Meningen med livet

Dette blir en rapport fra sommerens løpeeventyr som handler om livet, dype nedturer og høye topper. Noen små glimt fra mine seks dager i Hellas. Seks dager med frykt, sult, tørst og varme. En kamp for å overleve.

(Tidligere publisert i magasinet Runner´s World nr. 8— September 2022. Skrevet 17. august 2022.)

Dette handler ikke om løping, om slitne bein og stive lår. Dette handler om drifter og følelser, om frykt, redsel, men også glede og sinne — og da har du ikke tid til å kjenne etter om du er sliten i beina. Rammen er historisk. For over 2500 år siden prøvde kong Dareios I av Persia å erobre de greske bystatene. Angrepet skjedde på stranden i Marathon, og er i ettertid et av de mest kjente slagene i verdenshistorien. Da barbarene nærmet seg Marathon, oppsto det panikk, og generalene innså at de måtte be om støtte fra “krigerbyen” Sparta. Den Greske historikeren Herodotus skriver:

(…) the generals sent off to Sparta a herald, one Pheidippides, who was by birth an Athenian, and by profession and practice a trained runner. (…) he reached Sparta on the very next day after quitting the city of Athens. Upon his arrival, he went before the rullers, and said to them — ́Men of Lacedaemon, the Athenians beseech you to hasten to their aid, and not allow that state, which is the most ancient in all Greece, to be enslaved by the barbarians. Eretria, look you, is already carried away captive; and Greece weakened by the loss of no mean city ́. Thus did Pheidippides deliver the message committed to him.

Pheidippides løp altså fra Athen til Sparta, en avstand på 246 kilometere, avga sin melding og løp deretter samme vei tilbake med svar. Deretter løp han ut til Marathon der generalene nå befant seg. Mest sannsynlig løp han etter hvert også tilbake til Athen hvor han falt død om med ordet «NIKE».

Denne turen blir sett på som verdenshistoriens mest betydningsfulle løp. En kamp mot klokken, og for å redde demokratiet. Jeg ønsket å hedre Pheidippides, hans enorme bragd og — på en måte — få oppleve livet. Jeg ville ut av komfortsonen og mitt bekymringsfrie liv. Jeg ville brenne under solen og kjenne på historien. Jeg ønsket å gjen- skape en reise som ikke har blitt gjort på over 2500 år. Der hovedpersonen døde.

Men jeg skulle ikke dø. Jeg ville løpe i hans fotspor. Uten noe ønske om å være bedre enn Pheidippides, eller besudle hans status, men heller ære hans heltemot som en av de viktigste ultraløperene i historien. Det er et gresk ord for dette, Philotimo, som betyr å gjøre noe uten forventning om å få noe tilbake, kun av ærbar kjærlighet.

Dag 1

Klokken seks om morgenen startet jeg startet på stranden i Marathon. Jeg lukket øynene, så for meg at Perserne nærmet seg langt der ute. Jeg var klar. Hadde ikke Grekerne klart å stå imot, hadde vi ikke hatt tenkere som Sokrates eller Platon. Og den vestlige verden ville kanskje ikke hatt demokrati. Alt hadde sett annerledes ut. Slik sto jeg og tenkte over livet. Og så begynte jeg å løpe, i retning Sparta. Følelsene vokste i meg. Jeg visste ikke hva jeg hadde foran meg. Men jeg visste at de neste seks dagene ville kaste på meg ulike prøvelser, ville presse meg, teste meg.

En kilometer fra stranden i Marathon ligger en tumulus, en gravhaug for de 192 athenerne som falt i slaget. Jeg løp en runde rundt før jeg tok av i retning hovedveien til Athen. Her går Athen Classic Marathon Course, med brune veiskilt som viser gjenstående distanse.

Snart kom jeg til byen Mati. En svart nedbrent by der 103 personer døde og 4000 bygninger brant ned i 2009. I Athen og Kallimarmaro tok jeg en runde på den svarte løpebanen på den mektige ovale marmorstadion. Kom i snakk med ei amerikansk jente som trente til halvmaraton.

Jeg løp videre mot Akropolis og inn på motorveien mot Sparta. Lastebilene suste forbi meg. Kaos og 38 grader. Jeg kokte, men humøret var bra. Min største bekymring før denne turen var ikke varmen, distansen, sult eller tørst — men å bli angrepet av hunder. Og nå skulle jeg oppleve det. Nesten.

Jeg løp på venstre side av veien, lyttet til musikk, i min egen boble. Ut av intet kom det to store hunder glefsende mot meg. Jeg var redd og gjorde det motsatte av hva man skal. Jeg spurtet med hundene etter meg, noen få centimeter unna. Fikk panikk. Mitt eneste alternativ var å hive meg mellom bilene som suste forbi meg på høyre side. Inn i midtbanen med biler i susende fart på begge sider. Men nå kunne de ikke ta meg. Slik løp vi en stund. Jeg og hundene, med biler mellom oss. Jeg var trygg. Etter dette måtte jeg roe meg ned. Avsluttet dagen med 107 kilometer.

Dag 2

Da jeg nærmet meg den rolige og lettløpte veien til Korintkanalen, fikk jeg igjen kjenne på en plutselig redsel. Uten musikk og alle sanser i alarmmodus. Utenfor portene til et industribygg blokkerte fire–fem hunder gaten. De gikk frem og tilbake, løp etter og bjeffet på alle biler som passerte. Jeg var langt unna, og hadde ennå ikke fått deres oppmerksomhet. Åpnet kartet på mobilen og så etter fluktruter. Var redd og lette etter trygghet. Tok en lang omvei tilbake, klatret over et høyt gjerde, inn på en motorvei og begynte å løpe. Føltes som å være i himmelen. Nå var jeg trygg igjen. Det ble en lang og tøff dag. Sliten i hodet etter mange flere episoder. Det tok på å være på vakt hele veien etter potensielle farer. Det ble mange omveier, og jeg innså at jeg ikke ville rekke frem til Nestani i dag. Mørket kom krypende, jeg var sliten og kunne ikke ta sjansen på å ta passere fjellet over til Sagas nå.

I en liten by kalt Lyrkeia tok jeg kvelden. Via noen kontakter fikk jeg skaffet meg både ei seng og litt mat. Der satt jeg og tenkte over livet. Det hadde vært en tøff dag 2, jeg følte meg frynsete. Sengen min for natten var en madrass utendørs, foran ei kirke med klokkeklang hver time. Sov ikke noe den natten. Var redd for at dyr skulle angripe meg. Halv fem begynte jeg å løpe. Hadde det travelt.

Dag 3

Jeg lå etter tidsskjema og måtte øke farta. Det var bekmørkt. Lysene fra gravene på kirkegården ga meg en ro. Der ligger de og hviler. Hodet mitt var blytungt. Løp inn i mørket. Kom inn på en liten vei med oliventrær på hver side. Var sliten og nervøs. På vakt etter ville dyr. Det er intenst å løpe slik. I høy beredskap og med nervene på høyspenn. Alle sansene i bruk
der jeg lytter etter dyr, ser etter røde øyne i mørket. Og der, plutselig hører jeg noe på høyre side av veien. I buskene. Rett foran meg. Jeg stivner. Men det var ikke glefsing, mer som et grynt. Vurderte situasjonen, men lyden bevegde seg bort fra meg. Antagelig et villsvin. Jeg slapper av og løper videre.

Det begynte å bli morgen, men der, noen hundre meter foran meg, blokkerte flere hunder gaten. De hadde lagt merke til meg og nærmet seg knurrende. Jeg snur meg raskt og beveger meg sakte tilbake. Prøver å ikke få panikk. Hjertet dunker og jeg lytter etter om de nærmer seg eller har stoppet. Etter noen minutter fikk jeg dem på avstand og følte meg trygg igjen. En ny omvei. Høyt der oppe så jeg en motorvei. Klatret opp skråningen, og etter en time kom jeg frem til motorveien. Over gjerdet og videre mot Sparta. Det ble en lang morgen, og etter mange timer kom jeg frem til Nestani. Hadde enda ikke spist i dag, kun drukket vann fra en fontene langs veien. Tok en god lunsj og fikk stabilisert nervene. Kaffe, ostesmørbrød, iskrem, Coca Cola, alkoholfri øl.

Jeg løp ut fra kafeen med godt humør. Men så kom plutselig panikken frem igjen. Det var noe, jeg vet ikke hva, langt der fremme foran meg. Eller drømte jeg. Jeg kastet meg inn i buskene på venstre side, og prøvde å gjemme meg. Og igjen satte jeg kursen mot motorveien. Klatret igjen over det høye gjerde og inn i sikker sone. Kanskje jeg bare drømte? Kanskje ikke? Kan det være natten uten søvn eller utmattelsen som forstyrrer tankene mine? Kom etter hvert inn på smale, rolige veier. Kirsebærtrærne bugnet på hver side. Var som å være i himmelen. Ingen farer. God oversikt. Varmen var ekstrem, og på veien fra Tegea begynte jeg å blø neseblod. Forsøkte å stoppe det mens jeg løp, men det gikk ikke.

Etter landsbyen Manthyrea måtte jeg ta en pause. Fant en benk og la meg ned. Rev av en bit av t-skjorten og stappet den opp i nesen. Blodet stoppet for denne gang, men fra da av ble dette et stadig tilbakevendende problem på grunn av varmen og fysisk utmattelse. Etter 106 kilometer var jeg fremme i Sparta.

Dag 4

Ut fra Sparta fikk jeg følge med to jenter i 50 kilometer. Praten gikk lett, milene var enkle. Spiste is og snakket om alt og ingenting. Resten av dagen gikk som vanlig med panikk, hunder, varme, sult, tørste. Men også fantastiske mennesker, kirsebærtrær og god mat. Mens jeg prøvde å manøvrere meg ned trappen til Pafsanias, over fjellpasset, ringte plutselig sønnen min. “Pappa, kan du be farfar om å hente meg?”. Han spurte ikke om hvor jeg var og hvordan jeg hadde det. Barn er fantastiske. Ingen interesse for at jeg akkurat i det øyeblikket var på en stor reise over en historisk fjellovergang. Men hvorfor skulle han det? Mine ekspedisjoner er normalt for ham. Det var en sterk opplevelse. Jeg ble dratt ut av eventyret mitt og inn i en annen verden. Det fikk meg til å tenke; Jeg er en vanlig pappa, men også en eventyrer.

Kom etter hvert til Sterna, et lite kaotisk sted med én restaurant og mange flakkende hunder. Jeg byttet til gange for å unngå å gire dem opp med løping, men én hund fulgte etter meg. Ingen bjeffing eller glefsing, men veldig nærme. Gikk tilbake til kafeen og forklarte situasjonen til eieren. Hun holdt hunden slik at jeg kunne komme meg ut av tettstedet uten at den fulgte etter meg.

Jeg nærmet meg Malantreni som var dagens sluttdestinasjon. Det var ingen hoteller her, så jeg fikk hjelp av en ukjent via Messenger som skulle gi meg husrom. Ser plutselig lysene fra en motorsykkel. Det var en venn av kontakten som skulle vise meg veien. Han eskorterte meg inn i landsbyen og fortalte meg hvor jeg skulle spise. “Spis så mye du vil! Alt er gratis. Jeg eier stedet”. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. “Når du drar i morgen, bare la nøkkelen stå i døren. Og ingen betaling.” Det var ikke dusj på rommet, men toalett og vask, og en benk å sove på. Veldig glad for å få et sted å bo for natten! Dag 4 unnagjort med 110 kilometer. På vei hjemover igjen.

Dag 5

Kom til Archaia Nemea, og dro rett til den samme kafeen hvor jeg hadde min greske salat og pommes frites for noen dager siden. Heldigvis var stedet åpent. Satte meg ned og snakket med en eldre herremann som fortalte at eieren var ute på “noe”, men at han skulle være her om fem minutter. Jeg gikk inn og tok en flaske vann og en pose potetgull. Snakket videre med min nye venn og ventet. Snart kom eieren, og jeg bestilte en gresk kaffe med sukker. Dagens første. På tide. Smakte perfekt. Et øyeblikk å huske. Det var en nydelig løpedag. Solen brant og det ble tyngre og tyngre. Ikke bare fordi jeg var ekstremt sulten og tørst, men mest fordi hodet kokte. Plutselig renner det blod fra nesen igjen. Jeg søker mot skyggen og stapper papir inn i nesen. Løper videre.

Jeg ble dratt ut av eventyret mitt og inn i en annen verden. Det fikk meg til å tenke; Jeg er en vanlig pappa, men også en eventyrer.

Hodet hadde tilpasset seg dette livet. Den konstante søken etter å komme videre og frykten for å bli angrepet, å bli tatt. Det å lære å bruke sansene. Hørsel, lukt, syn. Alt føltes herlig primitivt. Ga meg en ekstrem følelse av å leve.

I Zevgolateio visste jeg at de både hadde restauranter — og hunder. Frykten hadde satt seg i kroppen. Jeg gikk inn på et apotek for å kjøpe solkrem. De så rart på meg. En kvinnelig ekspeditør med munnbind tok meg imot. “Vent litt”, sa hun. “Kan jeg vaske deg?” Hun tok på seg hansker og begynte å vaske ansiktet mitt. Vasket bort blodet. Der var tydeligvis mye siden hun følte hun måtte hjelpe meg. Det var godt å bli tatt på. Det var godt å bli vasket. Kjøpte solkremen min, og gikk.

Jeg fant en restaurant og satte meg ned. Servitøren kunne ikke engelsk, og laget noen tegn som jeg tolket som “vent litt”. Rett over gaten lå det en språkskole for barn. Servitrisen forsvant inn og kom tilbake med en som snakket perfekt engelsk. Vi gikk gjennom menyen og bestillingen. Jeg trengte egentlig bare mat og drikke. Uansett hva.

Måltidet vil jeg huske til jeg dør. Det er lenge siden jeg har vært så sliten, så redd, så sulten, så tørst. Pasta med kylling i en god tomatsaus. Mye parmesan. Et godt brød, oliven og en gresk ost i blandet chili. Coca Cola og mange flasker med vann. Og en gresk kake til dessert.

Det ble mer neseblod og flere hunder, men jeg kjempet meg fremover. Veien var smal, det var mørkt og det begynte å bli farlig. Jeg rakk aldri frem til Megara som planlagt, men hoppet inn på et hotel etter 97 kilometer. Avsluttet kvelden med nok et himmelsk måltid.

Dag 6 og 7

Den natten sov jeg fantastisk. Som forventet. Kroppen hadde begynt å slappe av. Musklene hadde sluttet å verke, og hodet hadde tilpasset seg dette livet. Den konstante søken etter å komme videre og frykten for å bli angrepet, å bli tatt. Det å lære å bruke sansene. Hørsel, lukt, syn. Alt føltes herlig primitivt. Ga meg en ekstrem følelse av å leve. Mens jeg løper forbi stabler med vannmeloner i Eleusina, begynner nesen å blø igjen, dette var begynt å bli et virkelig problem. Varmen tørker ut slimhinnene i nesen.

Veien ut av Eleusina og inn til Aspropyrgos var både farlig og stygg. Dyrekadavre lå ved siden av veien og tett trafikk suste forbi. Noen steder valgte jeg å løpe midt i veien for å holde meg unna hunder, som et sikkerhetsskjold. Timene gikk. Jeg passerte Athen. Få kilometer før Nea Marki ble min nye venn Dimitri med meg. Det var fantastisk å se ham igjen. Han hadde hentet meg på flyplassen og skulle løpe med meg hele veien inn til Marathon. Herlig å ha noen ved siden av seg igjen.

Ankom Marathon 22:15. Det ble en fantastisk middag med vakre mennesker. Etter å ha spist opp Pitaen min og ladet opp elektronikken, måtte jeg løpe.

Klokken var nå 23:15. Jeg begynte å få dårlig tid. Og beina verket. Nå begynte jeg å stresse. Måtte ankomme Athen før klokken 06:00, og var redd for at beina skulle svikte meg. Hadde tross alt en maraton igjen. Det ble en løpende kamp alene midt på natten. En og annen bil suste forbi, og en og annen hund i horsonten holdt meg våken. Men klokken 04:25 ankom jeg, tom for følelser. Ei ukjent jente sto der og ventet på meg! Med mat! Hun hadde fulgt meg i timevis. Det var et emosjonelt øyeblikk. Ga henne en en klem. Og vi snakket. Var godt å snakke.

Dag 6 og 7 endte med 142,5 kilometer. Hadde beveget meg i 16,5 timer. Jeg gjorde det! Et fantastisk eventyr var over

— — — — —

DRIFTER OG FØLELSER

Det er det som er mennesket. På denne turen kjente jeg på primære impulser og drifter som sult, tørst og varme — og følelser som frykt og engstelse. Jeg ble røsket tak i og kjente på den virkelige definisjonen av drifter og følelser. Og hva sitter jeg igjen med? At jeg er på mitt mest lykkelige når jeg har det jævligst. Alt handler om å finne meningen med livet. For noen gir det mening i å gå på jobb, dersom formålet er å håndtere en stor gjeld. Å overleve. For meg gir det gir livet mening når jeg må sloss mot min frykt. Og plutselig satt jeg på flyet. På vei hjem. Alt virket plutselig så fjernt. Det lå der som en mørk drøm. Under meg forsvant Athen mer og mer.