Rammer der det sårer mest
Gjennom flere år har ansatte på Vest-Agder Krisesenter erfart at kvinnemishandling og dyremishandling kan være to sider av samme sak. Flere kvinner som har hatt behov for beskyttelse fra en voldelig hverdag, har unnlatt å benytte vårt botilbud. Redselen for hva som kunne skje dersom dyret ble overlatt til voldsutøveren, ble større enn redselen for hva de selv utsatte seg for ved å bli værende i hjemmet.
“ Jeg tar heller julinga selv enn at bikkja får gjennomgå. Jeg vet at det kommer til å gå ut over dyret hvis jeg går fra ham, og det er verre enn verst. Sinne tar han ut uansett. Når jeg er hjemme har jeg i hvert fall en viss kontroll på hva han gjør, og kan forhindre at bikkja lider unødig “.
Voldsutøver bruker makt, og får kontroll i familien ved å utøve vold mot de mest forsvarsløse. Hensikten er å ramme der det sårer mest. Når barn og dyr angripes vil volden oppleves ekstra belastende. Følelsen av maktesløshet, redsel og fortvilelse lammer familien, det er vanskelig og skremmende å bryte voldsmønsteret. Truslene er reelle fordi ofrene vet hva de innebærer, hva voldsutøver er i stand til å gjøre. Hvilke konsekvenser kan løsrivelse føre til er spørsmålet som gjennomgående vurderes.
Historiene er mange om hva kvinner og barn har vært vitne til av trusler og vold mot deres kjæledyr. Her er noe av det brukere på krisesentre har fortalt:
- En hundevalp ble satt ut på trafikkfarlig vei som straff for at et barn hadde kommet for sent hjem.
- Mor og barn ble tvunget til å se på at far tok livet av et tåtelam, som var gitt i gave til barnet.
- Katt kjørt ut i skogen og etterlatt.
- Far tråkket ihjel 4 hamstre, en etter en, fordi barn ikke hadde oppnådd ønskelige skoleresultater.
- Far hang kattunge på klessnora, tvang barna til å se på, mor turte ikke gripe inn.
- En voldsutøver brukte strømstav på familiens hund som straff helt til den kastet opp. Hvis kvinnen blandet seg inn, økte avstraffelsen mot hunden.
Brukere beskriver at de alltid vurderte hva de kunne gjøre for å avlede voldsutøveren når de skjønte at volden ville gå ut over dyrene. En kvinne har fortalt at det eneste våpenet hun hadde var å tilby samleie for å blidgjøre mannen, og få ham på andre tanker.
Barn på krisesenteret forteller at de gjorde så godt de kunne for at ikke far skulle bli sint. De var redde for hva som kunne skje med dem selv, med mor og med kjæledyret hvis de ikke hadde oppført seg godt nok, eller gjort noe far ikke likte. De var alltid på vakt for stemningen i huset. Kjæledyret, som de søkte trøst hos, betydde alt når de var utrygge og lei seg. De følte seg derfor ekstra fortvilte hvis dyret måtte unngjelde for fars sinne. I noen tilfeller passet de på å gå ut med dyret eller gjemme det bort for å unngå volden.
Når familier får mulighet til å søke beskyttelse på krisesenteret vil det derfor utgjøre en stor forskjell at de også kan sikre dyrene sine. Stormberg vil med sitt tilbud om gratis kennelopphold for hunder og katter bidra til at flere voldsutsatte kvinner, barn og dyr kan leve uten vold.
En beboer uttrykker det slik: “ Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg kan bo på krisesenteret og vite at hunden min er i sikkerhet “.
Flere kvinner opplever at kjæledyret blir utsatt for vold i et brutalt maktspill mot kvinnen og barna. En del kvinner våger ikke å oppsøke hjelp på et krisesenter av frykt for hva som kan skje med kjæledyret. Dette fører til at den farlige og vanskelige livssituasjonen preget av fysisk og/eller psykisk vold blir forlenget. I 2017 startet derfor Stormberg, sammen med Vest-Agder Krisesenter og Oslo Krisesenter et pilotprosjekt der Stormberg finansierer kennelopphold for de som har hatt behov for det. Les mer om Stormbergs samarbeid med krisesentrene her.
Tove Hægg Versland — Vest-Agder Krisesenter
