Veien ut fra kriminaliteten
Daniel Bendu startet sin kriminelle karriere i ung alder. Allerede på barneskolen startet han med å stjele, og som 19-åring satt han bak fengselsmurene for første gang.
Etter 20 år med vold, tyverier, angst og sorg bestemte Bendu seg for å gjøre en helomvending i livet. Å ha en jobb å gå til ble hans store redning. Du startet din kriminelle karriere i tidlig alder og havnet i fengsel første gang som 19-åring. Hvordan påvirket denne opplevelsen tankesettet ditt?
Det er klart at det var en helt ny situasjon for meg å oppleve å komme bak fengselsmurene, men de tok bare friheten min i 30 dager første gangen jeg sonet. I fengselet møtte jeg andre som var i samme løp som meg, så det endte med at snøballen begynte å rulle i og med at nettverket mitt eskalerte. Jeg fikk mer kunnskap og tips av de andre innsatte, og fengselsoppholdet ble alt annet enn en lærepenge.
Dine neste år var du inn og ut av fengsel, med flere lengre dommer i bagasjen. Hva var motivasjonen for å fortsette?
For meg handlet det om spenningen, man skapte en dyp tilknytning til miljøene vi dannet. Vi ble et brorskap. Mange av oss hadde felles fortid med ungdomshjem, dårlig med skolegang og tidlig start på våre kriminelle karrierer. Kriminalitet ble en naturlig løpebane for oss, som det over tid ble vanskelig å komme seg ut av. Her ble man anerkjent på en helt annen måte, og man fikk en følelse av bekreftelse når man økte i hierkiet innad i miljøet.
Hva var de viktigste faktorene som gjorde at du klarte å endre livsstilen din?
Den store endringen i mitt tankesett kom når jeg begynte å miste venner og opplevde flere dødsfall rundt meg. Jeg har også en datter jeg hadde lite kontakt med, og på mitt mest aktive valgte jeg det kriminelle livet over henne. Dette har gjort at jeg har mistet mye av hennes oppvekst, og jeg ønsket å være der for henne. Samtidig var det en konstant angst. Jeg forlot aldri leiligheten min i mer enn to timer, fordi jeg visste jeg hadde tyvgods verdt millioner liggende der. Når jeg satt på glattcella og så på de røde betongveggene gikk det opp for meg at dette skal være en siste gang. Det hadde rett og slett endt med å være en nedadgående spiral som nådde bunnen. Nok var nok, og det var ikke mer å hente.
Hva mener du er de vanligste årsakene til at mennesker faller utenfor i tidlig alder, og hvordan kan samfunnet tilrettelegge for å fange opp de som står i faresonen?
For meg ble det avgjørende at jeg slet på skolen, og at det ikke ble fanget opp på den tiden. Man føler seg fort utenfor og fryst ut av de andre. Man lærer seg å akseptere at man blir puttet i båsen som “et problem” og slutter å bry seg om det. I mitt tilfelle endte jeg også på ungdomshjem hvor jeg fikk dårlig oppfølging. Etterhvert begynner man å oppsøke miljøer der man blir godtatt hvor andre er i samme situasjon. Så etter min erfaring handler mye handler om å plukke opp de som havner i samme situasjon som jeg var i. Man må bli flinkere til å se barnets gode egenskaper og se hvordan man kan fremme dette. Heldigvis vet jeg det har blitt bedre i dag, men det er fortsatt et stykke igjen å gå.
Hvordan går det med deg i dag?
Nå går det kjempebra! Jeg har endelig klart å snu skuta. Jeg er ferdig med utdannelsen min som personlig trener og har fått god kontakt med datteren min. For meg var det alfa omega å komme meg inn i en bedrift og ha noe å gå til hver morgen. Selv om man har gjort mye feil i livet vet man at man har mye positivt å bidra med, og gjennom å ha en jobb å gå til og gi seg selv en sjanse fikk jeg endelig dyrket de gode verdiene i meg selv. Det er godt å ha de gode vanene og rutinene i hverdagen, for de som har vært i det kriminelle miljøet lenge vet at dørene tilbake alltid er åpne.
Om jeg skal komme med et råd til andre som har vært, eller er i den samme situasjonen vil jeg si; finn gode verdier i deg selv, gi seg selv en sjanse, og ikke minst, TØR å spør om hjelp!
Les også:
Martin — Stormberger
Originally published at https://www.stormberg.com on April 29, 2017.
