Mat som produserer zoonoser: COVID-19-pandemiens politiske økologi

Mariel Aguilar-Støen og Jostein Jakobsen

Foto av Natalie Ng på Unsplash

Zoonotiske sykdommer som stammer fra ville dyr har økt betraktelig de siste årene. Denne økningen forklares med at de barrierene som vanligvis skiller mennesker fra ville dyr er blitt brutt. I jakten på billige ressurser har vi forstyrret komplekse økologiske forhold. I en verden som er tettere knyttet sammen, der mennesker og varer flyttes i et utrolig raskt tempo, er faren høy for at nye zoonotiske sykdommer kan utvikle seg til pandemier. Covid-19-pandemien viser at vår velvære avhenger av relasjoner som er større enn økonomien og som inkluderer virus som kan drepe oss. Vi mener at nøkkelen til fremtiden avhenger av endringer i vårt forhold til naturen og ville dyr, og også av vårt forhold til dyrene vi spiser og den maten dyrene selv spiser.

For å produsere mat som kan gi høyere profitt, har landbruksproduksjon stadig flyttet til nye steder der mat tilsynelatende kan produseres billigere. Skog, naturlige gressletter og andre naturtyper har måttet vike unna for å gi plass til soya, palmeolje, mais, sukker og kvegdrift. Men covid-19-pandemien viser at det ikke lenger finnes «billig natur», som historikeren Jason W. Moore argumenter for i boka Capitalism in the Web of Life fra 2015. Hva pandemiens endelige pris i kroner og menneskeliv blir, kan man bare spekulere i, men den kommer til å bli høy. Hvis det å produsere mat koster tusenvis av menneskeliv og milliarder av kroner, har mat total sett egentlig blitt dyrere — ikke fordi prisen på jord, vann eller arbeidskraft har økt, men fordi pandemier kommer med i regningen.

Våre matvaner har allerede vært i rask endring over lengre tid. Vi har blitt rikere, og med høyere inntekter har vårt kjøttforbruk økt betraktelig de siste 50 årene. Appetitten for kjøtt har økt blant middelklassene ikke bare i Europa, men også i mellominntektsland, særlig i Asia og Latin-Amerika. Den typen kjøtt vi spiser mest av i verden er fra dyr som kan fremavles og holdes i tett konsentrasjon under «fabrikkliknende» forhold der produksjon kan frakobles omkringliggende natur. Dette gjelder særlig for svin og fjærfe. Gjennomsnittlig forbruk av fjærfe per hode per år økte fra 2.88 kg i 1961 til 14 kg i 2013, mens forbruk av svin økte fra 8 kg til 16 kg i den samme perioden. Industriell kjøttproduksjon innebærer radikal forenkling av naturen med ekstreme konsentrasjoner av genetiske monokulturer i enkelte dyrearter. Dessuten innebærer industriell kjøttproduksjon at fôr som soya og mais produseres andre steder enn der dyreoppdrettet skjer, ofte i andre land. Denne type produksjon krever omfattende bruk av antibiotika, noe som resulterer i stadig økende antall antibiotikaresistente bakterier som er også et folkehelseproblem flere steder i verden. Produksjon av dyrefôr utgjør i dag rundt en tredjedel av verdens dyrkede areal og har økt med 30 prosent i løpet av de siste 50 årene. FN beregner at dyrehold alt i alt totalt utgjør ca. 70 prosent av verdens dyrkede areal. Hvert år avskoges rundt en halv million hektar tropisk skog for å gi plass til soyaproduksjon.

Produksjon og forbruk av kjøtt binder dermed sammen forskjellige deler av verden, både fordi fôr som produseres et sted, eksporteres til et annet, men også fordi de dyrene som blir matet med fôret igjen eksporteres til andre steder. Ta Brasil som et talende eksempel. I løpet av de siste 50 årene har Brasil blitt verdens nest største produsent av soya. Soya ble først brukt i USA for å fôre den voksende fjærfeindustrien på 1960-tallet. Suksessen i USA inspirerte brasilianske forskere som forsøkte å utvikle en soyatype som kunne dyrkes i tropene. På 1980-tallet hadde forskere utviklet en ny soyavariant som kunne dyrkes lengre opp i tropene. Med dette åpnet det seg nye muligheter for å «utvikle» Cerrado-regionen, som med sine nesten 200 million hektar tilrettela for begynnelsen på Brasils soyaeventyr. Et eventyr som knytter forhenværende skogarealer i Brasil sammen med kjøttproduksjon i andre land og verdensdeler. Et eventyr som også er kjent for å basere seg på utstrakt voldsbruk, grov utnytting av sårbare arbeidere på plantasjer og «landran» for å skaffe til veie de nødvendige landområdene som deretter omdannes til monokulturer for soya. Samtidig har deler av brasiliansk Amazonas blitt hogget ned for å gi plass til kvegdrift, noe som i flere tilfeller har skjedd innenfor reserverte områder. Kvegdrift regnes som den fremste årsaken til avskoging på verdensbasis, der mye av avskogingen skjer i Amazonas.

Asia er særlig sentral for de nye sammenkoblingene mellom Brasil og andre deler av verden gjennom soyaproduksjon. Kina er i sentrum for disse endringene. Landet produserer faktisk halvparten av verdens svinekjøtt og 20 prosent av verdens fjærfekjøtt, noe som innebærer at landet forbruker så mye som en tredjedel av all soya som produseres i verden. En verdenshistorisk unikt hurtig økning i kjøttkonsum har blitt knyttet til en fremvoksende kjøttindustri fokusert på svin- og fjærfedrift i Kina. Denne industrien er fullstendig avhengig av import av soya, særlig fra latinamerikanske land, og med Brasil som den fremste handelspartner. Men også en rekke asiatiske land importerer enorme mengder soya fra Latin-Amerika. Inkludert en sterk handelskobling mellom Argentina og Vietnam. Disse sammenkoblingene gjør at flere lands økonomier — Brasil, Argentina, Paraguay, Bolivia — i økende grad er basert på nettopp ekspansjon av soyaproduksjon. Dette betyr økt press på gjenværende skoger. Dette massive komplekset av dyr og planter som frembringes industrielt for å mate kjøtthungrige mennesker drives framover av gigantiske så vel som store og mellomstore selskaper. Stater er også viktige ved at de tilrettelegger gjennom subsidier, tariffer og handelsavtaler. Kjøtt er “big business”. Den billige naturen man håpet å røve til seg gjennom denne handelen har vist seg å ha en uventet pris: zoonoser.

Mariel Aguilar-Støen is professor in human geography, she is the director of the research group “Rural Transformations” and director of SUM´s research school. Her research on rural transformations has focused on extractive industries, agroindustries, migration, and the social and political dimensions of forest conservation compensation schemes as well as the elite´s role on environmental governance. She has also conducted research on peace building. Geographically most of her research is conducted in Latin America.

Jostein Jakobsen is a researcher at the Centre for Development and the Environment. His research interests are within political ecology and critical agrarian studies, with fieldwork experience from India.