa festet på nytt grepet, og skrev en artikkel for Asker og Bærum Budstikka, der hun fortalte om sin historie som arbeidssøker i en ørken av avslag og avvisning.

- Det ga resultater. Rådgivningsselskapet Apeland ville gi meg en mulighet, og i nesten et år bekledte jeg en 100 prosent stilling som kommunikasjonsrådgiver.

Igjen ble det tydelig for henne: De kunne ikke beholde henne, for det var for få internasjonale kunder å betjene, og Sudipa manglet norskkompetanse på det nivået de norske kundene krevde.

Et nedbrutt meg

Sudipa tror det er mange som vil kjenne seg igjen i hennes situasjon, både innfødte nordmenn og innvandrere. Det er likevel noen giftige forskjeller, og det er etternavnet. Nasjonaliteten. Språket. Fordommene. Utseendet. Alt trumfer kompetansen.

- Hele min eksistens ble redusert til å være arbeidssøker. Jeg sluttet å være kone. Sluttet å være venn. Datter. Menneske.

Ikke sjelden ble hun innstilt som nummer to eller tre til en stilling, men det var og ble bakgrunnen som avgjorde. Hun kjente på kroppen at hun ikke ble ansett som god nok fordi hun ikke var norsk nok.

Den muntre, glade og livlige jenta forsvant helt, og mot slutten av 2018 ble hun og mannen enige:

- Hvis jeg ikke fant noe fast arbeid i løpet av det neste året, flytter vi til USA. Dette landet vil ikke ha meg.

Helgene ble fylt av diskusjoner og samtaler om hvilke muligheter som kunne ligge i andre land, i andre deler av verden. Skulle de kanskje bare pakke sakene og reise hjem til India?

- Jeg mener, jeg følte meg aldri inkludert. Jeg har drive, lidenskap, en prikkfri cv, hvorfor blir jeg ikke innkalt og innstilt til en eneste fast stilling?

Så til slutt åpnet det seg. Asker kommune utlyste en treårig prosjektstilling. Sudipa ble hyret inn foran over 30 andre kvalifiserte søkere. De så talentet og motivasjonen hennes, og viste at de trodde på henne. Hun ble valgt på grunn av sin kompetanse.

- Jeg var den beste søkeren, og jeg vil benytte denne anledningen til å takke min nåværende leder og alle de andre beslutningstagerne som hadde tro på meg, og bestemte seg for å satse på meg.

Hun begynte å jobbe fra dag én.

- Denne jobben er mer enn bare en jobb. Det er blitt min lidenskap og store drivkraft; å fighte for å se flere innvandrere komme i funksjon, til beste både for samfunnet og seg selv.

Etterlyser ekte inkludering

Historiene om Sudipas jobbjakt kunne fortsatt inn i nattetimene. Hennes kamp for å bli godtatt i norsk arbeidsliv er ikke unik, og den representerer nok heller normalen, mer enn unntaket.

- Jeg vil ikke ha medlidenhet. Det er ikke derfor jeg forteller min historie. For nesten hver dag får jeg en epost eller en telefon fra noen som har vært gjennom det samme som meg. Du jobber som en «maniac», sier mannen min til meg, nå.

Men ifølge Sudipa er han sjeleglad på hennes vegne, for hun har fått entusiasmen og gløden tilbake i ansiktet. Energien er tilbake.

- Vi har en lang vei å gå her i landet for at det skal skje vesentlige endringer på arbeidsfronten for innvandrere. Jeg tror ikke folk aner hvor store barrierer vi slåss mot, hver dag.

Sudipa vil først og fremst utfordre idéen om mangfold og inkludering.

- Du hører de ordene stort sett i forbindelse med rekruttering. Det er blitt en slogan, en hashtag, en gimmick. Men ikke en virkelig del av arbeidsdagen.

For én ting er å snakke om det og bruke ordet i fine festtaler. Noe helt annet er å implementere det som en grunnstein i eget selskap.

- Her ønsker jeg å være en inspirasjon og et forbilde for andre innvandrere. Det er mitt mandat og mitt ansvar, nå. Derfor er jeg kanskje ikke hjemme fra jobb klokken fire hver dag, sier hun lattermild, før hun konstaterer: Energien i steget er tilbake. Jeg ler høyt igjen. Danser i stua. Har tonnevis med humor og overskudd, både på jobb og privat. Det ønsker jeg for alle.